Ekspertsvar Drivkrefter bak å bry seg om å hjelpe meg.

[Gjest utehus]

(Dette er ikke et haleluja-innlegg).

Jeg lurer helt ærlig på hva det er som gjør at noen psykologer virker som virkelig ønsker å hjelpe en, har drivkrefter til bestrebelser for at man skal få det bedre ved å bruke teknikker for å bedre tillitt, være nære osv osv.

Det jeg vet er:

*det er en jobb og de får lønn

*de har valgt det selv

Det er jobben deres å hjelpe og bry seg, men hvor stammer det fra på en måte? Er det fordi de vil være flink og gjøre en god jobb av pliktfølelse? Har de overskudd av bry-seg-om-krefter? Er de generelt bare veldig glad i å hjelpe og tror på det gode i mennesker? Leter etter en forståelig grunn.

[blanke ark]

De psykologene/psykiaterne jeg kjenner (ikke så mange av hver, egentlig har ikke valgt jobben ut ifra et personlig kall, men fordi de syns det er et interessant og meningsfylt fagområde, og de liker å arbeide med mennesker.

Som de fleste andre ønsker de å gjøre en god jobb, og engasjerer seg profesjonelt i de menneskene og skjebnene de møter. Selv om det ikke alltid er like enkelt, så er det jobben deres, og de klarer det fint fordi de har interesse for og kunnskap om fagfeltet. Og etterpå går de hjem og lever vanlige liv på godt og vondt - som de fleste andre.

Den ene psykologen jeg kjenner er jeg forresten dønn imponert over i forhold til barneoppdragelse. Hun sier aldri "nei" til ungene, men klarer til enhver tid å veilede dem til et bedre alternativ. Har en følelse av at hun tar jobben med hjem der, og forsøker (av og til forgjeves) å følge hennes gode eksempel.

[Gjest tror jeg]

personlige egenskaper

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er nok ikke bare en grunn, og det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å ha flere motiver samtidig.

[Gjest jhghg]

De psykologene/psykiaterne jeg kjenner (ikke så mange av hver, egentlig har ikke valgt jobben ut ifra et personlig kall, men fordi de syns det er et interessant og meningsfylt fagområde, og de liker å arbeide med mennesker.

Som de fleste andre ønsker de å gjøre en god jobb, og engasjerer seg profesjonelt i de menneskene og skjebnene de møter. Selv om det ikke alltid er like enkelt, så er det jobben deres, og de klarer det fint fordi de har interesse for og kunnskap om fagfeltet. Og etterpå går de hjem og lever vanlige liv på godt og vondt - som de fleste andre.

Den ene psykologen jeg kjenner er jeg forresten dønn imponert over i forhold til barneoppdragelse. Hun sier aldri "nei" til ungene, men klarer til enhver tid å veilede dem til et bedre alternativ. Har en følelse av at hun tar jobben med hjem der, og forsøker (av og til forgjeves) å følge hennes gode eksempel.

Manipulering? Barn skal også tåle å få et nei og få faste trygge rammer av de voksne. Det du forteller om er bra til en viss grad, men kan føre til usikkerhet og dårlig samvittighet hos barnet som alltid må endre sitt syn i forhold til den voksne.

[Gjest utehus]

personlige egenskaper

Tror du har rett. Det må være de personlige egenskapene.

[Gjest utehus]

Det er nok ikke bare en grunn, og det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å ha flere motiver samtidig.

Selvsagt.

[blanke ark]

Manipulering? Barn skal også tåle å få et nei og få faste trygge rammer av de voksne. Det du forteller om er bra til en viss grad, men kan føre til usikkerhet og dårlig samvittighet hos barnet som alltid må endre sitt syn i forhold til den voksne.

Her tror jeg kanskje du baker inn noen personlige erfaringer. Den dama jeg nevnte har gode, klare grenser for ungene. Men det kan faktisk gjøres uten å løpe omkring å si nei, nei, nei hele tiden, som hos en del andre småbarnsmødre jeg kjenner.

[Gjest togli]

Å være psykolog høres ut som et kjempespennende yrke Jeg er opptatt av mennesker og mellommenneskelige relasjoner. Synes sånt er interessant og lærerrikt. Man må kanskje interessere seg for slike ting for å trives som psykolog?

[Gjest veiledning]

Manipulering? Barn skal også tåle å få et nei og få faste trygge rammer av de voksne. Det du forteller om er bra til en viss grad, men kan føre til usikkerhet og dårlig samvittighet hos barnet som alltid må endre sitt syn i forhold til den voksne.

Du kan da ikke kalle det manipulering å oppdra barna uten å bruke ordet nei så ofte. Man kan fint sette grenser og være tydelig uten å si nei i annenhver setning. Forklare hvorfor slik og slik ikke er greit og si hva barna kan gjøre isteden. Det er ofte veldig mye mer virkningsfullt å gi barna alternativer, si hva de kan gjøre i stedet for hva de ikke kan gjøre.

Et helt basic eksempel, i skolesammenheng er å si "vi går i gangene" fremfor "ikke løp i gangene".