Kan noen si meg hva som er normalt?

[Gjest annonym hver dag]

Når jeg blir syk så tror jeg alltid at alle mennesker er sinte på meg. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Alt blir veldig sort-hvitt, enten-eller.

Jeg vokste opp med en mor som låste meg inne fordi alle mennesker var slemme og kom og skulle "ta" oss. Utsagn som at dem skal vi ikke ha kontakt med, de er sinte, fy. Da jeg startet på skolen, og kom ut i "verden", trodde jeg at det var sånn. Fikk veldig mye kjeft fordi jeg aldri hadde fått noen grenser hjemme og ikke visste hvordan jeg skulle oppføre meg. Når jeg fikk kjeft trodde jeg at da var frøken sint på meg for alltid. Husker hvor overrasket jeg ble da hun faktisk smilte og pratet til meg dagen etter.

Når jeg blir syk blir jeg liksom "fanget" av det som mor lærte meg. Når jeg får litt AP så skjønner jeg jo at det finnes nyanser, men jeg sliter litt med å se hva som er normalt? Hvor lenge er en sint person sint på meg f.eks? Hvis min mann er sint så gå jo jeg og tror han er sint i flere dager. Hva om det er sånn at han er blid igjen etter bare noen minutter? Hvor mye bortkastet energi bruker jeg på dette? Det med min mann er bare et eksempel. Det kan være jeg møter et menneske og jeg tolker det som om denne personen er sint. Alle alvorlige mennesker er sinte i mitt hode, og da er de sinte livet ut.

Hvordan tenker friske mennesker? Hvis du møter et menneske du kjenner. Han hilser, men du ser at han er alvorlig. Hvor stort problem blir dette i hodet ditt?

Hvordan tenker dere i forhold til andre mennesker?

Dette ble sikkert innviklet forklart, men håper noen vil svare?

[Luska]

''Hvis du møter et menneske du kjenner. Han hilser, men du ser at han er alvorlig. Hvor stort problem blir dette i hodet ditt?''

Det blir ikke noe stort problem i hodet mitt. Hvis personen virkelig hadde vært sur på meg for noe, så hadde han vel ikke giddet å hilse i det hele tatt, tenker jeg. Er han alvorlig, så tenker jeg at han sikkert bare går i egne tanker, eller kanskje har en litt dårlig dag.

[Gjest annonym hver dag]

''Hvis du møter et menneske du kjenner. Han hilser, men du ser at han er alvorlig. Hvor stort problem blir dette i hodet ditt?''

Det blir ikke noe stort problem i hodet mitt. Hvis personen virkelig hadde vært sur på meg for noe, så hadde han vel ikke giddet å hilse i det hele tatt, tenker jeg. Er han alvorlig, så tenker jeg at han sikkert bare går i egne tanker, eller kanskje har en litt dårlig dag.

Jeg kjemper med dette hver eneste dag og prøver å tenke sånn som du sier. Problemet er at det blir liksom ikke en sannhet i hodet mitt. Jeg registrerer at det sikkert er sånn, men jeg henger liksom ikke med. Det forverrer seg når jeg er ute blant folk. Har prøvd å gå ut i jobb, men det samme skjer der. Jeg bruker veldig mye energi på alt dette og det sliter meg ut. Jeg vil jo så gjerne ha noe mere å gjøre enn å sitte her hjemme. Har prøvd mange ganger, men må bare gi opp.

[Gjest Signatura]

Jeg tolker ikke alvorlig som sint i det hele tatt, og hvis noen virker sinte, tror jeg ikke umiddelbart at det er meg de er sinte på. Hvorfor skulle en bekjent jeg møtte på gaten væøe sint på meg uten grunn? Folk er ikke så opptatt av andre. Selvom jeg skulle være litt småsur på en kollega eller venninne av og til, varer det sjelden lenge, og jeg går ikke rundt og er sint på dem over tid og neste gang vi møtes. Man er mest opptatt av seg selv, og de fleste har helt sikkert en masse andre gode grunner til å være alvorlige enn noe ved deg.

Det eneste jeg må minne meg på er når mannen min er sur over lengre tid. Da er det gjerne problemer på jobben, med hans far eller at han er svært trøtt pga noen medisiner han må ta. Jeg vet om dette, men allikevel kan jeg bli litt bekymra for om det er meg han er sur på. Jeg har blitt flinkere til det, for det går også alltid over, og hvis det en sjelden gang skulle være meg som er grunnen, sier han i fra!