Liten eller ingen matlyst.Selvplaging.Bekymret.

[Gjest EUPF58]

Jeg har utrolig dårlig selvfølelse,og skjønner ikke hvorfor jeg gidder å leve.Samfunnet tilber de unge og vakre,mens gjennomsnitts-alderen i Norge er over 40 år.Jeg skrev i et tidligere innlegg hvor fet,gammel og tannløs jeg var.Når jeg oppgav mitt navn og ba folk sjekke selv på Fb fikk jeg beskjed om at jeg løy.Altså ser jeg mer normal ut en jeg tror.Jeg har blitt mobbet i minst 25 av 51 år.Det begynte i 5 klasse på Høybråten Skole i Oslo i 1970.Jeg begynte å gråte når 10 jenter sto rundt meg,jeg trodde de skulle "ta" meg.Var tydligvis en "pen" gutt på 12 år.Jeg var slank helt til jeg kom i marinen i 1978 der ble det en del nattevakter og man sto opp til lunsj i 11-12 tida.Siden jeg begynte på Sporveien i Oslo (81)ble det mye kaffe,cola,Kvikk-Lunsj og pølser.Vekta bare økte.Når jeg ble skilt i 1992 var det noen få år jeg fungerte bra,så lenge jeg så mine barn.Når xen satte seg på bakbeina,ble det brått slutt.

Hun bestemte at jeg ikke var egnet som far pga min såkalte dårlige

oppførsel.Far var veldig opptatt av fleip,tull og tøys.Han kom ofte med doble vitser som jeg som regel svarte feil på han gav med mye usikkerhet.Jeg har følt meg mobbet av klassekamerater,far,og kone.Det eneste nå som gjør at jeg ingir noe respekt må være min størrelse og vekt,selv om jeg ofte møter større menn.Jeg føler meg,

gammel,fet og stygg.Jeg vet nå at dette er feil,men er utrolig misfornøyd med meg selv.Så mye at jeg driver med selvplaging.

Jeg slutter å spise,og har glede av at jeg føler sult.Når jeg holder på å svime av legger jeg meg nedpå litt og tar en slurk cola.Er det riktig ille tar jeg et glass hmelk.Jeg har ofte holdt ut både til kl 14 og 15 før jeg spiser.Jeg isolerer meg selv,da jeg ofte føler at jeg blir misforstått.Har helt sluttet å snakke med folk under 30 om de ikke spør meg om noe.Det er meg og katta.Jeg "overlever" med tv og internett.Hadde jeg hatt kjøleskap og micro på soverommet,hadde jeg aldri gått ut av rommet,untenom toalett og dusj en gang i uka.Jeg vil helst handle når det er mørkt ute,så folk ikke ser hvem jeg er.Når lønninga kommer tar jeg altid ut ca 2000 kr i kontanter,

så jeg selv kan bestemme om jeg vil handle på en bensinstasjon på søndag eller på rimi før kl 22.Forsøker å ikke handle klær om det ikke er strengt tatt nødvendig.Handlet kun 4 raggsokker i vinter.Ensomheten er nå så stor,at jeg føler galskapen komme snikende som den svarte "tåken" i Lost.Vet heller ikke helt om diagnosen min er rett.Har jeg Unvikende eller Ustabil personlighets forstyrrelse.Merkelig at det står Emosjonell forran? Er det for å skille EUPF og UPF? Er det "normalt" å isolere seg fra mennesker og heller ha god kontakt med dyr? Vil helst ikke bli så gal som han med 200 katter,men er vel snart på vei? Tenker på å selge huset å kjøpe meg en stor hytte langt fra folk.

[Gjest trureg]

jeg tror det heter emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, fordi man er ustabil i følesene sine også

emosjoner=følelser

mye humørsvingninger