Er min samboer psykopat?

[Gjest Spaniaboer]

Hei! Jeg søker din hjelp, da jeg er i et forhold som etter min mening ikke er hverken sunt eller normalt, jeg ønsker derfor å få en "nøytral" vurdering fra en fagperson, da det kan hende at fantasien min løper løpsk.... Jeg har vært i et turbulent forhold i to år, likevel flyttet vi tilslutt sammen for to måneder siden, da det er veldig sterke følelser mellom oss. Jeg er utrolig glad i denne mannen, og når vi har det bra, så har vi det VELDIG bra; da er han snill og forstålsesfull. Det har vært to intense år, ikke minst seksuelt; når vi var sammen dreide det meste seg om sex, og han førte meg inn i en ukjent, nesten skremmende seksuell verden som jeg nesten ble bergtatt av. Sakte men sikkert har han fått meg til å gjøre ting som jeg aldri i verden trodde jeg kunne gjøre, og som jeg ikke tør å fortelle til noen. Men selv om jeg til dels har følt skam, har han fått meg til å føle at dette er noe spesielt som er bare vårt og at det er helt riktig. Jeg har tildels følt meg presset, da han er en utrolig intens person og jeg har vært redd for å miste han. I løpet av de to årene, har vi stort sett kun vært sammen de helgene når mine to små barn har vært til min eksmann (er alenemor), ofte har jeg følt at han har vist liten interesse for å ha et familieliv med oss. Likevel ble det som en rus for meg, fornuften sa meg at dette ikke er et sunt forhold, men følelsene har tatt fullstendig overhånd. I disse to årene har han gjort det slutt med meg ca.6 ganger tror jeg, og det er bestandig et fast mønster: Plutselig, helt uten forvarsel, lukker han seg inne, han blir taus, kald, nesten agressiv. Hvis jeg forsøker å snakke med han får jeg ingen svar, jeg føler han straffer meg med sin taushet, i perioder har det gått uker slik, og jeg har vært totalt nervevrak, angstfull og redd med magesmerter og uten å kunne sove. Selv om han vet dette, bryr han seg overhodet ikke. Jeg har til tider vært oppløst i tårer, og han reagerer overhodet ikke. Jeg syns dette er et merkelig adferdsmønster, for han er lege, og jeg mener han burde skjønne hvor mye smerte han påfører meg når han gjør slik. Tilslutt ender vi jo opp med å snakke sammen, men ikke før HAN mener vi skal snakke, og da er det selvfølgelig bestandig min feil at det har blitt sånn. Jeg blir så utrolig forvirret, for tilslutt så får han meg faktisk til å tro at det er sånn, eller jeg er bare så sliten at jeg godtar hva som helst, bare for freden sin skyld. Eller han snakker på en måte som gjør at jeg ikke skjønner hva han snakker om, det er så frustrerende! Må legge til at i 99% av tilfellene, så er det en fillebagatell som utløser disse reaksjonene. Når jeg traff han (vi jobbet på samme sykehus) var han supersympatisk og virket genuint opptatt av enkeltmennesket. Jeg falt for hans følsomhet, hans evne til nærhet. Han var, og er, veldig altoppslukende, og ofte får jeg følelsen av at han "spiser"meg med hud og hår. Helt fra begynnelsen var han veldig opptatt av at vi skulle være totalt åpne for hverandre, vi skal ha ingen hemligheter for hverandre og jeg skulle fortelle om mine innerste følelser og tanker etc. Dette har jeg gjort, likevel blir han liksom aldri fornøyd; han mener jeg skjuler ting for han,med jevne mellomrom klager han over at jeg ikke vil ha et åpent forhold, jeg snakker for lite (dette er et stadig tilbakevennende tema som stresser meg veldig). Han har satt diverse psykoligiske diagnoser på meg, og han har fått meg til å oppsøke psykolog, for han påstår at jeg har så mange personlige problemer som jeg må løse.Vi har hatt utallige, timelange samtaler (om meg og mine feil) både natt og dag, som til dels har slitt meg helt ut. Jeg er som sagt alenemor for to små barn, og til tider har jeg følt at jeg ikke har vært i stand til å ta meg av mine barn når det har vært sånn, jeg har vært psykisk nedbrutt ved flere anledninger og har gått med konstant angst for at det "skal være noe".De gangene han har avsluttet forholdet, har han etter noen dager angret seg, da kan han sende de mest fantastiske følelsesladede mailer og sms, som virkelig får meg til å føle at han elsker meg.Han har en fantastisk evne til å snakke meg totalt forvirret, og tilslutt vet jeg ikke hva vi snakker om, hva som er problemet, eller han får meg til å tro at han har rett. Han er jo lege, og henviser bestandig til artikler og medisinske fakta, som gjør at jeg blir veldig usikker og jeg tviler på meg selv. Må legge til at han er ekstrem asosial. Han har ingen venner, ikke fordi ingen vil være venn med han, men han vil ikke. Mine venner liker han heller ikke, jeg tror han har satt en diagnose på samtlige av mine venninner. Dette er veldig trist, for det gjør jo at jeg holder meg mest til han; hvis jeg drar på besøk til noen, blir han igjen taus og mutt. Hvis vi blir bedt bort, vil han aldri være med.Jeg føler selv at jeg er ganske sosial, men for å unngå konflikter, har jeg sluttet å gå på byen etc. Vil tilføye at som lege føler jeg at han veldig flink, likevel har han har fått sparken to ganger, jeg vet egentlig ikke grunnen for dette. Han har vært gift to ganger før, og har to barn, et fra hvert forhold. Begge gangene er det ekskonene som har ønsket skilsmisse, jeg har selvføleglig bare hørt hans historie, og ifølge han har begge konene store psykologiske problemer. Den ene ekskonen nekter han å treffe deres felles datter, iblandt har jeg lurt på hvordan hennes versjon av saken er...Han er født og oppvokst i Sør Amerika, iblandt har jeg tenkt at kulturen kanskje også spiller inn? Håper ikke jeg har gitt inntrykk av at jeg er en feilfri person, for det er jeg selvfølelig ikke. Vi har alle våre feil, og jeg er den første til å innrømme at jeg kanskje er vanskelig å leve med. Jeg føler likevel at dette ikke er et sunt forhold, og jeg er redd for at det kan skade meg og ikke minst mine barn; de føler jo fort atmosfæren i huset, for når han er i disse "tause"periodene, snakker han heller ikke til barna. Takknemlig for et svar.

[Axcia]

Han virker ikke frisk. Ikke utsett barna dine og deg for dette.

[Gjest på tide å gå nå]

''Jeg føler likevel at dette ikke er et sunt forhold, og jeg er redd for at det kan skade meg og ikke minst mine barn; de føler jo fort atmosfæren i huset, for når han er i disse "tause"periodene, snakker han heller ikke til barna.''

Her skriver du svaret ditt selv. Dette forholdet er ikke sunt på noen måte. Han manipulerer deg etter eget forgodtbefinnende. Om han er psykopat eller ikke, det har i grunnen ingen ting å si, du må komme deg bort uansett. Tenk på barna dine. Vil du la dem vokse opp med en sånn mann i hus?

[Gjest vayacondios]

''Jeg er som sagt alenemor for to små barn, og til tider har jeg følt at jeg ikke har vært i stand til å ta meg av mine barn når det har vært sånn, jeg har vært psykisk nedbrutt ved flere anledninger og har gått med konstant angst for at det "skal være noe".''

Uavhengig av om han oppfyller diagnosekriteriene: Prioriterer du riktig når du er med denne mannen?

[Gjest vayacondios]

Ikke nevn for ham at du har skrevet et innlegg her om dere. Han er gjenkjennbar ut fra opplysningene.

Jeg har vært i et liknenede forholdm men hadde det lettere, da jeg "bare" var hans elskerinne. Det er forbløffende hva man kan overtales til om det bare gjøres litt etter litt og man ikke diskuterer det med andre slik at man mister referansepunktene.

[mariaflyfly]

Hvorvidt han er psykopat eller bare en drittsekk er irrelevant. Poenget er om han er verd å ofre tid og krefter på eller ikke. Og da tenker jeg ikke bare på deg, men også på barna dine.

[marlenexxx27]

Hva har det å si om han er psykopat eller ikke? Han er uansett en fyr som åpenbart ødelegger både for deg og andre han møter på sin vei.

Oppsagt på jobb? Gud bedre, i dette landet skal det jammen bra mye til før man blir oppsagt. Og så to ganger, da!

Du synes det er spennende og dere har så fantastisk sex, du aksepterer at han behandler deg som dritt (ellers ville du ikke vært i et forhold med ham fortsatt), og det virker som at du nekter å innse noe som er ekstremt tydelig både for deg og alle andre. Greit nok. Men hva med barna dine?