Rettens vei ?

[Gjest Løve_29]

Hei til deg som leser.

Jeg håper med dette innlegget å få svar på noen spørsmål, både fra "bruker" av forumet samt av Nils H Dahl.

Jeg blir nødt til å gi et "kort" resymè, for ellers så kan jeg bli sittende å skrive i dagesvis.

Litt om min bakgrunn:

Født i '79.

Mine foreldre skilte lag da jeg var 7, av diverse årsaker. Den utløsende faktor var nok min mors psykiske endring da min søster ble født.

Min far gikk til rettssak for å få den daglige omsorgen av oss, anket seg til høyeste rett, men tapte. Min mor "vant". Vi var hos far to ettermiddager i uken pluss annenhver helg. Det var et evig mas, og helt grusomt å vokse opp i det kaos det innebar. Jeg ble ekspert i å omstille meg. Brukte "mamma klær" og "pappa klær", alt etter "hvem sin dag" det var. Det var helt klart aldri MIN dag. Jeg ble, som mange andre skilsmissebarn, en gjenstand.

Oppi alt, så hadde mor dårlige perioder innimellom. Jeg, 7-15 år gammel, ble da ansvarlig for å passe på at levende lys ble blåst ut ved leggetid, at døren ble låst, at vi barna hadde rene skoleklær osv.

Unger er jo svært lojale, så jeg gjorde alt jeg kunne for at far ikke skulle vite om disse dårlige periodene.

På barneskolen var jeg flink, da kunne jeg bare være barn og "slappe av". Tankene mine var derimot ofte hjemme hos mor.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, så ble jeg mer og mer utslitt etter mange års anstrengelser for at alle rundt meg, ikke minst min søster, skulle ha det bra. Dette viste seg dessverre igjen på karakterene, og jeg var skuffet over meg selv. Dessuten sov jeg lite på nettene pga bekymringer for alt og alle rundt meg.

Jeg var rett og slett utslitt! Utslitt av å være "voksen og ansvarlig", ta hensyn til alt og alle, utslitt av alle maskene jeg måtte bruke, utslitt av at min far alltid snakket nedlatende om mor osv. Det var faktisk så ille, at vi barna ikke fikk ha kontakt med mor den tiden vi var hos far. Da ble det bråk. Kjenner det knyter seg i magen bare av å tenke på det.. Vi fikk ikke engang VINKE til henne hvis vi møtte henne i bil mens vi var hos far.

16 år gammel begynte jeg, etter press, på videregående skole. Jeg var så sliiiten, men det var det tydeligvis ingen som så. 17 år gammel ble jeg innlagt på Ungd. psyk, der bodde jeg i 1 år.

Deretter følgte to misslykkede forsøk på å ta de to siste årene på vgs. Jeg orket ikke, kunne ikke.

Og slik fortsatte det..

Pr i dag så har jeg det greit. Jeg har nennsomt jobbet meg opp. To skritt fram og ett tilbake som det sies. Jeg har ingen alvorlig psyk. diagnose, men lider av kronisk utmattelse.

Jeg er ikke en bitter person, takk og pris, men synes at mitt liv har vært litt i overkant urettferdig. Jeg har slitt, det har kostet blod, svette og tårer. Jeg føler meg urettferdig behandlet siden at jeg har måttet tåle slike trykk og belastning som jeg har. Selvfølgelig er jeg i NAV sitt system. Jeg må svi fordi andre ikke har tatt det ansvar de skulle.

Spørsmålet mitt er rett og slett om jeg skal ta dette rettens veg? Noen råd? Da tenker jeg mot stat/kommune, som ikke hjalp meg og min familie. Jeg har mistet verdifulle pensjonspoeng, jeg får akkurat så mye penger at det holder til livsopphold. Kan ikke unne meg noen verdens ting.

Er dette takken liksom? Er det rettferdig at jeg er i den situasjonen jeg er i?

Jeg synes ikke det, men jeg vet ikke helt hvordan jeg evt skal gå fram for å få litt rettferdighet..

Takknemlig for svar!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det var sterkt å lese innlegget ditt. Jeg vet at det dessverre er slik alt for ofte. Behandlere og dommere har en optimistisk naivitet i forhold til de voksne og hva de vil kunne endre. Barna må betale prisen.

Jeg vil skrive ut ditt innlegg og bruke det i undervisningen av helsepersonell.

Dessverre tror jeg at du blir den tapende part på nytt dersom du går rettens vei. Du har blitt utsatt for mye urettferdighet, men du vil få store problemer med å påvise lovbrudd som pålegger noen å gi deg erstatning. Beklager.

[Gjest Snirkel snerkel]

Hei.

Jeg føler virkelig med deg. Jeg har vokst opp under elendige forhold selv og har mange ganger tenkt på hvordan livet mitt ville vært om barnevernet hadde tatt fra foreldrene mine omsorgen for meg og mine søsken.

Det var mange som visste, men ingen som gjorde noe, fasade var det som betydde mer enn noe annet.

Blir kvalm av å tenke på det.

Lykke til videre i livet.

[Gjest J31!]

Hei.

Jeg føler virkelig med deg. Jeg har vokst opp under elendige forhold selv og har mange ganger tenkt på hvordan livet mitt ville vært om barnevernet hadde tatt fra foreldrene mine omsorgen for meg og mine søsken.

Det var mange som visste, men ingen som gjorde noe, fasade var det som betydde mer enn noe annet.

Blir kvalm av å tenke på det.

Lykke til videre i livet.

Signerer denne.

Har tenkt på det samme som deg noen ganger også.

Håper du har et godt liv i dag, tross alt.

[Gjest Løve_29]

Det var sterkt å lese innlegget ditt. Jeg vet at det dessverre er slik alt for ofte. Behandlere og dommere har en optimistisk naivitet i forhold til de voksne og hva de vil kunne endre. Barna må betale prisen.

Jeg vil skrive ut ditt innlegg og bruke det i undervisningen av helsepersonell.

Dessverre tror jeg at du blir den tapende part på nytt dersom du går rettens vei. Du har blitt utsatt for mye urettferdighet, men du vil få store problemer med å påvise lovbrudd som pålegger noen å gi deg erstatning. Beklager.

Tusen takk for svar!

Jeg ser poenget ditt, absolutt.

Ironisk nok kontaktet min far barnevernet ved flere anledninger, så disse bekymringsmeldingene er jo registrert. Jeg var også i kontakt med ei dame der som fungerte som "psykolog". Hun ødela forresten mye for meg.

Kanskje det kan være til hjelp? Det er også mulig å få noen av mine lærere til å uttale seg. De visste mye, og de var til en viss hjelp.

Dessuten så er jeg tidvis vært i kontakt med samme psykiater fra jeg var 17år, + 3 korte, akutte innleggelser for 12 år siden.

Er det ingen vits å prøve og gjøre noe tror du?

For 5 år tilbake så skaffet jeg kopi av sykehusjournaler fra psyk, med tanke på en evt rettssak, men var da ikke sterk nok. Nå føler jeg meg klar, hvis det da er noe vits..

Ang forrige innlegg, så er det jo positivt om det kan brukes til noe. Om det bare hjelper ett barn til å få et bedre liv, så er det verdt det!

Mvh

[Serafin]

Tusen takk for svar!

Jeg ser poenget ditt, absolutt.

Ironisk nok kontaktet min far barnevernet ved flere anledninger, så disse bekymringsmeldingene er jo registrert. Jeg var også i kontakt med ei dame der som fungerte som "psykolog". Hun ødela forresten mye for meg.

Kanskje det kan være til hjelp? Det er også mulig å få noen av mine lærere til å uttale seg. De visste mye, og de var til en viss hjelp.

Dessuten så er jeg tidvis vært i kontakt med samme psykiater fra jeg var 17år, + 3 korte, akutte innleggelser for 12 år siden.

Er det ingen vits å prøve og gjøre noe tror du?

For 5 år tilbake så skaffet jeg kopi av sykehusjournaler fra psyk, med tanke på en evt rettssak, men var da ikke sterk nok. Nå føler jeg meg klar, hvis det da er noe vits..

Ang forrige innlegg, så er det jo positivt om det kan brukes til noe. Om det bare hjelper ett barn til å få et bedre liv, så er det verdt det!

Mvh

Det beste for deg er å følge rådet til Nils H. Dahl her.

Kjemp deg fram for din egen del og jobb for kun å se fremover i livet ditt. Du vil ikke møte rettferdighet i fortsettelsen i rettsystemet på den måten du ønsker. Det som gjerne skjer er at du møter nye vegger og mye motgang som ødelgger for ditt videre liv psykisk.

Det er mange av oss her på dol som har vært igjennom en barndom som ligner et helvete. Av erfaring så må dette jobbes med slik at det ligger i en skuff i bevisstheten, og forsøkt "glemt". Personlig forsøker jeg å leve så normalt som mulig med min ryggsekk.

[Liliaceae]

Dette var svært trist lesning.

Jeg håper og tror at du er sterk nok til å bearbeide dette med hjelp av andre. Jeg vil råde deg til å bruke kreftene dine til å se fremover og være positiv overfor deg selv.

Er du usikker på hva du ønsker videre, forsøk likevel å finne deg en jobb, så du kan tjene litt penger, spare og finne ut av hva du vil. Kanskje ta en utdannelse? Hva vil du jobbe med? Hvilke mål ønsker du å sette deg? Det er ikke for sent å ta utdannelse.

Nå må du tenke på deg selv.

En rettsprossess kan like gjerne være nedbrytende og hvordan blir det for deg å gå gjennom alle dine opplevelser på nytt i "det offentlige" og utlevere deg for mange ukjente mennesker? Hva om du ikke oppnår det du ønsker? Vil du føle det som et nederlag? Tenk på de krefter og all den tid dette vil ta fra deg.

[Gjest Istapp]

Tusen takk for svar!

Jeg ser poenget ditt, absolutt.

Ironisk nok kontaktet min far barnevernet ved flere anledninger, så disse bekymringsmeldingene er jo registrert. Jeg var også i kontakt med ei dame der som fungerte som "psykolog". Hun ødela forresten mye for meg.

Kanskje det kan være til hjelp? Det er også mulig å få noen av mine lærere til å uttale seg. De visste mye, og de var til en viss hjelp.

Dessuten så er jeg tidvis vært i kontakt med samme psykiater fra jeg var 17år, + 3 korte, akutte innleggelser for 12 år siden.

Er det ingen vits å prøve og gjøre noe tror du?

For 5 år tilbake så skaffet jeg kopi av sykehusjournaler fra psyk, med tanke på en evt rettssak, men var da ikke sterk nok. Nå føler jeg meg klar, hvis det da er noe vits..

Ang forrige innlegg, så er det jo positivt om det kan brukes til noe. Om det bare hjelper ett barn til å få et bedre liv, så er det verdt det!

Mvh

'' Det er også mulig å få noen av mine lærere til å uttale seg. De visste mye, og de var til en viss hjelp.''

Da burde de også reagert og gjort noe! Håper du har det bra etter forholdene i dag,og lykke til videre :-)

[Gjest 9nette]

Tusen takk for svar!

Jeg ser poenget ditt, absolutt.

Ironisk nok kontaktet min far barnevernet ved flere anledninger, så disse bekymringsmeldingene er jo registrert. Jeg var også i kontakt med ei dame der som fungerte som "psykolog". Hun ødela forresten mye for meg.

Kanskje det kan være til hjelp? Det er også mulig å få noen av mine lærere til å uttale seg. De visste mye, og de var til en viss hjelp.

Dessuten så er jeg tidvis vært i kontakt med samme psykiater fra jeg var 17år, + 3 korte, akutte innleggelser for 12 år siden.

Er det ingen vits å prøve og gjøre noe tror du?

For 5 år tilbake så skaffet jeg kopi av sykehusjournaler fra psyk, med tanke på en evt rettssak, men var da ikke sterk nok. Nå føler jeg meg klar, hvis det da er noe vits..

Ang forrige innlegg, så er det jo positivt om det kan brukes til noe. Om det bare hjelper ett barn til å få et bedre liv, så er det verdt det!

Mvh

Hvis du selv tror du har nok materiale til at du har en sak kan du ta kontakt med en advokat som kan se på saken. Jeg tror kanskje du har rett på fri rettshjelp også. Men som de andre sier her, det vil bli tøft, og sjansen er at utfallet ikke blir det du ønsker. Det vil ikke hjelpe deg i tanken på at staten har sviktet deg.