Depresjon

[Gjest Sherly]

Jeg er en helt utkjørt mamma til en jen te på snart 20 år med depresjon og angst.Vi krangler noe fryktelig stadig vekk. Jeg klarer ikke å være ettergivende 24t i døgnet. Jeg går i full jobb og har henne og hennes hund boende hjemme. Jeg prøver å forstå at hun ikke alltid kan klare å ta del i arbeidet hjemme, og klarer det i perioder. Hun har på en måte previlegiet at hun kan bli sint på meg for hva det måtte være, hun trenger ikke ta tlf. om jeg ringer og hun kan glefse til meg om hun tar den. Jeg derimot kan ikke bli sint på henne, da truer hun med at hun ikke vil leve lenger eller at jeg har ødelagt hele uken, hun orker ikke å delta på sine gjøremål, osv. Alt som ender med krangling er min skyld. Jeg er til tider veldig hissig og sier mye mer enn jeg mener og burde. Prøver å jobbe med dette, men klarer det nok så langt i fra alltid. Hun mener jeg er like depressiv som henne og jeg begynner å lure på om hun har rett, jeg finner i alle fall ikke lenger noen grunn til å smile. Kanskje vi ikke burde bo under samme tak akkurat nå, det ødelegger oss begge. Jeg er veldig glad i henne og ønsker bare å hjelpe henne, men jeg aner ikke hvordan. Jeg er bare alldeles fortvilet over situasjonen og jeg er enda mer fortvilet for at hun har det så vondt og jeg ikke klarer å hjelpe henne slik jeg burde, jeg blir bare sint og lei meg og med en helt svart samvittighet (hele døgnet) Egentlig tror jeg at det er min skyld at hun har fått alle disse problemene. Jeg har satt mitt liv på hold i flere år allerede, og fortsetter gjerne med det om det kan gi henne et godt liv, men det virker helt svart. Venter spent på svar.

[jubalong70]

Jeg vet for lite til å kunne gi et virkelig kvalifisert svar, men umiddelbart synes jeg det virker veldig lurt at dere ikke bor under samme tak lenger.

Hun har depresjon og angst. Greit. Men det betyr ikke at hun ikke kan bidra med litt hun også. Hun kan ikke forvente at mamma skal legge alt i hendene på henne.

Du sliter deg ut, Sherly!

Datteren din trenger hjelp (om hun ikke har det allerede), og hun trenger å klare seg på egenhånd.

Kanskje det til og med kan hjelpe henne med psyken?

[mariaflyfly]

Går datteren din i noen form for behandling? Sannsynligvis kan hun ha effekt av medisiner og behandling. Få henne av gårde til fastlegen dersom hun ikke allerede går i behandling.

[Gjest Natasjaneo]

Datteren din er voksen og har ansvar for sitt liv. Selv om hun ikke har det bra, kan det ikke rettferdiggjøre at svarer deg stygt osv. Selvfølgelig kan du bli syk av å leve med en syk person. Da min datter var nede tenkte jeg at enten må du gå til psykolog ellers må jeg det. Søk hjelp begge to. Du kan gå til familierådgivningskontor alene eller sammen med henne. Jeg synes det høres ut som om det er på tide at hun flytter for seg selv. Dette er noe dere kan utforske på familierådgivningskontoret. Om hun ikke flytter ut, må hun bidra og oppføre seg ordentlig hjemme. Hun blir ikke friskere av å ikke bidra vil jeg tro.

[frosken]

Mottar din datter behandling, og gjør hun noe på dagtid?

Hvis hun er i behandling, så kan det være en god ide om dere har noen fellessamtaler med hennes behandler. I tillegg ville det også være fornuftig om du snakket med din egen fastlege om hvordan du har det, kanskje har din datter rett i at du også har fått en depresjon som følge av belastningen.

Jeg tror at det å oppleve at ens voksne barn ikke ser ut til å få til å trives med å leve, er en svært belastende situasjon for foreldre. Det er ingen hjelp i at du spekulerer på om du kunne ha gjort noe annerledes før - derimot er det viktig at du får hjelp til å se hvilke løsninger som er gode for dere begge nå og i nærmeste fremtid.