Oss unormale? igjennom?

[Gjest biiny]

Satt på en ferge i dag like ved kiosken. Der sto en lang rekke med passasjerer. Noen skulle ha svele, noen rundstykker og pølse! Hjelpe meg liksom! Det virker utenkelig for meg å kunne kjøpe en pølse eller en is og spise den. Men så så jeg også at det var normale mennesker... ikke tykke... Hva skal til for å havne i samme køen uten å bli opprørt?

[Gjest Nerda]

Å være overvektig er ikke noen unormal ting. Men jeg skjønner tankegangen din, for jeg har hørt det fra venner av meg som også sliter med vekta. På den annen side, det har sikkert vært tjukke folk i den kjoskkøa mange ganger. Hvis du vil se sunn ut, så er jo rundstykke godt det og :-)

[Gjest unormale?]

Utifra svaret til Nerda går jeg utifra at du er overvektig, jeg koblet ikke det selv og vet selvfølgelig ikke om det stemmer heller.

Men jeg synes det er trist å lese at du ikke føler at du kan kjøpe noe usunt i kiosken. Jeg har hatt spiseforstyrrelser og da la jeg veldig godt merke til hva folk spiste. Enten det var på cafe, hjemme, bare gå i byen - spiste noen noe så jeg det.

''Dette tenkte jeg da jeg var syk og så noen spise usunn mat (og det var ikke snille tanker):

normalvektig - haha varer ikke lenge før du raser opp når du spiser slikt. Skjønner du ikke bedre? Har du ikke viljestyrke?

overvektig - ble jeg flau og fattet ikke at personen kunne spise når noen så det.

undervektig - du lurer ikke meg, det der kvitter du deg med. Du spiser bare for syns skyld. ''

Når jeg ser det skrevet ned nå blir jeg flau og skjønner ikke at jeg kunne dømme andre på den måten. Så utrolig nedlatende jeg var.

Når jeg begynte å bli frisk la jeg fremdeles merke til det dersom noen spiste, men da var det mer misunnelse. Jeg kunne ønske jeg også turte å spise det knekkebrødet eller den isen. Uansett vekten til personen som spiste. Jeg syntes det var modig å spise og følte meg dum som ikke klarte det.

Nå legger jeg ikke særlig merke til hva de rundt meg spiser. Etter en middag nå vet jeg bare hva jeg selv har spist. Når jeg ser personer spise tenker jeg ikke særlig over det som regel. Men dersom personen er veldig overvektig eller undrevektig kan jeg legge merke til det. Jeg tenker ikke negativt om personen. Er det en overvektig som spiser en is så tenker jeg at så flott at h#n klarer det. Kan spise en is og kose seg og ikke bare tenke på vekta. H#n lar seg ikke styre av samfunnets syke skjønnhetsideal. Jeg kjenner mange overvektig som bare spiser hjemme alene for de skammer seg sånn over vekta. Det er så utrolig trist. Vil vi ha et samfunn hvor vi dømmer andre utifra mat og vekt?

[Gjest biiny]

Utifra svaret til Nerda går jeg utifra at du er overvektig, jeg koblet ikke det selv og vet selvfølgelig ikke om det stemmer heller.

Men jeg synes det er trist å lese at du ikke føler at du kan kjøpe noe usunt i kiosken. Jeg har hatt spiseforstyrrelser og da la jeg veldig godt merke til hva folk spiste. Enten det var på cafe, hjemme, bare gå i byen - spiste noen noe så jeg det.

''Dette tenkte jeg da jeg var syk og så noen spise usunn mat (og det var ikke snille tanker):

normalvektig - haha varer ikke lenge før du raser opp når du spiser slikt. Skjønner du ikke bedre? Har du ikke viljestyrke?

overvektig - ble jeg flau og fattet ikke at personen kunne spise når noen så det.

undervektig - du lurer ikke meg, det der kvitter du deg med. Du spiser bare for syns skyld. ''

Når jeg ser det skrevet ned nå blir jeg flau og skjønner ikke at jeg kunne dømme andre på den måten. Så utrolig nedlatende jeg var.

Når jeg begynte å bli frisk la jeg fremdeles merke til det dersom noen spiste, men da var det mer misunnelse. Jeg kunne ønske jeg også turte å spise det knekkebrødet eller den isen. Uansett vekten til personen som spiste. Jeg syntes det var modig å spise og følte meg dum som ikke klarte det.

Nå legger jeg ikke særlig merke til hva de rundt meg spiser. Etter en middag nå vet jeg bare hva jeg selv har spist. Når jeg ser personer spise tenker jeg ikke særlig over det som regel. Men dersom personen er veldig overvektig eller undrevektig kan jeg legge merke til det. Jeg tenker ikke negativt om personen. Er det en overvektig som spiser en is så tenker jeg at så flott at h#n klarer det. Kan spise en is og kose seg og ikke bare tenke på vekta. H#n lar seg ikke styre av samfunnets syke skjønnhetsideal. Jeg kjenner mange overvektig som bare spiser hjemme alene for de skammer seg sånn over vekta. Det er så utrolig trist. Vil vi ha et samfunn hvor vi dømmer andre utifra mat og vekt?

Er ikke overvektig... Jeg har bare mine sære matvaner der det meste er forbudt. Jeg er vel bare skrudd i hodet. Føler det hadde blitt katastrofe om jeg hadde spist en is eller pølse... Men når jeg ble sittendes å glo... så var det ingen av dem som så ut som noen fettberg.

[Gjest unormale?]

Er ikke overvektig... Jeg har bare mine sære matvaner der det meste er forbudt. Jeg er vel bare skrudd i hodet. Føler det hadde blitt katastrofe om jeg hadde spist en is eller pølse... Men når jeg ble sittendes å glo... så var det ingen av dem som så ut som noen fettberg.

Da har du kanskje ikke et helt friskt forhold til mat. Jeg ville nok søkt hjelp var jeg deg. Kan sikkert komme med noen forslag om du ønsker det.

Jeg jobbet lenge og hardt for å komme ut av spiseforstyrrelsen. Det var ikke lett, men absolutt verdt det.

Man kan egentlig spise det meste, bare man spiser litt av alt og ikke lever på pølser.

[Gjest biiny]

Da har du kanskje ikke et helt friskt forhold til mat. Jeg ville nok søkt hjelp var jeg deg. Kan sikkert komme med noen forslag om du ønsker det.

Jeg jobbet lenge og hardt for å komme ut av spiseforstyrrelsen. Det var ikke lett, men absolutt verdt det.

Man kan egentlig spise det meste, bare man spiser litt av alt og ikke lever på pølser.

Følelsen av å ha tung mat i magen er forferdelig. Liker best å føle meg tom og tynn, da har jeg liksom kontrollen, mer ro...

Men jeg er blitt syk og svak. Driver egentlig en ekstre flykt fra virkeligheten. Har diagnosen PSTD + ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg sulter og ruser meg nesten konstant på alkohol. I bunnen av dette ligger en enorm redsel.... vet ikke helt for hva. Men denne følelsen av utrygghet styrer hele livet mitt. Tror den kan beskrives som "Det kommer til å skje noe forferdelig snart".

Jeg har opplevd mye negativt. Overgrep i barndommen, voldtekter, sett menneske dø rett foran meg, mamma som prøvde å ta livet av seg, pappa som prøvde å ta livet av seg, at min beste venninne døde brått under en "filleoperasjon". Min narkomane bror som jeg har brukt så vanvittig med krefter og nerver på. Tantungen min som døde bare 6 år gammel.

Det er disse episodene jeg kom på, når jeg skal ramse opp mine verste opplevelser. Hvordan kan jeg lære meg å leve med alt dette? Slå meg til ro med at jeg ikke kan styre verden og at nye katastrofer vil komme uansett? Går i terapi, men snakker lite om fortid. bare nåtiden.

[Gjest unormale?]

Følelsen av å ha tung mat i magen er forferdelig. Liker best å føle meg tom og tynn, da har jeg liksom kontrollen, mer ro...

Men jeg er blitt syk og svak. Driver egentlig en ekstre flykt fra virkeligheten. Har diagnosen PSTD + ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg sulter og ruser meg nesten konstant på alkohol. I bunnen av dette ligger en enorm redsel.... vet ikke helt for hva. Men denne følelsen av utrygghet styrer hele livet mitt. Tror den kan beskrives som "Det kommer til å skje noe forferdelig snart".

Jeg har opplevd mye negativt. Overgrep i barndommen, voldtekter, sett menneske dø rett foran meg, mamma som prøvde å ta livet av seg, pappa som prøvde å ta livet av seg, at min beste venninne døde brått under en "filleoperasjon". Min narkomane bror som jeg har brukt så vanvittig med krefter og nerver på. Tantungen min som døde bare 6 år gammel.

Det er disse episodene jeg kom på, når jeg skal ramse opp mine verste opplevelser. Hvordan kan jeg lære meg å leve med alt dette? Slå meg til ro med at jeg ikke kan styre verden og at nye katastrofer vil komme uansett? Går i terapi, men snakker lite om fortid. bare nåtiden.

''Følelsen av å ha tung mat i magen er forferdelig. Liker best å føle meg tom og tynn, da har jeg liksom kontrollen, mer ro... ''

Der blinker spiseforstyrrelsesvarsellampen! Du føler kanskje at du har kontroll, men det tror jeg ikke du har. Hvis du fortsetter mister du ihvertfall kontrollen om du ikke allerede er kommet for langt. Det som skulle gi deg kontroll er det som tar kontrollen over deg. Det er ikke du som kontrollerer maten, den kontrollerer deg.

''Men jeg er blitt syk og svak. Driver egentlig en ekstre flykt fra virkeligheten. Har diagnosen PSTD + ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg sulter og ruser meg nesten konstant på alkohol. I bunnen av dette ligger en enorm redsel.... vet ikke helt for hva. Men denne følelsen av utrygghet styrer hele livet mitt. Tror den kan beskrives som "Det kommer til å skje noe forferdelig snart". ''

Redselen din og utryggheten forstår jeg er vanskelig å takle. Men både du og jeg vet at sulting og alkohol ikke løser noe. Det letter kanskje der og da, men du ender opp med et tilleggsproblem.

''Jeg har opplevd mye negativt. Overgrep i barndommen, voldtekter, sett menneske dø rett foran meg, mamma som prøvde å ta livet av seg, pappa som prøvde å ta livet av seg, at min beste venninne døde brått under en "filleoperasjon". Min narkomane bror som jeg har brukt så vanvittig med krefter og nerver på. Tantungen min som døde bare 6 år gammel. ''

Du har opplevd forferdelig ting, og jeg tror ikke man kan forestille seg hvordan det er.

''Det er disse episodene jeg kom på, når jeg skal ramse opp mine verste opplevelser. Hvordan kan jeg lære meg å leve med alt dette? Slå meg til ro med at jeg ikke kan styre verden og at nye katastrofer vil komme uansett? Går i terapi, men snakker lite om fortid. bare nåtiden.''

Jeg tenker at en terapeut med erfaring innen traumebehanding ville vært viktig for deg. Det er greit å snakke om nåtid, men man må bearbeide traumene også. Du får ikke gjort om på det som har skjedd, og du kan ikke styre verden. Nye katastrofer kan komme. Ingen av oss har noen garanti for hva imorgen bringer. Men det du kan gjøre er å jobbe med dine følelser/reaksjoner rundt det som har skjedd. Om du sliter med flashbacks så er det også mulig å jobbe med, slik at du kan takle dem bedre.

Jeg tenker at du må få hjelp til å finne andre mestringsstrategier enn mat og alkohol. Og få hjelp med traumebearbeidingen.

[Gjest biiny]

''Følelsen av å ha tung mat i magen er forferdelig. Liker best å føle meg tom og tynn, da har jeg liksom kontrollen, mer ro... ''

Der blinker spiseforstyrrelsesvarsellampen! Du føler kanskje at du har kontroll, men det tror jeg ikke du har. Hvis du fortsetter mister du ihvertfall kontrollen om du ikke allerede er kommet for langt. Det som skulle gi deg kontroll er det som tar kontrollen over deg. Det er ikke du som kontrollerer maten, den kontrollerer deg.

''Men jeg er blitt syk og svak. Driver egentlig en ekstre flykt fra virkeligheten. Har diagnosen PSTD + ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg sulter og ruser meg nesten konstant på alkohol. I bunnen av dette ligger en enorm redsel.... vet ikke helt for hva. Men denne følelsen av utrygghet styrer hele livet mitt. Tror den kan beskrives som "Det kommer til å skje noe forferdelig snart". ''

Redselen din og utryggheten forstår jeg er vanskelig å takle. Men både du og jeg vet at sulting og alkohol ikke løser noe. Det letter kanskje der og da, men du ender opp med et tilleggsproblem.

''Jeg har opplevd mye negativt. Overgrep i barndommen, voldtekter, sett menneske dø rett foran meg, mamma som prøvde å ta livet av seg, pappa som prøvde å ta livet av seg, at min beste venninne døde brått under en "filleoperasjon". Min narkomane bror som jeg har brukt så vanvittig med krefter og nerver på. Tantungen min som døde bare 6 år gammel. ''

Du har opplevd forferdelig ting, og jeg tror ikke man kan forestille seg hvordan det er.

''Det er disse episodene jeg kom på, når jeg skal ramse opp mine verste opplevelser. Hvordan kan jeg lære meg å leve med alt dette? Slå meg til ro med at jeg ikke kan styre verden og at nye katastrofer vil komme uansett? Går i terapi, men snakker lite om fortid. bare nåtiden.''

Jeg tenker at en terapeut med erfaring innen traumebehanding ville vært viktig for deg. Det er greit å snakke om nåtid, men man må bearbeide traumene også. Du får ikke gjort om på det som har skjedd, og du kan ikke styre verden. Nye katastrofer kan komme. Ingen av oss har noen garanti for hva imorgen bringer. Men det du kan gjøre er å jobbe med dine følelser/reaksjoner rundt det som har skjedd. Om du sliter med flashbacks så er det også mulig å jobbe med, slik at du kan takle dem bedre.

Jeg tenker at du må få hjelp til å finne andre mestringsstrategier enn mat og alkohol. Og få hjelp med traumebearbeidingen.

Takk for svar. Tror jeg gjennom innlegget her har fått tak i hva som er hovedproblemet, nemlig redselen for nye katastrofer. Hatt uendelig mange netter der minnene strømmer på i hodet som flæshbacks. Spesielt i forhold til de siste minnene jeg har fra tantungen og venninnen min.

Noen ganger våkner jeg av at jeg gråter. Noen morgener gråter jeg fordi det er nok en ny jævla dag. Men alt er ikke bare elendighet heller. Har gode stunder, gode venner...