Deprimert/innesluttet kjæreste...

[Gjest Kjærlighet? eller bare frykt/redsel?]

Hei

Tja, hvor skal jeg begynne!?

Jeg har hatt en kjæreste nå i 5 år. Vi var aldri ment til å utvikle oss til et par, men vi var nysgjerrig og tiltrukket av hverandre, antagelig pga motsetningene vi er.

Han er 28 og jeg er 35. jeg har 2 barn fra før. Jeg er hans første kjæreste.

Han er "mørk", innesluttet, litt dyster, da han kan sitte å se ned i gulvet i 10 minutter å se veldig trist ut. Han prater lite eller ingenting, og er svært sjenert i sosiale sammenhenger ( det vil si, han prater ikke, og svarer kun kort hvis noen prøver å spørre han om ting for å få i gang en dialog). Han har et lite nettverk, men en god og stor hyggelig familie. Han har sjeldent meninger eller synspunkter om ting- "han er liksom bare her, og blir liksom bare med, på det som skjer" Han tar ALDRI inititivet til noe, og viser aldri glede eller entusiasme. Han hører på black/death metal musikk og har langt svart hår. Faren hans har og har hatt alvorlige depresjoner i "alle år".

Denne personligheten påvirker meg svært negativt. Etter flere sammenhengende dager i sammen, så blir jeg også dyster og innesluttet, og ender opp med å bli deprimert, usikker på meg selv,og får negative deprimerte tanker om livet og tilværelsen.

Jeg er motsatt av han, i utgangspunktet, for jeg er livsglad, engasjert, sprudlende, full av humor og humør, svært sosial, mange interessert osv osv.

Men, min kjæreste er min beste venn, han har stått ved min side gjennom tyktog tynt, og holdt ut meg som har vært så ustabil og gjort det slutt sikkert 10 ganger. han er min trygghet og klippe her i livet, og ekstremt hjelpsom til alt det praktiske , han er der for meg, alltid.

Og, ettersom jeg med årene, har mistet mye kontakt med venner og nettverk, så har jeg ikke så mange rundt meg.

Jeg har nok også litt lavt selvbilde og er redd for å slippe folk nært innpå meg, og derfor føles det trygt å ha han der.

Men, jeg både føler meg deprimert og enda mer ensom i sammen med han, enn om jeg er alene.

Pga min krevende hverdag med 2 små skolebarn, hektisk jobb, mye ansvar og gjeld, så tør jeg liksom ikke å gi slipp på han.

Det ser ut for at jeg må velge mellom å være super stressa, sliten og alene - eller super deprimert og ensomhetsfølelse i sammen med han...

Men det rare er at når han ikke er der, så tenker jeg svært mye på han, er veldig glad i han og blir livredd for å miste han, hvis han noen ganger han prøvd å "distansere" seg..

Vi har ikke noe sosialt liv, vi deler svært få interesser) vi har ulike ønsker for fremtiden... Men den tryggheten viser seg å være uunnværlig..

Men, jeg orker ikke mere depresjoner...

noen som har noen råd her? Eller som klarer å forstå seg på hvorfor vi tviholder på hverandre, til tross for en laang liste over argumenter for å avslutte??

[Gjest athos]

Går han til noe slags behandling for at han er deprimert?

[Gjest J31!]

Har du spurt deg selv hvorfor du tviholder på han?

Høres ut som du er avhengig av tryggheten han gir deg, og at du ikke kan være alene?

Noen tanker bare, fra

[tjohei]

Han burde få behandling for sitt tungsinn. Dere kan evt. gå til familieterapeut eller i parterapi. Du må vel finne ut hva som er best for deg, med han eller uten han. Dere kan jo evt. være venner. Er det huller hos deg selv som gjør at du holder ut, kan du jo vurdere å jobbe med dem og finne deg en mer passende partner.