vantrives på jobb

[Gjest anonym for anledningen]

Jeg vantrives på jobb, men jeg klarer ikke å komme meg vekk. Hver morgen har jeg bare lyst til å bli liggende i sengen, og jeg utnytter fleksitiden maksimalt. Fra søndag midt på dagen begynner jeg å tenke på at jeg skal på jobb morgenen etter, og hele dagen blir ødelagt.

Problemet er at jeg klarer ikke å komme meg vekk. Jeg er skikkelig dårlig på jobbintervju, og klarer ikke å selge meg selv. Jeg sitter bom fast i den jobben jeg har. Jeg har gått på flere intervjuer, men jeg gjør det helt elendig, så jeg får jo ikke jobbene.

Det heter seg at det er lettere å få jobb når man har jobb, men jeg lurer iblant på om det ville vært bedre uten. Kanskje kunne nav hjulpet meg inn på en praksisplass på et sted hvor jeg ville høre bedre hjemme.

Det hører med til historien at jeg også er udanningsmessig overkvalifisert for jobben jeg har. Jeg har vel vært av typen som bare søkte jobber jeg var mer enn kvalifisert for, men nå skulle jeg så gjerne gjort noe med det.

Jeg har imidlertid for liten tro på meg selv, og jobben jeg har nå gjør bare at jeg får mindre og mindre tro på meg selv, så jeg tror det blir vanskeligere og vanskeligere å selge seg inn noe annet sted også. Jeg tror snart ikke jeg kan noen ting, så det blir færre og færre jobber jeg tror jeg kan søke også.

Jeg har nå vært i samme jobben i tre år, så jeg har virkelig prøvd, men jeg har bare så lite lyst til å gå på jobb, og det tjener vel ingen å holde på sånn. Jeg kan jo ikke gjøre noen god jobb heller, når jeg har det slik.

Kanskje vil nissen flytte med på lasset, men jeg håper/tror gentlig ikke det. Sist byttet jeg jobb ikke fordi jeg mislikte jobben, men fordi jeg ønsket noe fast. Jeg gjorde imidlertid noe dumt. Jeg gikk da i terapi, og var redd for å miste terapien, og fordi jeg var unnvikende sa jeg ikke det, men uttrykte det ved å bli syk fra jobb (for når man er syk så tar jo ikke folk terapien fra deg, tenke jeg) Unnvikende og dumt gjort, men slik var jeg da. Derfor kvier jeg meg masse for å sykemelde meg nå, selv om det nå er jobben som er problemet, for jeg vil ikke avslutte alle arbeidsforhold med en sykemelding.

Dessuten har jeg et veldig lite nettverk, så jeg har ingen å snakke med dette om. Har heller ikke gått i terapi på flere år, så jeg har ingen terapeut å snakke med. Har selvfølglig en fastlege, men kvier meg for det også, for jeg vil jo ikke være syk.

Men er jeg syk, eller er det nå jobben som gjør meg syk? Jeg begynner å tenke for mye når jeg sliter (og blir alene med tankene mine) og da virker jeg nok ganske syk i tankene mine tror jeg. Jeg tror i alle fall selv at jeg er veldig syk når jeg er sånn, men min x-terapeut sa vel at det bare var tanken mine, så jeg prøver jo å høre på det også.

Huff, har noen noen råd?

[marlenexxx27]

Få henvisning til psykolog. Få hjelp til å jobbe med din unnvikenhet, til å tørre å dra på jobbintervju, til å forbedre dine intervju-evner og til ellers de tingene du skriver om.

[Gjest Men å skifte beite er sunt innimellom]

Det er slett ikke uvanlig å gru seg til å gå på jobb eller gruble på om en skal holde sengen når vekkerklokken hyler på morgenen.

Det å ha stått i en jobb i tre år er veldig bra å ha med seg videree. Sist jeg var på jobbintervju tenkte jeg på at jeg skulle se på dem som venner og være meg selv. Det funket fint :-)