Akatisi, psykiatriens mørkeste hemmelighet

[Gjest minusvarianten]

Glem lobotomering. Akatisi (og _ikke_ "ataksi" som er noe helt annet) er den mørkeste av psykiatriens nåværende mørke hemmeligheter.

Jack Henry Abbot beskriver det slik:

''These drugs, in this family, do not calm or sedate the nerves. They attack. They attack from so deep inside you, you cannot locate the source of the pain ... The muscles of your jawbone go berserk, so that you bite the inside of your mouth and your jaw locks and the pain throbs. For hours every day this will occur. Your spinal column stiffens so that you can hardly move your head or your neck and sometimes your back bends like a bow and you cannot stand up. The pain grinds into your fiber ... You ache with restlessness, so you feel you have to walk, to pace. And then as soon as you start pacing, the opposite occurs to you; you must sit and rest. Back and forth, up and down you go in pain you cannot locate, in such wretched anxiety you are overwhelmed, because you cannot get relief even in breathing.''

—Jack Henry Abbot , In the Belly of the Beast (1981/1991). Vintage Books, 35–36. Quoted in Robert Whitaker, Mad in America (2002, ISBN 0738207993), 187.

Og det er ikke bare de gamle typene nevroleptika som gir denne torturerende bivirkningen, men også de moderne og da spesielt Abilify, Zeldox og Risperdal.

Er det rart mange psykiatriske pasienter blir agiterte og må fastspennes i beltesenger? Det finnes dessuten dokumenterte tilfeller hvor akatisi har ført til f.eks. drap og selvmord.

[serenity777]

Har hatt akatisi og kan skrive under på att det er jævlig. På de nye medisinene har jeg dog aldri hatt det. Men haldol, trilafon o.l medisiner var grusomme når det gjalt den typen bi-virkninger.