Er lykken i livet å stifte familie?

[Gjest jobber i psykiatrien]

Eller å reprodusere seg selv?

Jobber på en institusjon hvor brukerne bor i egne leiligheter med med tilsyn fra ansatte. De er fra slutten av tjueårene til begynnelsen av femtiårene.

Jeg har ofte hørt uttalelser fra mine kollegaer om at den og den brukeren er lei seg fordi h*n ikke har stiftet familie. En annen bruker er misunnelig på en av de ansatte fordi han selv ikke er gift.

Nå er jeg i slutten av tjueårene selv, er singel og barnløs. Har selv ikke hatt noe behov for reprodusere meg selv, eller inngå noe forpliktende forhold.

Bør jeg egentlig føle meg litt trist over dette? er det egentlig en kjip situasjon å være i? Hadde jeg blitt lykkeligere om jeg fikk mann og barn? Eller kan det være greit nok å skaffe seg hund?

[Gjest valg eller skjebne]

Er litt forskjell på å innse at en ikke bør få barn og det å velge å ikke få barn. Jeg syns det er ok å dra på telttur på ferie eller å være hjemme om sommeren, men folk som har veldig dårlig råd syns ofte dette er kjipt, kanskje fordi det ikke er et valg.

[Gjest Gydaglitter]

Nå kan det hende at du har det hakket bedre med deg selv, enn brukere av på en psykiatrisk bolig.

Kan hende de bare ønsker seg et "normalt" liv.

Hvem i all verden ansatte deg?

[Sør]

"Barnløse par er i gjennomsnitt syv prosent mer lykkelig enn de med barn."

Kilde: http://www.side2.no/helse/article2041727.ece

Med vennlig hilsen

[Gjest jobber i psykiatrien1]

''Nå er jeg i slutten av tjueårene selv, er singel og barnløs. Har selv ikke hatt noe behov for reprodusere meg selv, eller inngå noe forpliktende forhold.

Bør jeg egentlig føle meg litt trist over dette? er det egentlig en kjip situasjon å være i? Hadde jeg blitt lykkeligere om jeg fikk mann og barn? Eller kan det være greit nok å skaffe seg hund?''

Vi er forskjellige. For noen er barn og familie det viktigste å oppnå her i livet, mens andre ikke ønsker barn. Det blir flere og flere frivillige barnløse leste jeg i en artikkel for en stund siden.

Det finnes ingen fasit. Det viktigste er at du har det bra med deg selv og er fornøyd med livssituasjonen. Hvis du ikke savner en partner så har det ingen mening at du skal "tvinge" deg til å være trist fordi du ikke har mann og barn. Det er ingen "kjip" situasjon hvis du er fornøyd med hvordan du har det. Det er absolutt ikke gitt at du ville blitt lykkeligere med mann og barn. Gjør det som føles riktig for deg!

[Gjest jobber i psykiatrien]

Nå kan det hende at du har det hakket bedre med deg selv, enn brukere av på en psykiatrisk bolig.

Kan hende de bare ønsker seg et "normalt" liv.

Hvem i all verden ansatte deg?

hva mener du med et normalt liv da? Er det ensbetydende med å ha familie? Det er jo mange mennesker som lever alene og som ikke er spesielt ulykkelige av den grunn. Eller kanskje man blir ulykkelig fordi man har hørt at det er det å etablere seg som er lykken i livet?

Hvorfor tror du at jeg er hakket bedre enn disse brukerne da? Jeg har en fysisk sykdom som preger hele livet mitt. Jeg har ikke ork til å ha noe forhold, jeg bruker alle mine krefter på jobbe deltid, pluss å gjøre det mest nødvendige av husarbeid. Jeg har rett og slett ikke nok energi til å ta meg av barn om jeg skulle hatt det nå. Heldigvis for meg, så er ikke det med familie og barn noe jeg drømmer om heller.

[AAA]

Hvis du ikke savner barn og familie forstår jeg ikke helt problemet...? Da har du jo det fint da.

Vi prøvde i mange år å få barn, og jeg kan forsikre deg om at det da var et stoooort savn. Nå har vi fått 2 barn, nå 8 og 6 år, og enda går det ikke en dag der jeg ikke klyper meg i armen og tenker på hvor heldig jeg er. Helt sant. Hadde jeg vært ulykkelig hvis vi ikke hadde fått barn? Jeg vet ikke. forhåpentligvis hadde livet fått annet fokus og blitt fyllt av annet. Men det vet jeg jo ikke.

Jeg er litt usikker på hvor du mener at hund kommer inn i bildet. Sammenligner du det å ha hund med å ha barn? Da er du i tilfelle en smule på villspor.

[Gjest Gydaglitter]

hva mener du med et normalt liv da? Er det ensbetydende med å ha familie? Det er jo mange mennesker som lever alene og som ikke er spesielt ulykkelige av den grunn. Eller kanskje man blir ulykkelig fordi man har hørt at det er det å etablere seg som er lykken i livet?

Hvorfor tror du at jeg er hakket bedre enn disse brukerne da? Jeg har en fysisk sykdom som preger hele livet mitt. Jeg har ikke ork til å ha noe forhold, jeg bruker alle mine krefter på jobbe deltid, pluss å gjøre det mest nødvendige av husarbeid. Jeg har rett og slett ikke nok energi til å ta meg av barn om jeg skulle hatt det nå. Heldigvis for meg, så er ikke det med familie og barn noe jeg drømmer om heller.

Og heldigvis for din ikke-eksisterende familie.

[Gjest dol-politiet]

Og heldigvis for din ikke-eksisterende familie.

Så frekk du er da!

[Gjest jobber i psykiatrien]

Hvis du ikke savner barn og familie forstår jeg ikke helt problemet...? Da har du jo det fint da.

Vi prøvde i mange år å få barn, og jeg kan forsikre deg om at det da var et stoooort savn. Nå har vi fått 2 barn, nå 8 og 6 år, og enda går det ikke en dag der jeg ikke klyper meg i armen og tenker på hvor heldig jeg er. Helt sant. Hadde jeg vært ulykkelig hvis vi ikke hadde fått barn? Jeg vet ikke. forhåpentligvis hadde livet fått annet fokus og blitt fyllt av annet. Men det vet jeg jo ikke.

Jeg er litt usikker på hvor du mener at hund kommer inn i bildet. Sammenligner du det å ha hund med å ha barn? Da er du i tilfelle en smule på villspor.

Nå har ikke jeg selv barn og kan ikke sette meg inn i morsrollen. En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen? Man kan ha mye glede av et kjæledyr også

[Gjest hedonisten]

Lykken er individuell. Hver enkelt må finne ut hva som er lykken for en selv.

[Gjest jobber i psykiatrien]

Og heldigvis for din ikke-eksisterende familie.

har jeg rørt borti et sårt punkt hos deg eller noe sånt? Eller fikk du bare lyst til å provosere litt? Eller kanskje du er en av brukerne jeg jobber med?

[Gjest verinoca]

For noen er det jo det.

At den ene brukeren sliter med dette betyr jo ikke at alle de andre brukerne, eller alle andre barnløse her i verden mener det samme. Du selv er jo et godt eksempel :-)

Lykke er individuelt.

[Gjest verinoca]

Og heldigvis for din ikke-eksisterende familie.

Det var da nebbete.

[cathlin]

Jeg lurer på hvorfor du skriver dette på psykiatriforum? :-) Jeg mener at det ikke er et psykiatrisk problem å ikke ha lyst til å stifte familie.

[Gjest jobber i psykiatrien]

For noen er det jo det.

At den ene brukeren sliter med dette betyr jo ikke at alle de andre brukerne, eller alle andre barnløse her i verden mener det samme. Du selv er jo et godt eksempel :-)

Lykke er individuelt.

Det er ikke bare en bruker. Det er visst snakk om flere. Jeg har ikke hørt det fra dem selv. jeg lurer på om det virkelig er et savn for dem, eller om det dreier seg mest om følelsen av å være anderledes hvis man ikke gjør som flertallet og stifter familie?

jeg føler ikke noe trang til å stifte familie nå. Men det kan jo fort endre seg. Da er det jo selvsagt sårt at det kan bli vanskelig å sette barn til verden pga min sykdom. Får håpe det finnes gode alternativer for meg.

[Gjest jobber i psykiatrien]

Jeg lurer på hvorfor du skriver dette på psykiatriforum? :-) Jeg mener at det ikke er et psykiatrisk problem å ikke ha lyst til å stifte familie.

Jeg skriver dette på psykiatriforumet fordi jeg tar utgangspunkt i psykiatriske pasienter. Spørsmålet var heller omvendt: kan det bli et psykiatrisk problem å ønske seg familie men ikke få det til? Kan man leve et godt liv uten? Blir man lykkeligere av å stifte familie, hvis man ikke er lykkelig fra før?

[AAA]

Nå har ikke jeg selv barn og kan ikke sette meg inn i morsrollen. En hund kan ikke erstatte et barn, men det er vel heller ingen dårlig kompensasjon for sosialt samvær hvis man ikke har noen? Man kan ha mye glede av et kjæledyr også

Javisst er det mye selskap i kjæledyr. Men dyr er dyr og barn er barn. Det er ikke sammenlignbart.

Misforstå meg riktig, jeg vet det er flott å ha et kjæredyr altså, det er bare ikke det samme.

[tzatziki1365380058]

Det er i alle fall ikke uvanlig å lengte etter ting som virker laaaaangt utenfor rekkevidde. Jeg tipper at mange av de pasientene du har med å gjøre, går ut fra - og kanskje med rette - at de ikke har mulighet til å etablere en familie noen gang.

Du har muligheten til å etablere familie om du vil, og tar et bevisst valg om å la være. Det er en helt annen situasjon.

[Gjest jobber i psykiatrien]

Javisst er det mye selskap i kjæledyr. Men dyr er dyr og barn er barn. Det er ikke sammenlignbart.

Misforstå meg riktig, jeg vet det er flott å ha et kjæredyr altså, det er bare ikke det samme.

Det var ikke min mening å gjøre en direkte sammenlikning. Det var heller en tanke om at et kjæledyr også kan gi mye glede på andre måter. Det forutsetter selvfølgelig at man er glad i dyr og har tid og ork til å ta seg av det.