Ukomfortabel / upassende reaksjon

[Gjest Spesielt]

Når folk jeg ikke kjenner så godt forteller meg vanskelige ting, så klarer jeg ikke alltid å ta det inn over meg. Jeg distanserer meg veldig. Selv om jeg vet at det riktige er å være medfølende, klarer jeg ikke alltid å ha den rette innlevelsen... Noen ganger har det vært på grensen til at jeg begynner å le. Ikke fordi jeg synes det er morsomt, men fordi jeg kjenner ubehag, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til situasjonen "på sparket". Jeg må gjerne se vekk et lite øyeblikk, finne tilbake roen, så jeg har tid på meg til å få oversikt over situasjonen. Jeg vet ikke om dette er et medfødt problem, eller om det er fordi jeg var gjennom mye psykisk mishandling som barn. Når jeg er med folk jeg kjenner godt har jeg ikke problemer med innlevelse.

Jeg har nå blitt henvist til å delta i gruppeterapi, for angst m.m... Er litt redd for at dette kan bli et problem i starten, tror ikke at jeg kommer til å le eller noe, men kanskje distansere meg, og reaksjonen (kroppsspråket) blir feil...

Er jeg den eneste som kan ha det sånn? Burde jeg ta det opp med psykologen min? For å være helt ærlig så skammer jeg meg litt over det hele... Føler meg litt "feil". Synes i det hele tatt at det er ganske vanskelig å forholde seg til ukjente, men så er det jo også noe jeg vil bli bedre på...

[Gjest Spesielt]

Kan legge til at jeg før hadde store vansker med å ta innover meg større problemer, f.eks. i nyhetene... Hvis jeg f.eks. så barn i Afrika som sultet på TV kjente jeg ingenting. Når jeg gikk på skolen tidligere lærte jeg meg gjerne alt jeg skulle kunne, men jeg knyttet ingen følelser og refleksjoner til det... Kunne gjerne si ordrett hva etikk, moral, norm, osv, men i hodet mitt hadde jeg ingen begrep av hva det egentlig betydde, det var bare ord... Det samme har jeg oppdaget når jeg i senere tid har vært gjennom emner i fysikk, kjemi, historie osv... I etterkant synes jeg at dette er veldig rart å tenke på. På grunn av omsorgssvikt, depresjon og psykisk mishandling har jeg nesten følelsen av at deler av den mentale utviklingen min har vært litt forsinket... Kan dette virkelig skje? Blir nesten litt overveldet av sånne tanker.

[Gjest miracles for me!]

''Jeg har nå blitt henvist til å delta i gruppeterapi, for angst m.m... Er litt redd for at dette kan bli et problem i starten, tror ikke at jeg kommer til å le eller noe, men kanskje distansere meg, og reaksjonen (kroppsspråket) blir feil...''

Det er akkurat dette du får kjent på i gruppeterapi. Jeg har selv deltatt i gruppe i to år og hatt et helt annet liv i ettertid. Jeg har oppnådd ting jeg ikke trodde var mulig, og i en samtale med sjefen min fikk jeg høre at han oppfattet meg som en sterk person, - jeg som har (hadde i egne øyne) unnvikende personlighetsforstyrrelse!! Han syns jeg var god på å løse konflikter, jeg sa det jeg mente i diskusjoner og jeg fikk også faglig skryt. Det er nesten så jeg sender en mail til terapeuten min!

Jeg syns du skal ta dette opp som et tema i gruppeterapi og høre hvordan andre oppfatter deg. Det er ikke sikkert det er så ille som du tror, eller kanskje du får tilbakemeldinger som hjelper deg til å klare å takle sånne situasjoner bedre senere i livet.