Om å være den onde stemora

[evah]

Jeg har vært gift i to år med verdens beste mann, som har en flink og søt datter på seks år (jeg har kjent henne så lenge hun kan huske). Vi har ikke hovedomsorgen for datteren, men hun er mye hos oss, noe jeg synes er bra. Problemet er at jeg har antatt at en del ting kom til å løse seg med tid, men det har vist seg å ikke være tilfelle. Snarere tvert i mot, kanskje.

Det ene er at jeg mener barnet er bortskjemt av begge foreldre. Dette er nok et helt vanlig holdepunkt blant "steforeldre", men jeg blir snart gal, fordi hun oppfører seg dårlig i noe som også er mitt hjem (og selvsagt også hennes, jeg vil at hun skal føle seg 100% velkommen) Jeg prøver å ta opp dette, men det hjelper ikke. Hun roter, bråker, er til tider frekk, og respekterer ikke grunnleggende regler vi har blitt enige om (for eksempel rydde opp etter seg så langt en kan anta at et barn klarer). Hennes far mener at hvis jeg mener hun ikke følger reglene, må jeg irettesette henne selv. Jeg prøver å unngå å bli den grusomme stemoren, noe som setter meg i en kattepine. Hvis jeg kjefter hele tiden og ingen andre gjør det, vil det fort bli oppfattet som urimelig kjefting. Jeg klarer ikke å se på at ingen tar tak i at barnet begynner å få en del dårlige vaner, samtidig vil jeg ikke være vanskelig.

En annen ting er at absolutt alle organisatoriske ting som ferier, bursdager, jul osv går fullstendig over hodet på meg. Foreldrene bestemmer hva og hvor og når ting skal skje, og jeg må på en måte bare forholde meg til det, selv om det det gjerne også er mine ferier og høytider.

Jeg lurer på om noen har tips og råd. Jeg vil ikke være urimelig mot barnet, mannen min eller meg selv. Jeg vil ikke kreve en rolle i oppdragelsen, samtidig som det er umulig for meg å bare la det skure og gå. Jeg vet at det ikke er mitt barn, men dette angår meg jo i aller høyeste grad. Det er også vanskelig for meg å få egne barn før disse tingene er i orden.

[Lillemus]

Sett foten ned og si klart fra til barnet at sånn oppfører man seg bare ikke. Du er en av hovedomsorgspersonene i hennes liv og hun tester garantert ut grensene mot deg også.

Når det gjelder jul og andre ferier så si til faren at du også gjerne vil ha et ord med i laget. )

Jeg er mor selv og mine barn har verdens beste stemor og hun er en av to voksne som har hovedbestemmelsesrett der i huset. ) "Xx e einda strænger einn dæ!" sa jentungen her om dagen uten at jeg tok det spesielt tungt. Stemora er ei super dame nemlig! ) Og ungene og hun er oppriktig glade i hverandre.

[Spirello]

Første tanken jeg får i hodet er at her må faren ta i tak og gjøre endringer! Gjør han det klrt for barnet at du bestemmer like mye som han når dere er hos dere? Iretteser han henne aldri? Er det enkelte ting som man kan la gå, og andre ting man strengt følger som gir konsekvenser for barnet hvis det ikke følges? Har hun like regler hos mor og far? Kan være noen avvik, men de burde være enige om oppdragelsen generelt.

Jeg har en sønn fra tidligere forhold på 4,5 år og en samboer jeg har bodd sammen med i 2 år. jeg har hovedomsorgen, men han er hos faren sin 1 gang i uka + annen hver helg, ferier deles osv.

Jeg har gjort det klart for sønnen min (og samboern) fra starten av at vi er likestilt når det gjelder tilsnakk hjemme. Og det lærte han med en gang, og han vet at sånn er det. Vi har en regel oss i mellom (samboern og jeg) som vi heldigvis har blitt flinke til å følge, at vi aldri skal kjefte eller eb han gjøre ting begge to. Barn blir satt ut av å føle alle er i mot dem. Hører jeg samboern be han om å gjøre noe el. så holder jeg meg unna, for da får samboern håndtere situasjonen til den er ferdig - samme opplegg motsatt. Har samboern sagt nei, selv om jeg mener ja - så er det nei. Vi tå sammen om avgjørelser uansett - og får heller ta det opp når vi er alene. hendt to ganger tror jeg, stort sett enige..

jeg tror det er viktigts for dere som foresatte at DERE to blir enige om spillereglene i hjemmet.. Jeg synes også det er dårlig at han ikke inkluderer deg i planlegging av ferier osv.

Først finner jeg alternativer med eksen min om hvilke uker vi kan ha hver, (han kan bestemme hvilken uker i sommerferien han vil ha guttungen så langt det lar seg gjøre). så hører jeg med samboern hva som passer best i forhold til han og jobben hans.. Jeg tar ikke sånne avgjøresler uten å snakke med han først - aldri! Vi reiser jo på ferie som en familie, eller som et par hvis sønnen er hos eksen.

Dette hadde jeg krevd hadde jeg vært deg! Hvordan er forholdet ditt til moren?

Nå har ikke eksen min ny dame, så det er lettere for han planlegge. Men den dagen han får samboer, med kanskje egne barn - så håper jeg på hun er en hyggelig dame jeg kan be på kaffe med eksen en dag Alt funker så mye bedre om man er venner, eller i hvert fall på talefot.

[Lillemus]

Første tanken jeg får i hodet er at her må faren ta i tak og gjøre endringer! Gjør han det klrt for barnet at du bestemmer like mye som han når dere er hos dere? Iretteser han henne aldri? Er det enkelte ting som man kan la gå, og andre ting man strengt følger som gir konsekvenser for barnet hvis det ikke følges? Har hun like regler hos mor og far? Kan være noen avvik, men de burde være enige om oppdragelsen generelt.

Jeg har en sønn fra tidligere forhold på 4,5 år og en samboer jeg har bodd sammen med i 2 år. jeg har hovedomsorgen, men han er hos faren sin 1 gang i uka + annen hver helg, ferier deles osv.

Jeg har gjort det klart for sønnen min (og samboern) fra starten av at vi er likestilt når det gjelder tilsnakk hjemme. Og det lærte han med en gang, og han vet at sånn er det. Vi har en regel oss i mellom (samboern og jeg) som vi heldigvis har blitt flinke til å følge, at vi aldri skal kjefte eller eb han gjøre ting begge to. Barn blir satt ut av å føle alle er i mot dem. Hører jeg samboern be han om å gjøre noe el. så holder jeg meg unna, for da får samboern håndtere situasjonen til den er ferdig - samme opplegg motsatt. Har samboern sagt nei, selv om jeg mener ja - så er det nei. Vi tå sammen om avgjørelser uansett - og får heller ta det opp når vi er alene. hendt to ganger tror jeg, stort sett enige..

jeg tror det er viktigts for dere som foresatte at DERE to blir enige om spillereglene i hjemmet.. Jeg synes også det er dårlig at han ikke inkluderer deg i planlegging av ferier osv.

Først finner jeg alternativer med eksen min om hvilke uker vi kan ha hver, (han kan bestemme hvilken uker i sommerferien han vil ha guttungen så langt det lar seg gjøre). så hører jeg med samboern hva som passer best i forhold til han og jobben hans.. Jeg tar ikke sånne avgjøresler uten å snakke med han først - aldri! Vi reiser jo på ferie som en familie, eller som et par hvis sønnen er hos eksen.

Dette hadde jeg krevd hadde jeg vært deg! Hvordan er forholdet ditt til moren?

Nå har ikke eksen min ny dame, så det er lettere for han planlegge. Men den dagen han får samboer, med kanskje egne barn - så håper jeg på hun er en hyggelig dame jeg kan be på kaffe med eksen en dag Alt funker så mye bedre om man er venner, eller i hvert fall på talefot.

''Men den dagen han får samboer, med kanskje egne barn - så håper jeg på hun er en hyggelig dame jeg kan be på kaffe med eksen en dag Alt funker så mye bedre om man er venner, eller i hvert fall på talefot.''

Det har du helt rett i! ) Eksen min foreslo forleden dag på fleip, at siden vi alt feirer både jul og 17. mai sammen alle sammen så kunne vi vel like godt ha sommerferie sammen også. *hehe* Tenker vi setter grensa der jeg. ;o)

[evah]

Sett foten ned og si klart fra til barnet at sånn oppfører man seg bare ikke. Du er en av hovedomsorgspersonene i hennes liv og hun tester garantert ut grensene mot deg også.

Når det gjelder jul og andre ferier så si til faren at du også gjerne vil ha et ord med i laget. )

Jeg er mor selv og mine barn har verdens beste stemor og hun er en av to voksne som har hovedbestemmelsesrett der i huset. ) "Xx e einda strænger einn dæ!" sa jentungen her om dagen uten at jeg tok det spesielt tungt. Stemora er ei super dame nemlig! ) Og ungene og hun er oppriktig glade i hverandre.

Ja, men jeg tror noe av problemet er at mannen min ikke har egne regler, og at han og hans tidligere kjæreste ikke er enige om noen regler. Kan jeg da kreve at vi følger mine regler hjemme hos oss? Jeg tenker i forhold til helt vanlige ting, at man spiser maten sin, ikke roper og løper inne, at man ikke går ut uten å si i fra, at man ikke strør dokker overalt uten å rydde vekk, fast leggetid, osv...

Jeg synes det var veldig fornuftig at man forholder seg til barnet en av gangen. Det er sant at det blir mye for et lite barn hvis alle skal blande seg i alt.

Det virker som om alt skjer på morens premisser, og at vi bare tar i mot barnet de gangene vi skal og lar henne gjøre som hun vil. Og jeg synes det er veldig, veldig galt. Jeg prøver å argumentere med at dette angår meg i like stor grad som alle andre, men det virker ikke som det går inn.

[Lillemus]

Ja, men jeg tror noe av problemet er at mannen min ikke har egne regler, og at han og hans tidligere kjæreste ikke er enige om noen regler. Kan jeg da kreve at vi følger mine regler hjemme hos oss? Jeg tenker i forhold til helt vanlige ting, at man spiser maten sin, ikke roper og løper inne, at man ikke går ut uten å si i fra, at man ikke strør dokker overalt uten å rydde vekk, fast leggetid, osv...

Jeg synes det var veldig fornuftig at man forholder seg til barnet en av gangen. Det er sant at det blir mye for et lite barn hvis alle skal blande seg i alt.

Det virker som om alt skjer på morens premisser, og at vi bare tar i mot barnet de gangene vi skal og lar henne gjøre som hun vil. Og jeg synes det er veldig, veldig galt. Jeg prøver å argumentere med at dette angår meg i like stor grad som alle andre, men det virker ikke som det går inn.

''Jeg tenker i forhold til helt vanlige ting, at man spiser maten sin, ikke roper og løper inne, at man ikke går ut uten å si i fra, at man ikke strør dokker overalt uten å rydde vekk, fast leggetid, osv...''

Dette er helt normale, vanlige, uskrevne regler i de fleste hjem vil jeg tro. Om dere ikke har noen som helst rutiner og regler (uskrevne) dette og lar ungen herje som hun vil så blir hun med stor sannsynlighet temmelig uspiselig etterhvert... For ungens egen skyld bør dere ta fatt i dette så fort som mulig.

Synes

[Gjest Elextra]

Sett foten ned og si klart fra til barnet at sånn oppfører man seg bare ikke. Du er en av hovedomsorgspersonene i hennes liv og hun tester garantert ut grensene mot deg også.

Når det gjelder jul og andre ferier så si til faren at du også gjerne vil ha et ord med i laget. )

Jeg er mor selv og mine barn har verdens beste stemor og hun er en av to voksne som har hovedbestemmelsesrett der i huset. ) "Xx e einda strænger einn dæ!" sa jentungen her om dagen uten at jeg tok det spesielt tungt. Stemora er ei super dame nemlig! ) Og ungene og hun er oppriktig glade i hverandre.

''Stemora er ei super dame nemlig!''

Deilig at noen kan si dét. Og det bekrefter vel bare at din eks. har god damesmak - eller?

[Lillemus]

''Stemora er ei super dame nemlig!''

Deilig at noen kan si dét. Og det bekrefter vel bare at din eks. har god damesmak - eller?

'' Og det bekrefter vel bare at din eks. har god damesmak - eller? ;)''

Selvfølgelig. ;o)

Og som jeg pleier å si - "min eks, han har en real eks han!" ;o)

[evah]

''Jeg tenker i forhold til helt vanlige ting, at man spiser maten sin, ikke roper og løper inne, at man ikke går ut uten å si i fra, at man ikke strør dokker overalt uten å rydde vekk, fast leggetid, osv...''

Dette er helt normale, vanlige, uskrevne regler i de fleste hjem vil jeg tro. Om dere ikke har noen som helst rutiner og regler (uskrevne) dette og lar ungen herje som hun vil så blir hun med stor sannsynlighet temmelig uspiselig etterhvert... For ungens egen skyld bør dere ta fatt i dette så fort som mulig.

Synes

Men hva gjør dere, helt konkret, i forhold til mat? Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). Dette blir sett på som veldig strengt, og det er vel ikke det egentlig?

[Gjest Elextra]

Men hva gjør dere, helt konkret, i forhold til mat? Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). Dette blir sett på som veldig strengt, og det er vel ikke det egentlig?

''Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). ''

Jeg synes ikke små barn nødvendigvis skal spise til det er tomt. Det er derimot sunt å lære seg å stoppe å spise når man er mett. Mine varn får derimot (stort sett) ikke få lov til å forsyne seg mer av det de liker før de også har spist det de ikke liker så godt.

Når de er litt eldre kan en jo forsøke å innprente at man skal spise opp når man har forsynt seg selv, men jeg er ikke for noen tvang her.

[mariaflyfly]

''Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). ''

Jeg synes ikke små barn nødvendigvis skal spise til det er tomt. Det er derimot sunt å lære seg å stoppe å spise når man er mett. Mine varn får derimot (stort sett) ikke få lov til å forsyne seg mer av det de liker før de også har spist det de ikke liker så godt.

Når de er litt eldre kan en jo forsøke å innprente at man skal spise opp når man har forsynt seg selv, men jeg er ikke for noen tvang her.

Sånn praktiserer vi det her også.

[Gjest høstløv]

Men hva gjør dere, helt konkret, i forhold til mat? Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). Dette blir sett på som veldig strengt, og det er vel ikke det egentlig?

''mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt)''

Dette er jeg ikke enig i, barn på 6 år, vet ikke alltid hvor sultne de er, når porsjonene deles ut, så det blir å kreve for mye, om en forlanger at alt spises opp.

Det er ikke alltid jeg selv spiser opp alt, jeg øser opp på tallerkenen, for hvis det både er poteter, kjøtt, grønnsaker og annet tilbehør til middagen, er det ikke alltid like lett å vite hvor mye en greier å spise.

Mine barn har alltid fått lov til å la rester være igjen på tallerkenen, hvis de har spist rimelige mengder av maten.

[Gjest Elextra]

''mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt)''

Dette er jeg ikke enig i, barn på 6 år, vet ikke alltid hvor sultne de er, når porsjonene deles ut, så det blir å kreve for mye, om en forlanger at alt spises opp.

Det er ikke alltid jeg selv spiser opp alt, jeg øser opp på tallerkenen, for hvis det både er poteter, kjøtt, grønnsaker og annet tilbehør til middagen, er det ikke alltid like lett å vite hvor mye en greier å spise.

Mine barn har alltid fått lov til å la rester være igjen på tallerkenen, hvis de har spist rimelige mengder av maten.

''Det er ikke alltid jeg selv spiser opp alt, jeg øser opp på tallerkenen, for hvis det både er poteter, kjøtt, grønnsaker og annet tilbehør til middagen, er det ikke alltid like lett å vite hvor mye en greier å spise.

''

Etterhvert som barna mine blir større (har så vidt begynt) vil jeg forsøke å innprente dem ikke å forsyne seg mer enn de orker å spise. De kan heller forsyne seg flere ganger.

Når voksne mennesker spiser hos andre synes jeg det er litt uskikk ikke å spise opp maten man selv har forsynt seg med. Men hender ikke så sjelden jeg lar være hjemme, da.

[Gjest høstløv]

''Det er ikke alltid jeg selv spiser opp alt, jeg øser opp på tallerkenen, for hvis det både er poteter, kjøtt, grønnsaker og annet tilbehør til middagen, er det ikke alltid like lett å vite hvor mye en greier å spise.

''

Etterhvert som barna mine blir større (har så vidt begynt) vil jeg forsøke å innprente dem ikke å forsyne seg mer enn de orker å spise. De kan heller forsyne seg flere ganger.

Når voksne mennesker spiser hos andre synes jeg det er litt uskikk ikke å spise opp maten man selv har forsynt seg med. Men hender ikke så sjelden jeg lar være hjemme, da.

''Når voksne mennesker spiser hos andre synes jeg det er litt uskikk ikke å spise opp maten man selv har forsynt seg med.''

Det er jeg enig i.

[morsan]

Men hva gjør dere, helt konkret, i forhold til mat? Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). Dette blir sett på som veldig strengt, og det er vel ikke det egentlig?

Jeg er uenig i at man må spise opp til det er tomt.

Babyer har en naturlig sperre i seg som gjør at de slutter å die når de er mette, og det kan være et farlig steg mot overvekt i voksen alder at man lærer opp barn til ikke å adlyde kroppens signaler, men fortsette å stappe i seg mat.

Men man bør likefullt forsøke å lære opp barnet til at man ikke bare skal lesse på masse mat når man (sjelden) orker å spise det opp.

[morsan]

''Når voksne mennesker spiser hos andre synes jeg det er litt uskikk ikke å spise opp maten man selv har forsynt seg med.''

Det er jeg enig i.

Enig her også :-)

[morsan]

Du får neppe gjort noe med reglene når hun er hjemme hos moren sin ihvertfall, så du får heller satse på å snakke med barnets far og prøve å bli enige om hvilke regler som skal gjelde hjemme hos dere, og hvor fleksibel man har 'lov' til å være i forhold til reglene (dvs i hvilken grad de skal være absolutte eller ei). det er viktig at han også kommer på banen mht barneoppdragelse, men det er også vitkig at han føler at han har noe han skulle ha sagt mht hvilke regler som skal gjelde, og at det ikke bare er rent diktat fra deg.

[Glimtipper]

Men hva gjør dere, helt konkret, i forhold til mat? Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). Dette blir sett på som veldig strengt, og det er vel ikke det egentlig?

Jeg synes ikke man skal tvinge barn til å spise opp.

[Gjest Tatjana]

Jeg er uenig i at man må spise opp til det er tomt.

Babyer har en naturlig sperre i seg som gjør at de slutter å die når de er mette, og det kan være et farlig steg mot overvekt i voksen alder at man lærer opp barn til ikke å adlyde kroppens signaler, men fortsette å stappe i seg mat.

Men man bør likefullt forsøke å lære opp barnet til at man ikke bare skal lesse på masse mat når man (sjelden) orker å spise det opp.

Veldig enig.

[Gjest Ulvinnen]

Men hva gjør dere, helt konkret, i forhold til mat? Hun spiser bare det hun vil (hun liker mye ulik mat altså, så ernæringsmessig går nok dette bra) og så mye hun vil, mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). Dette blir sett på som veldig strengt, og det er vel ikke det egentlig?

'' mens jeg mener man må spise opp (til det er tomt). Dette blir sett på som veldig strengt, og det er vel ikke det egentlig?''

Det er veldig strengt, og helt unødvendig. Barn skal smake på alt de blir servert (det er ikke lov å si at noe smaker vondt uten å ha prøvd). Men deretter bestemmer de selv hvor mye de vil spise.