Vanskelig barndom...

[Gjest Madelenemie2]

Hei! Jeg ble både overrasket og glad over å lese ditt svar til en om at de fleste med en vanskelig barndom ikke ruser seg. Det er rart jeg ikke har fått høre dette før? Jeg har sagt mange ganger til min psykiater at det står for meg som et mirakel nærmest at jeg har klart meg så bra i livet, og ikke misbruker verken alkohol eller stoff. Min psykiater har sagt hun tror det at jeg har asperger har "beskyttet" meg mot mye dårlig påvirkning i oppveksten. (hun har vist erfaring med det i noen tilfeller) Mine foreldre har ikke en edru dag, de drikker fra de kommer hjem fra arbeidet, mye, ( kanskje 3 liter vin hver dag.) (derfor kan ikke mine barn overnatte hos dem ) Derfor har jeg hatt så mye aversjon mot brune og grønne flasker at selv vørteøl ikke har kunnet være i huset. Jeg var totalavholdene til jeg var 34 år, da begynte jeg å få et mer avslappet forhold til alkohol. I dag kan jeg til og med drikke vin, et glass, noe jeg liker, men nettopp en forferdelig barndom gjorde meg totalavholdene og medlem i kristen avholdsbevegelse fra jeg var 13 år. (jeg hatet alkohol) Når min mor er på det fulleste, kan hun gråte og bable om sin forferdelige barndom, dette slutter ikke å forundre meg, for nettopp min forferdelige barndom gjorde at jeg for alt i livet ikke vil at mine barn skal ha det så utrygt og vondt. Da tenker jeg hvordan kunne da min egen mor gjøre mitt liv til et lite helvete og ikke ta lærdom av sin påståtte erfaring selv. kanskje er det nettopp det det er for henne at rusen er så behagelig at hun lager unnskyldninger for seg selv? Det skal jeg tenke mye på nå.

[Gjest another user]

Det er flott å se at du klarer deg så godt. Jeg er av den oppfatning at en vond barndom ikke er noen unnskyldning for å "oppføre" seg som voksen. Man får jo også litt mere å tenke med når årene går.

[rose23]

Faktisk... de fleste av oss i verden har faktisk en vanskelig barndom. Synes det eer verdens dårligste unskyldning...

[Gjest lurer jeg på]

Faktisk... de fleste av oss i verden har faktisk en vanskelig barndom. Synes det eer verdens dårligste unskyldning...

påstanden bygger du på?????

[Gjest verinoca]

Faktisk... de fleste av oss i verden har faktisk en vanskelig barndom. Synes det eer verdens dårligste unskyldning...

Ettersom er blitt voksen ser jeg for min del bare bedre og bedre hvor mye barndommen har å si. Barndommen er tross alt virkeligheten en vokste opp i, og som flere ganger i løpet av et kort liv kan omveltes fullstendig.¨

Å oppdage at verden er en helt annen enn den en ble født inn i (på godt og vondt) kan være fryktelig vanskelig å takle. Å skulle finne seg til rette i en ny virkelighet er tøft for mange.

Det gjelder heldigvis ikke så mye meg selv, men jeg har ingen problemer med å se at det for andre kan være slik.

[Gjest ødeleggende]

Ettersom er blitt voksen ser jeg for min del bare bedre og bedre hvor mye barndommen har å si. Barndommen er tross alt virkeligheten en vokste opp i, og som flere ganger i løpet av et kort liv kan omveltes fullstendig.¨

Å oppdage at verden er en helt annen enn den en ble født inn i (på godt og vondt) kan være fryktelig vanskelig å takle. Å skulle finne seg til rette i en ny virkelighet er tøft for mange.

Det gjelder heldigvis ikke så mye meg selv, men jeg har ingen problemer med å se at det for andre kan være slik.

det sies at barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt og gjentagende utrygghet før fylte 13 år, har veldig stor sjanse for å utvikle psykiske problemer som eldre. barnet blir ødelagt i dets viktigste leveår og utvikling.

Dette er noe som preger resten av livet til dem det angår, og de vil sjelden klare å takle normale relasjoner til mennesker pga å stole på noen ikke er så lett.

[Gjest verinoca]

det sies at barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt og gjentagende utrygghet før fylte 13 år, har veldig stor sjanse for å utvikle psykiske problemer som eldre. barnet blir ødelagt i dets viktigste leveår og utvikling.

Dette er noe som preger resten av livet til dem det angår, og de vil sjelden klare å takle normale relasjoner til mennesker pga å stole på noen ikke er så lett.

Det tror jeg så gjerne på. :-(

[tzatziki1365380058]

Faktisk... de fleste av oss i verden har faktisk en vanskelig barndom. Synes det eer verdens dårligste unskyldning...

De fleste av oss har IKKE en barndom med grov omsorgssvikt bak oss. Og det å vokse opp under slike forhold, kan få konsekvenser som de voksne "barna" ikke en gang klarer å se selv, men som ødelegger svært mye for dem inn i voksenlivet.

Du vet - heldigvis for deg - tydeligvis ikke hva du snakker om.

[wizdom]

Det er flott å se at du klarer deg så godt. Jeg er av den oppfatning at en vond barndom ikke er noen unnskyldning for å "oppføre" seg som voksen. Man får jo også litt mere å tenke med når årene går.

Å "oppføre seg" er noe annet enn senskader etter grov omsorgssvikt, vold, overgrep osv.

[Gjest another user]

Å "oppføre seg" er noe annet enn senskader etter grov omsorgssvikt, vold, overgrep osv.

Jeg siktet til det å ruse seg og å være"slem" mot andre. Det er et valg alle har. Jeg har opplevd det meste av det du skriver selv, og har hatt en god del rare oppfatninger av verden. Så jeg vet man kan få mange skader etter en vanskelig oppvekst.

Som voksen kan man velge å ruse seg for å slukke sorgen, eller man kan velge å søke hjelp. Man kan også velge å bruke medisiner mot angst og depresjoner istedet for alkohol. Selv om oppveksten har vært har så kan man som voksen finne sunne løsninger for å skåne evt barn og familie.

[Gjest EUPF58 og aktiv Doler.]

Jeg siktet til det å ruse seg og å være"slem" mot andre. Det er et valg alle har. Jeg har opplevd det meste av det du skriver selv, og har hatt en god del rare oppfatninger av verden. Så jeg vet man kan få mange skader etter en vanskelig oppvekst.

Som voksen kan man velge å ruse seg for å slukke sorgen, eller man kan velge å søke hjelp. Man kan også velge å bruke medisiner mot angst og depresjoner istedet for alkohol. Selv om oppveksten har vært har så kan man som voksen finne sunne løsninger for å skåne evt barn og familie.

Var ett "nøkkelbarn" fom 1 klasse.Det hjalp ikke mye at vi bodde over bestefar og bestemor.Bestafar sov hele dagen og vi måtte være stille.Han var nattevakt på en malingsfabrikk.Hadde godt folhold til besteforeldre men dårlig til egne foreldre,de sviktet meg allerede fra jeg var en 6-7 år.Det er en sant helvete å ha god hukommelse og ikke ha alkohol eller pilleproblemer.Man husker hver eneste bidige dag,jeg gikk alene fra skolen og opp den bratte bakken hjem til huset til bestemor.Jeg fikk ofte med meg penger og kjøpte en loff.For de pengene jeg fikk til overs kjøpte jeg iskrem eller salti,jeg fikk 2 for 5 øre.De så ut som 5øringer og var laget av salt lakris.Florvåg var en lykkens dal og jeg glemmer det aldri.Har ofte lurt på å flytte tilbake,men det er sikkert ingen som husker meg.Jeg ble kristen,det var vel det som reddet meg (?).Tror man på en stor sterk Gud,kan man overleve det meste.Man MÅ ikke ende opp som vrak selv om man har hatt en fæl barndom.En nabo

misbrukte ikke meg,men muligens en kamerat av meg.Vi kalte han bare "Svensken" han kom fra Strømstad og viste seg senere å være pedofil.Dette var i perioden 1969-77 på Haugenstua i Oslo.

Han er død nå ellers hadde jeg ikke nevt det.Men jeg har jo mine problemer.Takler ikke nærhet,da blir jeg mistenksom og avviser alle forsøk.Hun er ute etter noe.Sikkert mine penger,siden jeg er gammel,stygg og fet.Men alkoholikere var ikke mine foreldre,bare fraværende.De var bare opptatt av penger og jobb.De skulle ha hytte,så hus ved sjøen.De fikk de til slutt,men da var skaden gjort.

[Gjest another user]

Var ett "nøkkelbarn" fom 1 klasse.Det hjalp ikke mye at vi bodde over bestefar og bestemor.Bestafar sov hele dagen og vi måtte være stille.Han var nattevakt på en malingsfabrikk.Hadde godt folhold til besteforeldre men dårlig til egne foreldre,de sviktet meg allerede fra jeg var en 6-7 år.Det er en sant helvete å ha god hukommelse og ikke ha alkohol eller pilleproblemer.Man husker hver eneste bidige dag,jeg gikk alene fra skolen og opp den bratte bakken hjem til huset til bestemor.Jeg fikk ofte med meg penger og kjøpte en loff.For de pengene jeg fikk til overs kjøpte jeg iskrem eller salti,jeg fikk 2 for 5 øre.De så ut som 5øringer og var laget av salt lakris.Florvåg var en lykkens dal og jeg glemmer det aldri.Har ofte lurt på å flytte tilbake,men det er sikkert ingen som husker meg.Jeg ble kristen,det var vel det som reddet meg (?).Tror man på en stor sterk Gud,kan man overleve det meste.Man MÅ ikke ende opp som vrak selv om man har hatt en fæl barndom.En nabo

misbrukte ikke meg,men muligens en kamerat av meg.Vi kalte han bare "Svensken" han kom fra Strømstad og viste seg senere å være pedofil.Dette var i perioden 1969-77 på Haugenstua i Oslo.

Han er død nå ellers hadde jeg ikke nevt det.Men jeg har jo mine problemer.Takler ikke nærhet,da blir jeg mistenksom og avviser alle forsøk.Hun er ute etter noe.Sikkert mine penger,siden jeg er gammel,stygg og fet.Men alkoholikere var ikke mine foreldre,bare fraværende.De var bare opptatt av penger og jobb.De skulle ha hytte,så hus ved sjøen.De fikk de til slutt,men da var skaden gjort.

Hei. Jeg tror at vi blir veldig preget av oppveksten vår, enten det er positiv eller negativt. Man er jo i en læringsprosess og når det man lærer blir helt feil i forhold til det som gjelder i resten av verden, blir det jo et sjokk når man skal fungere der ute.

Mange vil jo greie seg bra selv om de har opplevd masse dumme ting. Hadde selv foreldre som ikke funket helt, men jeg hadde en en nabo og en tante som jeg var veldig glad i. Jeg fikk både skikkelig mat og en vask i ny og ne. Tror det gjorde godt egentlig. Jeg husker også jeg stjal mat fra en nabo en gang fordi jeg var så sulten. Det har jeg dårlig samvittighet for idag. Mor kom seg aldri på butikken, og den var et godt stykke unna. Man lever utrolig godt på noen brødskorper, men jeg fallt dessverre for fristelsen og stjal mat som var mye bedre. Så jeg kommer nok ikke til himmelen :/.

Da jeg ble voksen og skulle ha barn selv, måtte jeg snu på veldig mye i hodet mitt. Jeg leste og leste for å finne ut hva som var normalt, så på andre og apte etter. Dette var vel ting jeg skulle ha lært før, men det er aldri for sent. Tror ikke det er noe barn som er oppdratt så 100% etter læreboka som mine :-).

Jeg fikk også noen depresjoner nå og da. Min mor har vært syk i alle år og har aldri søkt hjelp, det har blitt mye mitt og fars ansvar hele tiden. Jeg greide heldigvis å søke hjelp og har vært veldig klar på dette ovenfor barna mine. Har fortalt dem at sykdommen min er ikke deres skyld, ikke deres ansvar. Jeg har en person som hjelper meg med dette og det kan de føle seg trygge på. Har vært veldig åpen om dette.

Dette ble visst litt langt, kunne visst ha skrevet en bok :-)

[rose23]

De fleste av oss har IKKE en barndom med grov omsorgssvikt bak oss. Og det å vokse opp under slike forhold, kan få konsekvenser som de voksne "barna" ikke en gang klarer å se selv, men som ødelegger svært mye for dem inn i voksenlivet.

Du vet - heldigvis for deg - tydeligvis ikke hva du snakker om.

Nå tenkte jeg mer på verdensbasis og land som feks. Russland, fattige Brasil og i lutfattigge områder i Afrika. I U-land er det ikke noe vern av barn som kan sammenlignes med barnevernet.

[tzatziki1365380058]

Nå tenkte jeg mer på verdensbasis og land som feks. Russland, fattige Brasil og i lutfattigge områder i Afrika. I U-land er det ikke noe vern av barn som kan sammenlignes med barnevernet.

Nei, men det at noen har det verre, betyr ikke at andre har det bra.

[Gjest EUPF58 og aktiv Doler.]

Hei. Jeg tror at vi blir veldig preget av oppveksten vår, enten det er positiv eller negativt. Man er jo i en læringsprosess og når det man lærer blir helt feil i forhold til det som gjelder i resten av verden, blir det jo et sjokk når man skal fungere der ute.

Mange vil jo greie seg bra selv om de har opplevd masse dumme ting. Hadde selv foreldre som ikke funket helt, men jeg hadde en en nabo og en tante som jeg var veldig glad i. Jeg fikk både skikkelig mat og en vask i ny og ne. Tror det gjorde godt egentlig. Jeg husker også jeg stjal mat fra en nabo en gang fordi jeg var så sulten. Det har jeg dårlig samvittighet for idag. Mor kom seg aldri på butikken, og den var et godt stykke unna. Man lever utrolig godt på noen brødskorper, men jeg fallt dessverre for fristelsen og stjal mat som var mye bedre. Så jeg kommer nok ikke til himmelen :/.

Da jeg ble voksen og skulle ha barn selv, måtte jeg snu på veldig mye i hodet mitt. Jeg leste og leste for å finne ut hva som var normalt, så på andre og apte etter. Dette var vel ting jeg skulle ha lært før, men det er aldri for sent. Tror ikke det er noe barn som er oppdratt så 100% etter læreboka som mine :-).

Jeg fikk også noen depresjoner nå og da. Min mor har vært syk i alle år og har aldri søkt hjelp, det har blitt mye mitt og fars ansvar hele tiden. Jeg greide heldigvis å søke hjelp og har vært veldig klar på dette ovenfor barna mine. Har fortalt dem at sykdommen min er ikke deres skyld, ikke deres ansvar. Jeg har en person som hjelper meg med dette og det kan de føle seg trygge på. Har vært veldig åpen om dette.

Dette ble visst litt langt, kunne visst ha skrevet en bok :-)

another user:Det er ikke ditt ansvar dette med å ikke ha nok mat i huset.Gud dømmer ikke barn til evig fortapelse for noe foreldre er skyld i.Det er liksom ikke drap vi snakker om her.Tror mange har ett helt feil bilde av Gud.Jeg er kristen selv,og har pga dummheter andre kristne har gjort mistet helt troen på menigheter og autoriteter.Men Gud og Jesus har jeg ett meget godt forhold til.Du er nok ikke en stor nok synder for at Gud bryr seg om deg.Du glir nok rett forbi St.Peter og inn sammen med meg.Vi snakker lavt så han ikke hører oss.Han er jo en gammel mann! Nei helvete er nok for Hitler,Bin Laden,Pol-Pot,Stalin og andre drittsekker.Vi rekker nok ikke opp med våre småsynder.Husk at Moses drepte en mann,før Gud kalte han til tjeneste.Også Kain. (Han drepte Abel,sin bror) Nei,det står jo at "Jesus elsker alle barna,alle barna på vår jord." Tviler sterkt på at du senere i livet har stjålet eller gjort noen virkelig store forbrytelser,så det går nok bra.Det ble litt mye om den maten,men jeg synes du fordømmer deg selv for noe din mor og far må ta skylda for.Du klarer deg bra nå,og du har det vel egentlig ganske bra har du ikke?

[Gjest another user]

another user:Det er ikke ditt ansvar dette med å ikke ha nok mat i huset.Gud dømmer ikke barn til evig fortapelse for noe foreldre er skyld i.Det er liksom ikke drap vi snakker om her.Tror mange har ett helt feil bilde av Gud.Jeg er kristen selv,og har pga dummheter andre kristne har gjort mistet helt troen på menigheter og autoriteter.Men Gud og Jesus har jeg ett meget godt forhold til.Du er nok ikke en stor nok synder for at Gud bryr seg om deg.Du glir nok rett forbi St.Peter og inn sammen med meg.Vi snakker lavt så han ikke hører oss.Han er jo en gammel mann! Nei helvete er nok for Hitler,Bin Laden,Pol-Pot,Stalin og andre drittsekker.Vi rekker nok ikke opp med våre småsynder.Husk at Moses drepte en mann,før Gud kalte han til tjeneste.Også Kain. (Han drepte Abel,sin bror) Nei,det står jo at "Jesus elsker alle barna,alle barna på vår jord." Tviler sterkt på at du senere i livet har stjålet eller gjort noen virkelig store forbrytelser,så det går nok bra.Det ble litt mye om den maten,men jeg synes du fordømmer deg selv for noe din mor og far må ta skylda for.Du klarer deg bra nå,og du har det vel egentlig ganske bra har du ikke?

Hei, jeg er ikke kristen, det jeg skrev var vel litt fleipete ment :-), har litt galgenhumor skjønner du. Jeg respekterer kristne for at de greier å tro, det må være godt for de som klarer det. Når jeg blir veldig syk så ser jeg og fornemmer noe utenfor denne jorden, når jeg er frisk så forsvinner dette.

Jeg har det ganske bra, strever med å la være å grave meg ned i problemer. Forsøker å se løsninger i stedet. Likedan strever jeg med endel minner, men jeg forsøker å stoppe dem raskt når de kommer og fokusere på nåtid og framtid istedet.

Jeg jobber veldig mye med hodet mitt, kan du si :-).

[Gjest EUPF58 og aktiv Doler.]

Hei, jeg er ikke kristen, det jeg skrev var vel litt fleipete ment :-), har litt galgenhumor skjønner du. Jeg respekterer kristne for at de greier å tro, det må være godt for de som klarer det. Når jeg blir veldig syk så ser jeg og fornemmer noe utenfor denne jorden, når jeg er frisk så forsvinner dette.

Jeg har det ganske bra, strever med å la være å grave meg ned i problemer. Forsøker å se løsninger i stedet. Likedan strever jeg med endel minner, men jeg forsøker å stoppe dem raskt når de kommer og fokusere på nåtid og framtid istedet.

Jeg jobber veldig mye med hodet mitt, kan du si :-).

au:Har du jobb,eller er du uføretrygdet?

[tzatziki1365380058]

Jeg siktet til det å ruse seg og å være"slem" mot andre. Det er et valg alle har. Jeg har opplevd det meste av det du skriver selv, og har hatt en god del rare oppfatninger av verden. Så jeg vet man kan få mange skader etter en vanskelig oppvekst.

Som voksen kan man velge å ruse seg for å slukke sorgen, eller man kan velge å søke hjelp. Man kan også velge å bruke medisiner mot angst og depresjoner istedet for alkohol. Selv om oppveksten har vært har så kan man som voksen finne sunne løsninger for å skåne evt barn og familie.

''Som voksen kan man velge å ruse seg for å slukke sorgen, eller man kan velge å søke hjelp.''

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å ruse seg og det å søke hjelp.

Og i hvilken grad man kan velge å stoppe med å ruse seg, det tør jeg ikke si noe om. Det som vel er rimelig sikkert, er at de færreste begynner å ruse seg etter fylte 25. Problemet er jo at mennesker havner i dårlig selskap og begynner med narkotika og alkohol lenge før de er så voksne at de klarer å se livet sitt utenfra, i et voksent perspektiv. Og har man først begynt, opg har utviklet en avhengighet, er det tydeligvis SVÆRT vanskelig å slutte. Selv om man oppsøker - og får - hjelp.

Jeg sier ikke at det ikke er den enkeltes ansvar å gjøre noe med det. Det er det naturligvis, av den enkle grunn at det ikke er noen andre som har mulighet til å gjøre noe med problemet.

[Gjest another user]

au:Har du jobb,eller er du uføretrygdet?

Jeg har ikke vært i jobb på en stund. Siden jeg ble så lenge sykmeldt, har det vært fryktelig vanskelig å klare å være i en jobb. Men jeg prøver og akkurat nå er jeg jobbsøker, kommer aldri til å gå tilbake til den jobben jeg engang hadde. Jobbet i helsevesnet og pga ganske store belastninger på hjemmebane samtidig ble jeg skikkelig utbrent.

Jeg kan ikke sitte på en stol resten av livet, må finne på noe. Et problem er at jeg svinger mye. Greier å jobbe i en måned, så sier det pang og jeg har null energi og blir liggende. Hvem vil ha en sånn en i arbeid?

[Gjest another user]

''Som voksen kan man velge å ruse seg for å slukke sorgen, eller man kan velge å søke hjelp.''

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å ruse seg og det å søke hjelp.

Og i hvilken grad man kan velge å stoppe med å ruse seg, det tør jeg ikke si noe om. Det som vel er rimelig sikkert, er at de færreste begynner å ruse seg etter fylte 25. Problemet er jo at mennesker havner i dårlig selskap og begynner med narkotika og alkohol lenge før de er så voksne at de klarer å se livet sitt utenfra, i et voksent perspektiv. Og har man først begynt, opg har utviklet en avhengighet, er det tydeligvis SVÆRT vanskelig å slutte. Selv om man oppsøker - og får - hjelp.

Jeg sier ikke at det ikke er den enkeltes ansvar å gjøre noe med det. Det er det naturligvis, av den enkle grunn at det ikke er noen andre som har mulighet til å gjøre noe med problemet.

Hei, ja, jeg skjønner også at mange "barn" begynner med rusmidler og blir avhengige. Jeg hadde sikkert havnet der selv om jeg ikke hadde blitt "fanget opp" i 17-års alderen. Da brydde jeg meg ikke om noen verdens ting, skolen, penger, sex, alkohol, hadde ikke kontroll på noen verdens ting. Ikke hadde jeg foreldre som brydde seg og kunne sette grenser.

Så jeg skjønner at man kan komme litt skjevt ut. Etterhvert som man blir voksen så bør man kanskje forstå at det er en feil måte å leve på? Har sett en del alkoholikere. De er ganske "pyton" imot sin familie når de drikker. I mange tilfeller snur familien ryggen til dem fordi de voldelig, frekk i kjeften osv.

Mange tar ikke imot hjelp, de ønsker rett å slett å ha dette livet. De skjønner heller ikke hvor vondt familie, barn, foreldre har det.

Jeg mener det er et valg vi har. Det trenger ikke gå så langt som dette.

Jeg tror også at hadde ikke de med en vanskelig barndom ruset seg, ville de ha greid seg langt bedre. Kanskje med psykologhjelp, litt medisiner, uten alkohol, ville mange hatt et bedre liv.