Ordene man bruker

[marlenexxx27]

Det virker på meg som at det er de mest ressurssterke og velfungerende som snakker i det vide og det brede om traumer i barndommer, og tillegger seg selv en haug av dysfunksjonelle tendenser. De som VIRKELIG ble traumatisert i sin oppvekst, og som i aller størst grad har dysfunksjonelle trekk, virker ikke å helt ha en forståelse for at det er slik det er. De sier ofte at de ikke har problemer, at grunnen til at de sliter er f.eks. offentlige instanser eller andre ikke-psykologiske grunner.

Psykiatriske utredning går jo mye ut på at folk svarer på i hvilken grad de har det eller det symptomet, altså selvrapportering. Da må jo de som er aller psykest fremstå som de med minst problemer. Blir ikke det et problem?

Det kan jo forresten være omvendt: At enkelte med visse personlighetsforstyrrelser snakker mye om selvmord uten å ta sitt liv, mens de som virker "frisk nok" bare tar sitt liv uten å si noe om det til noen.

Poenget: Hva en person sier om sin psykiske helse trenger ikke stemme særlig godt overens med hvordan ståa faktisk er. Det må jo bli mye rare resultater når folk skal utredes...

[Gjest J31!]

tja.. Vil tro at en kompetent behandler/utreder er dyktig nok til å kunne "gjennomskue" en pasient i de fleste tilfellene?

[marlenexxx27]

tja.. Vil tro at en kompetent behandler/utreder er dyktig nok til å kunne "gjennomskue" en pasient i de fleste tilfellene?

Det kan vel godt hende. Men hvis behandleren sier "du har angst, du trenger terapi mot angsten din", og pasienten selv mener han har adhd og fibromyalgi, og dessuten er sliten fordi han blir pressa av barnevernet og NAV... Vel, hva slags psykoterapi får man ut av et sånt utgangspunkt?

Kanskje terapeuten kan hjelpe pasienten å innse at han har angst? Men hva om pasienten ikke er klar for, motivert for eller har evne til å komme til denne innsikten? Høres ut som at pasient og terapeut kan bli sittende og være til stor plage for hverandre, de 15 timene en terapi varer. På statens regning.

[Gjest Istapp]

''Poenget: Hva en person sier om sin psykiske helse trenger ikke stemme særlig godt overens med hvordan ståa faktisk er. Det må jo bli mye rare resultater når folk skal utredes...''

Kanskje det er derfor at det i noen tilfeller er så vanskelig å stille diagnoser?

Første bud må jo være ærlighet,ellers blir man sittende å tvinne tomler.

[laban]

Føler at dette er rettet mot meg... men jeg kan egentlig ikke se at jeg er så veldig "velfungerende", jeg da... ikke er jeg spesielt ressurssterk heller, selv om jeg er intelligent. Hadde vært litt interessant å få vite om dette virkelig er rettet mot meg, eller basert på min adferd her inne...

Nå må du ikke se spøkelser på høylys dag.

Denne tråden handler ikke om deg. Trådene som handler om deg, er (nesten?) uten unntak startet av deg selv.

Det blir veldig slitsomt for deg dersom du skal kjenne etter hver gang du ser en beskrivelse av en eller annen tilstand eller oppførsel, og lete etter mulige likhetspunkter med deg selv.

Det er f.eks. enkelte mennesker som ikke bør ha / lese oppslagsverk om sykdommer, for da finner de straks ut at de har alt fra vann i kneet til rabies. Forsøk å ikke lese psykiatri-stoff på den måten disse hypokonderne leser medisinsk leksikon.

Ha en fin dag!

[Gjest J31!]

Det kan vel godt hende. Men hvis behandleren sier "du har angst, du trenger terapi mot angsten din", og pasienten selv mener han har adhd og fibromyalgi, og dessuten er sliten fordi han blir pressa av barnevernet og NAV... Vel, hva slags psykoterapi får man ut av et sånt utgangspunkt?

Kanskje terapeuten kan hjelpe pasienten å innse at han har angst? Men hva om pasienten ikke er klar for, motivert for eller har evne til å komme til denne innsikten? Høres ut som at pasient og terapeut kan bli sittende og være til stor plage for hverandre, de 15 timene en terapi varer. På statens regning.

Jeg er litt usikker på om det er behandlers oppgave å hjelpe pasienten frem til denne innsikten?

Uansett tenker jeg at mye kan skje i etterkant av terapien dersom en er motivert nok.. For ting tar tid.

[marlenexxx27]

Føler at dette er rettet mot meg... men jeg kan egentlig ikke se at jeg er så veldig "velfungerende", jeg da... ikke er jeg spesielt ressurssterk heller, selv om jeg er intelligent. Hadde vært litt interessant å få vite om dette virkelig er rettet mot meg, eller basert på min adferd her inne...

Du får selv vurdere om det gjaldt deg. Hvis du synes det er en urimelig tanke at dette skulle handle om deg, så er det det du mener. Og hvis du tror at det kanskje var rettet mot deg, så tror du det.

Hvis du tror det sistnevnte, at det var rettet mot deg, og var ment som en slags form for indirekte hån, vel, hva sier det om meg? At jeg er en ondskapsfull person som i stedet for å si ting rett ut, driver med vage hentydninger for å såre.

Hvis du tenker at jeg er en sånn person, så bør du drite i meg og mine ytringer, fordi det er det man gjør med folk som oppfører seg på det viset. Man bør ikke respektere meningene til folk som ikke kan si de på en ordentlig og tydelig måte. Man overser slike folk, og priser seg lykkelig for at man ikke er en sånn selv (eller gift med en).

For å si det på en annen måte: Nei, det var ikke om deg. Og hva mere er: Det var ikke ment å kritisere eller såre noen, verken terapeuter eller de taleføre eller de med selvinnsikt eller de uten eller de som ikke har ord eller noen andre..,.

[Gjest J31!]

Det kan vel godt hende. Men hvis behandleren sier "du har angst, du trenger terapi mot angsten din", og pasienten selv mener han har adhd og fibromyalgi, og dessuten er sliten fordi han blir pressa av barnevernet og NAV... Vel, hva slags psykoterapi får man ut av et sånt utgangspunkt?

Kanskje terapeuten kan hjelpe pasienten å innse at han har angst? Men hva om pasienten ikke er klar for, motivert for eller har evne til å komme til denne innsikten? Høres ut som at pasient og terapeut kan bli sittende og være til stor plage for hverandre, de 15 timene en terapi varer. På statens regning.

En ting til.. Jeg kan ikke svare for andre, så dette er om meg.. men jeg sa heller ikke noe til noen før jeg møtte veggen. Jeg var ikke klar over at noe var psykisk galt.

Etter at jeg møtte veggen, sprakk byllen totalt med dette formålet; bli ferdig med fortiden, bli kjent med meg selv, lære å mestre livet, angst og med ønske om at "sluttresultatet" blir selvstendighet og alt som (jeg mener) hører under dette. Det har langtfra vært lett.

Og jeg for min del er kommet betydelig langt. Så mye selvtillit som jeg har nå, har jeg aldri hatt før, og det oppleves som en befrielse samt styrkende å "praktisere" det. Det er i hvertfall fokuset mitt nå.

Jeg mener at f.eks sånne ting bør være med i en observasjon. Det er ikke alt som vises.

.