vil nhd komme med sin betraktning om dette???

[Gjest amsterdame]

fra psykolologibloggen.no: "Et fenomen jeg tror psykologer (og annet helsepersonell) skal være oppmerksom på, er såkalt sekundær traumatisering. Det å jobbe i intense mellommenneskelige relasjoner, hvor man hører sterke historier om smerte, tap, traumer og fortvilelse, kan av og til nesten være som et traume “light”. Tenk for eksempel på leger som har jobbet utenlands i krigssoner, hvor de har vært vitne til forferdelige skader på mennesker. Noen av disse legene kan når de kommer tilbake på norske sykehus da fortelle om vanskeligheter med å sette seg inn i problemene til en pasient med “bare” ryggsmerter. Således kan psykologer kanskje av og til ha vanskeligheter med å sette seg inn i “vanlige” problemer til familie og venner i hverdagen når de har en arbeidshverdag preget av problemer og smerte i ekstremvariant? Kanskje noen av mine kollegaer kunne tenkt seg å komme med sine egne betraktninger om dette?"

[Sør]

Jeg har en venninne som måtte slutte en stund å jobbe som vanlig psykolog, fordi "spriket" mellom å lytte til torturerte asylsøkere den ene timen, og noe som hadde "mistet hamsteren" (flåsete sagt) den neste ble for stor.

Jeg har også opplevd det samme når jeg er tilbake i Norge, etter å ha jobbet i Afrika/Latin-Amerika. Det er vanskelig å omstille seg fra en virkelighet hvor folk dør på grunn av mangel av helt enkle medisiner til "hunder som må reddes fra fjellhyller med helikopter".

Det hjelper ofte å finne andre som har opplevd det samme.

Med vennlig hilsen

[Gjest betraktninger]

Psykologene får i alle fall satt ting i perspektiv, og forhåpentligvis går arbeidserfaringer ikke utover egen familie og omgangskrets i for stor grad. Psykologer er mennesker de også, noen er vel enda flinkere enn andre å kople ut når de kommer hjem. Det er nok svært viktig at de har evnen til å ikke ta med alle problemene til pasientene med seg hjem for å kunne fungere som psykologer og ikke slite seg ut. Det betyr ikke at ikke psykologene bryr seg om pasientene sine, men det er en egenskap som er viktig for å ha et slikt yrke. Ellers syns jeg ofte at dere har et forherligende og idealiserende syn på psykologer og psykiatere her inne. Psykologer er mennesker med et privatliv de også.

[Sør]

Psykologene får i alle fall satt ting i perspektiv, og forhåpentligvis går arbeidserfaringer ikke utover egen familie og omgangskrets i for stor grad. Psykologer er mennesker de også, noen er vel enda flinkere enn andre å kople ut når de kommer hjem. Det er nok svært viktig at de har evnen til å ikke ta med alle problemene til pasientene med seg hjem for å kunne fungere som psykologer og ikke slite seg ut. Det betyr ikke at ikke psykologene bryr seg om pasientene sine, men det er en egenskap som er viktig for å ha et slikt yrke. Ellers syns jeg ofte at dere har et forherligende og idealiserende syn på psykologer og psykiatere her inne. Psykologer er mennesker med et privatliv de også.

Hei,

Det er ikke bare "å ta det med hjem", men å ta det med "til neste pasient", hvor den ene pasienten kanskje har opplevd massive overgrep/incest (i Norge eller utlandet), og så kommer neste pasient med noe veldig "mildt" i sammenligning. Vekslingen for psykologen kan være veldig stor fra pasient til pasient.

En annen sak, hvis man ikke har kollegaer som har opplevdt det samme, er å finne folk i Norge man kan snakke med om slike ting. Særlig hvis, som i mitt tilfelle, man ikke er psykolog.

Med vennlig hilsen

[Gjest 1 psykolog]

Hei,

Det er ikke bare "å ta det med hjem", men å ta det med "til neste pasient", hvor den ene pasienten kanskje har opplevd massive overgrep/incest (i Norge eller utlandet), og så kommer neste pasient med noe veldig "mildt" i sammenligning. Vekslingen for psykologen kan være veldig stor fra pasient til pasient.

En annen sak, hvis man ikke har kollegaer som har opplevdt det samme, er å finne folk i Norge man kan snakke med om slike ting. Særlig hvis, som i mitt tilfelle, man ikke er psykolog.

Med vennlig hilsen

''Det er ikke bare "å ta det med hjem", men å ta det med "til neste pasient", hvor den ene pasienten kanskje har opplevd massive overgrep/incest (i Norge eller utlandet), og så kommer neste pasient med noe veldig "mildt" i sammenligning. Vekslingen for psykologen kan være veldig stor fra pasient til pasient.''

Smerten til den enkelte pasient er reell nok.

[Gjest ikkenavn]

''Det er ikke bare "å ta det med hjem", men å ta det med "til neste pasient", hvor den ene pasienten kanskje har opplevd massive overgrep/incest (i Norge eller utlandet), og så kommer neste pasient med noe veldig "mildt" i sammenligning. Vekslingen for psykologen kan være veldig stor fra pasient til pasient.''

Smerten til den enkelte pasient er reell nok.

Er du psykolog?

[Sør]

''Det er ikke bare "å ta det med hjem", men å ta det med "til neste pasient", hvor den ene pasienten kanskje har opplevd massive overgrep/incest (i Norge eller utlandet), og så kommer neste pasient med noe veldig "mildt" i sammenligning. Vekslingen for psykologen kan være veldig stor fra pasient til pasient.''

Smerten til den enkelte pasient er reell nok.

Hei,

Det er selvsagt sant, men likevel er det jo forskjeller fra pasient til pasient, og (for den samme pasienten) fra gang til gang.

Det er det samme som hos legen - det er ikke alle pasienter hos legen som er like syke. Alle har rett til å besøke legen, men noen er der på grunn av halsvondt, mens andre har kreft.

Med vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De tar opp et viktig tema.

Dette er noe en må ta i betraktning når en setter opp timer slik noen allerede har nevnt. En må ikke går rett fra incest eller gruppevoldtekt i en time til "hamsterproblemer" i den neste.

Det er heldigvis ikke daglig med de mest ekstreme historiene, men når du kommer hjem etter å ha snakken med en ung mor som sammen med sine mindreårige barn har opplevd at mannen skjøt hodet av seg med hagle foran dem, da er en ikke samme ettermiddag særlig lydhør for hverdagens små utfordringer.

Jeg har drevet en del med opplæring av innsatspersonell og deres pårørende. I denne oppplæringen inngår også mye råd til de pårørende om timing for når en drøfter problemer, og når en ikke gjør det.

[Gjest smgds]

Jeg hadde en fastlege som hadde jobbet i katastrofeomårder i utlandet. Etter dette ble han litt sånn "pytt, dette er da bare småtteri". Han hadde sikkert sett mye forferdelig, men klarte ikke helt omstille seg når han kom tilbake til Norge.