Schiziotyp personlighetsforstyrrelse

[Gjest princemild20]

Jeg lurer på hvordan det er å være sammen med slike personer. Hvis noen har tid til en prat så vennligst si fra.

[Gjest grønt eple]

De jeg kjenner er veldig hyggelige. Vil du si noe om hvorfor du spør?

[Gjest princemild20]

De jeg kjenner er veldig hyggelige. Vil du si noe om hvorfor du spør?

Ja, jeg ble kjent med en pike med en slik diagnose. At hun hadde den fortalte hun meg litt senere. Men før den tid hadde vi møtt hverandre og jeg anså oss som venner da jeg ikke følte det samme som henne. Men hun hadde visstnok trodd at vi kunne bli sammen. Jeg fortalte henne høflig om at jeg ikke tenkte slik, men at hun som en venn var veldig god person.

Grunnen til det er at da jeg møtte henne første gangen så hadde vi allerde snakket en del over nett og hun hadde fortalt om sin veldig vanskelige barndom. Jeg har også hatt slike opplevelser, men vært sterk og kommet gjennom det selv om det har vært jævlig.

Da vi traff og snakket sammen så merket jeg en nervøsitet utover det normale + en del konsentrasjonsproblemer. Jeg skjønte ikke noe da, men da hun ville legge seg sammen med meg så følte at jeg det ble feil. Så jeg sa som det var at hun var en flott person og jeg ønsket at vi ble venner. Men mer enn det følte jeg ikke for. Hun ble rar og messet om barndommen, om at alt var hennes feil og at hun mistet folk/venner hele tiden. Det ble en presset situasjon og jeg måtte bare på en måtte distansere meg. Hun minnet veldig om min syke mor og jeg merket allerede ved første treffet at jeg så min mor i henne. Jeg utdanner meg til å bli psykolog så slike ting merker jeg raskt.

Da hun skulle gå fortalte hun om sin sykdom. Jeg fikk en medfølelse til henne, men kviet meg for å være for mefølende da hun ville misforstå.

Så det jeg lurte på er hvordan slike mennesker er i relasjon til andre? Hun sa at hun mistet venner hele tiden og tror du at det kan være fordi de har konsetrasjonsvansker?

[Gjest Istapp]

Ja, jeg ble kjent med en pike med en slik diagnose. At hun hadde den fortalte hun meg litt senere. Men før den tid hadde vi møtt hverandre og jeg anså oss som venner da jeg ikke følte det samme som henne. Men hun hadde visstnok trodd at vi kunne bli sammen. Jeg fortalte henne høflig om at jeg ikke tenkte slik, men at hun som en venn var veldig god person.

Grunnen til det er at da jeg møtte henne første gangen så hadde vi allerde snakket en del over nett og hun hadde fortalt om sin veldig vanskelige barndom. Jeg har også hatt slike opplevelser, men vært sterk og kommet gjennom det selv om det har vært jævlig.

Da vi traff og snakket sammen så merket jeg en nervøsitet utover det normale + en del konsentrasjonsproblemer. Jeg skjønte ikke noe da, men da hun ville legge seg sammen med meg så følte at jeg det ble feil. Så jeg sa som det var at hun var en flott person og jeg ønsket at vi ble venner. Men mer enn det følte jeg ikke for. Hun ble rar og messet om barndommen, om at alt var hennes feil og at hun mistet folk/venner hele tiden. Det ble en presset situasjon og jeg måtte bare på en måtte distansere meg. Hun minnet veldig om min syke mor og jeg merket allerede ved første treffet at jeg så min mor i henne. Jeg utdanner meg til å bli psykolog så slike ting merker jeg raskt.

Da hun skulle gå fortalte hun om sin sykdom. Jeg fikk en medfølelse til henne, men kviet meg for å være for mefølende da hun ville misforstå.

Så det jeg lurte på er hvordan slike mennesker er i relasjon til andre? Hun sa at hun mistet venner hele tiden og tror du at det kan være fordi de har konsetrasjonsvansker?

Vi er nok forskjellige vi også,som alle andre mennesker. Man er ikke en diagnose men et menneske.

[Gjest princemild20]

Vi er nok forskjellige vi også,som alle andre mennesker. Man er ikke en diagnose men et menneske.

Istapp: Jeg er fullstendig klar over det Men det jeg tenkte på er at den personen jeg møtte hadde en slik diagnose og mente at vennene forlot personene etter 2-3 møter. Det jeg lurer på er hva som får den "forlatte" personen til å tenke slik. Vanligvis når vi kommuniserer med mennesker så fortolker vi hverandre (mentaliserer) og slikt sett får i et innblikk i hva som foregår i de andres hoder. Hva skjer med schiotype mennesker, er de svakere til å fortolke andre og trekker konklusjoner på bakgrunn av det?

[Gjest Istapp]

Istapp: Jeg er fullstendig klar over det Men det jeg tenkte på er at den personen jeg møtte hadde en slik diagnose og mente at vennene forlot personene etter 2-3 møter. Det jeg lurer på er hva som får den "forlatte" personen til å tenke slik. Vanligvis når vi kommuniserer med mennesker så fortolker vi hverandre (mentaliserer) og slikt sett får i et innblikk i hva som foregår i de andres hoder. Hva skjer med schiotype mennesker, er de svakere til å fortolke andre og trekker konklusjoner på bakgrunn av det?

Når jeg ser tilbake,tror jeg ikke jeg var svakere til å tolke andre. Men det har blitt en del feiltolkninger. Ting kan bli litt fordreid,når man oppfatter virkeligheten på en an måte enn folk flest.

[Gjest princemild20]

Når jeg ser tilbake,tror jeg ikke jeg var svakere til å tolke andre. Men det har blitt en del feiltolkninger. Ting kan bli litt fordreid,når man oppfatter virkeligheten på en an måte enn folk flest.

Det var også det jeg kom frem til. Siden man har så mange forskjellige tanker og dessuten har opplevd mye negativt så forstår man ting annerledes enn andre.