kan man forutsi hvile pas som blir mordere?

[Gjest CableDrop]

Når en psykisk ustabil person begår drap så blir det alltid stilt spørsmål om psykehuset eller DPS'en har gitt faglig forsvarlig behandling.

Hvor enkelt/vanskelig er det å kunne vite om en pasient er i faresonen for å begå alvorlige forbrytelser som drap?

[Gjest høstløv]

Det må være veldig vanskelig, ellers ville slike personer ikke bli utskrevet fra psykiatriske institusjoner.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det kan en ikke forutsi. En kan dog si noe om hvem som har klart forhøyet risiko og evt i hvilken situasjon de vil være svært farlige, og i hvilke situasjoner de er mindre farlige.

Tidligere voldsepisoder er den sterkeste prediktor.

Eksempelvis vil en mann som er dømt for voldtekt ha ca 2000 ggr forhøyet risiko for å bli morder sammenlignet med en "vanlig" mann på samme alder. Tross dette vil de fleste voldtektsforbrytere ikke bli mordere.

[Gjest CableDrop]

Nei, det kan en ikke forutsi. En kan dog si noe om hvem som har klart forhøyet risiko og evt i hvilken situasjon de vil være svært farlige, og i hvilke situasjoner de er mindre farlige.

Tidligere voldsepisoder er den sterkeste prediktor.

Eksempelvis vil en mann som er dømt for voldtekt ha ca 2000 ggr forhøyet risiko for å bli morder sammenlignet med en "vanlig" mann på samme alder. Tross dette vil de fleste voldtektsforbrytere ikke bli mordere.

Men selv om en pasient har vært voldelig, så er det vel et langt sprang fra det, til å drepe familiemedlemmer nærmest uprovosert?

[Gjest EUPF58]

Det må være veldig vanskelig, ellers ville slike personer ikke bli utskrevet fra psykiatriske institusjoner.

Hvem skal man i såfall holde innesperret? De som vil ta sitt eget liv,eller de som vil ta andres? Jeg ville tro at de som vil ta sitt eget liv lille bli sett på som svakerer om mer pleietrengende en de som tar andres.Da er det i såfall andre personer inblandet og det kan være en viss mulighet for avvergring.En suicudal som virkelig ønsker å ta sitt eget liv,kan ikke stoppes og det vil for denne gruppen være 90-100% mulighet for selvdrap.Tror nok at sannsynligheten for at en med voldelige tendenser tar et liv vil ligge godt under 50%.(Jeg ønsker å ta livet mitt,men har bestemt meg for å vente til neste måned.Men jeg er 100% bestemt på å gjøre det,jeg har bare gitt meg tillatelse til å utsette det i 30 dager.)

[Gjest kinelle]

Hvem skal man i såfall holde innesperret? De som vil ta sitt eget liv,eller de som vil ta andres? Jeg ville tro at de som vil ta sitt eget liv lille bli sett på som svakerer om mer pleietrengende en de som tar andres.Da er det i såfall andre personer inblandet og det kan være en viss mulighet for avvergring.En suicudal som virkelig ønsker å ta sitt eget liv,kan ikke stoppes og det vil for denne gruppen være 90-100% mulighet for selvdrap.Tror nok at sannsynligheten for at en med voldelige tendenser tar et liv vil ligge godt under 50%.(Jeg ønsker å ta livet mitt,men har bestemt meg for å vente til neste måned.Men jeg er 100% bestemt på å gjøre det,jeg har bare gitt meg tillatelse til å utsette det i 30 dager.)

''Jeg ønsker å ta livet mitt,men har bestemt meg for å vente til neste måned.Men jeg er 100% bestemt på å gjøre det,jeg har bare gitt meg tillatelse til å utsette det i 30 dager.)''

Veldig trist å lese. Hva er det som gjør at du vil velge denne utveien. Det finnes alltid håp, det er bare ikke så lett å finne det alltid. Noen ganger trenger man noen som kan bære håpet for en i en periode og hjelpe en gjennom det mørkeste. Om du har bestemt deg kan ingen stoppe deg, men jeg håper du har tenkt nøye gjennom det. Å ta livet sitt er en definitiv handling det ikke går an å gjøre om på. Livet kan være vanskelig til tider. Det kan være tøffere å velge livet fremfor døden. Og døden kan sees som eneste løsning, men tro meg det kan snu. Velger du døden får du ikke sjansen til å oppleve de gode dagene. Vil du virkelig dø? Eller er det heller det at du ikke orker livet ditt slik det er nå?

[Gjest EPF58 eller bare kjemisk lobotomert]

''Jeg ønsker å ta livet mitt,men har bestemt meg for å vente til neste måned.Men jeg er 100% bestemt på å gjøre det,jeg har bare gitt meg tillatelse til å utsette det i 30 dager.)''

Veldig trist å lese. Hva er det som gjør at du vil velge denne utveien. Det finnes alltid håp, det er bare ikke så lett å finne det alltid. Noen ganger trenger man noen som kan bære håpet for en i en periode og hjelpe en gjennom det mørkeste. Om du har bestemt deg kan ingen stoppe deg, men jeg håper du har tenkt nøye gjennom det. Å ta livet sitt er en definitiv handling det ikke går an å gjøre om på. Livet kan være vanskelig til tider. Det kan være tøffere å velge livet fremfor døden. Og døden kan sees som eneste løsning, men tro meg det kan snu. Velger du døden får du ikke sjansen til å oppleve de gode dagene. Vil du virkelig dø? Eller er det heller det at du ikke orker livet ditt slik det er nå?

Jeg orker ikke livet mitt slik det er nå.Det verste er at jeg ikke egentlig er sinnsyk.Jeg er "våken" men er lei regninger,det samme rutiner hver bidige dag.Ingen penger gjør noen forskjell.Jeg synes det er så deilig å sove at søvnen er viktigere for meg en de våkne 16 timene i døgnet.Man blir også fullstendig følelsesløs av medisiner,så man skriker inniseg,men ikke noe kommer ut.Jeg kan smile på utsiden,og gråte inni meg.Jeg har mistet min faste psykolog,og har ingen psykiater.

Fastlegen bruker jeg bare som en "medisinautomat" jeg ringer og gir ordre om den og den resepten,jeg betaler 40 kr for den og reiser til apoteket og tar de ut.Seroquelle var fine å sove på,men nå som jeg tar de fast blir det bare en kjedelig "nummen" tilværelse uten noen som helst følelser.Sammen med Cipramil blir min ensomhet fulstendig følelsestom.Jeg har begynt å se på Dexter igjen for å se om jeg får noe som likner på enten frykt eller glede,eller noen som helst andre følelser.Uten medisiner gråter jeg men er også en jovial utadvendt drittsekk som ikke har hemninger på hva jeg skal si,så jeg får la hesevesenet ta over og la meg knebles,mer eller mindre frivillig.For hva er alternativet? Døden? Tro ikke mine gutter klarer å overleve det uten å få varige men.Jeg straffer min x-kone,men far og mor får vel vente litt til i sin himmel,eller er de bare i den våte kalde grav?

[Gjest CableDrop]

Jeg orker ikke livet mitt slik det er nå.Det verste er at jeg ikke egentlig er sinnsyk.Jeg er "våken" men er lei regninger,det samme rutiner hver bidige dag.Ingen penger gjør noen forskjell.Jeg synes det er så deilig å sove at søvnen er viktigere for meg en de våkne 16 timene i døgnet.Man blir også fullstendig følelsesløs av medisiner,så man skriker inniseg,men ikke noe kommer ut.Jeg kan smile på utsiden,og gråte inni meg.Jeg har mistet min faste psykolog,og har ingen psykiater.

Fastlegen bruker jeg bare som en "medisinautomat" jeg ringer og gir ordre om den og den resepten,jeg betaler 40 kr for den og reiser til apoteket og tar de ut.Seroquelle var fine å sove på,men nå som jeg tar de fast blir det bare en kjedelig "nummen" tilværelse uten noen som helst følelser.Sammen med Cipramil blir min ensomhet fulstendig følelsestom.Jeg har begynt å se på Dexter igjen for å se om jeg får noe som likner på enten frykt eller glede,eller noen som helst andre følelser.Uten medisiner gråter jeg men er også en jovial utadvendt drittsekk som ikke har hemninger på hva jeg skal si,så jeg får la hesevesenet ta over og la meg knebles,mer eller mindre frivillig.For hva er alternativet? Døden? Tro ikke mine gutter klarer å overleve det uten å få varige men.Jeg straffer min x-kone,men far og mor får vel vente litt til i sin himmel,eller er de bare i den våte kalde grav?

Du bør velge livet. du kommer ikke til å angre på det, selv om det når stormer som verste.

[Gjest UPF58]

Du bør velge livet. du kommer ikke til å angre på det, selv om det når stormer som verste.

Ja,etter 2 ukers bruk har endelig Seroquelle 100 mg begynt å virke,så da forvinner de tankene.