Gruppeterapi, noe for meg?

[Gjest ubetydelige meg]

Har slitt med relasjoner til andre mennesker i flere år, men det er kun nå nylig jeg har fått hjelp. Har for første gang klart å slippe noen innenfor den "muren" jeg har bygd opp rundt meg selv da jeg til timen denne uka tok med et ark hvor jeg beskrev hvordan jeg har det. Jeg gruet meg veldig til dette for det er helt nytt for meg å slippe fremmede inn på meg og jeg er nok også unormalt opptatt av hvordan folk oppfatter meg. Jeg overlevde, men jeg har aldri opplevd å føle meg så sliten på slutten av en time før, er dette en naturlig reaksjon?

Det ble også nevnt mulighet for å delta i gruppeterapi, det skulle være ei gruppe med fokus på mestring og angst trening som behandler mente jeg burde være med i. Min første tanke var selvfølgelig "hjelp, dette klarer jeg ikke!", tror det syntes utenpå meg også, for jeg fikk beskjed om at det var frivillig og at jeg kunne tenke litt på det. Av gammel vane var jeg veldig innstilt på å takke nei til dette tilbudet da jeg alltid velger "minste motstands vei", men etter å ha tenkt litt mer på saken lurer jeg på om jeg skal takke ja i stede. Jeg ønsker jo å bli bedre, kanskje dette er noe jeg trenger, hva tror dere?

[Gjest thinkyou]

hvorfor tror psykologen din at det er noe for deg tro???

[Gjest Ladytron]

Jeg er under utredning for gruppeterapi nå, og tror nok at jeg kommer til å takke ja når/hvis jeg får tilbud...Tror det kan være en grei måte å øve seg litt på å komme under huden på folk/slippe folk innpå... Hun psykiatriske sykepleieren jeg har snakket med sa at man kan sammenligne det med en forsøkslab, man får en mulighet til å teste ulike måter å kommunisere på, og får tilbakemelding på seg selv og sine egne meninger/handlinger... Selv er jeg veldig usikker så håper at dette kan gjøre meg tryggere i selskap med andre jeg ikke kjenner så godt.

[Gjest YotoHama]

hvorfor tror psykologen din at det er noe for deg tro???

Husk da dere, at alle sammen som er med i gruppen er i samme båt som dere. Kanskje dere til og med kan få noen virkelig gode venner? Jeg hadde ikke nølt om jeg skulle fått et sånt tilbud. I en sånn gruppe får angst være angst. Alle sammen har det, alle sammen vet hvor jævlig det er.. Er ikke det en betryggende tanke?

[Gjest ubetydelige meg]

Jeg er under utredning for gruppeterapi nå, og tror nok at jeg kommer til å takke ja når/hvis jeg får tilbud...Tror det kan være en grei måte å øve seg litt på å komme under huden på folk/slippe folk innpå... Hun psykiatriske sykepleieren jeg har snakket med sa at man kan sammenligne det med en forsøkslab, man får en mulighet til å teste ulike måter å kommunisere på, og får tilbakemelding på seg selv og sine egne meninger/handlinger... Selv er jeg veldig usikker så håper at dette kan gjøre meg tryggere i selskap med andre jeg ikke kjenner så godt.

Tusen takk for svar. Forstår at det kan være en bra "trenings arena". =) Håper du også kan få muligheten til gruppeterapi om det er det du ønsker!

[Gjest ubetydelige meg]

hvorfor tror psykologen din at det er noe for deg tro???

H*n kjenner meg ikke så godt enda da jeg ikke har gått der lenge og det er slik at jeg i visse sammenhenger ikke klarer å si noe, det er så ille at jeg ikke klarer å si "hei" eller hva jeg heter engang og det skjer når jeg vet jeg må prate med fremmede mennesker om mer enn bare "ufarlige temaer" som f.eks. været. Redd dette kan komme til å skje om jeg begynner i en gruppe og det ønsker jeg ikke...

[Gjest ubetydelige meg]

Husk da dere, at alle sammen som er med i gruppen er i samme båt som dere. Kanskje dere til og med kan få noen virkelig gode venner? Jeg hadde ikke nølt om jeg skulle fått et sånt tilbud. I en sånn gruppe får angst være angst. Alle sammen har det, alle sammen vet hvor jævlig det er.. Er ikke det en betryggende tanke?

Er veldig usikker på hva jeg velger å gjøre, men det er jo en betryggende tanke at de andre i gruppa vet hva en sliter med. Noe av det som gjør at jeg ble ekstra usikker var at jeg sliter veldig med å utlevere meg selv til fremmede og prate i "større" grupper, gikk bl.a. gjennom 9 år på barne- og ungdomsskole uten å klare å si noe i timene, lyden kom bare ikke ut de gangene jeg prøvde...

[Gjest Ladytron]

Er veldig usikker på hva jeg velger å gjøre, men det er jo en betryggende tanke at de andre i gruppa vet hva en sliter med. Noe av det som gjør at jeg ble ekstra usikker var at jeg sliter veldig med å utlevere meg selv til fremmede og prate i "større" grupper, gikk bl.a. gjennom 9 år på barne- og ungdomsskole uten å klare å si noe i timene, lyden kom bare ikke ut de gangene jeg prøvde...

Jeg vil tro at det er meningen at man tar små skritt, forsøker å utfordre seg... Og etterhvert som man gjør det, i det trygge miljøet (og gjerne også med oppfølging av psykolog), og man ser at man lykkes, så blir det lettere og lettere "utenfor" også... Det er jo ofte sånn det er med angst, at når man bare konfronterer den, så er ikke ting så farlig som man tror.

Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk, men nå håper jeg at jeg får tilbud. Men tror det kommer til å være tøft i starten... Men samtidig vet jeg at jeg er veldig misfornøyd med situasjonen min sosialt, ønsker jo noe bedre enn dette, og forhåpentligvis kan jeg få det, med gruppeterapi. Hadde vært godt å ikke være så innestengt i nye situasjoner - ikke alltid være så redd for å si/gjøre feil...

[eksvimle]

H*n kjenner meg ikke så godt enda da jeg ikke har gått der lenge og det er slik at jeg i visse sammenhenger ikke klarer å si noe, det er så ille at jeg ikke klarer å si "hei" eller hva jeg heter engang og det skjer når jeg vet jeg må prate med fremmede mennesker om mer enn bare "ufarlige temaer" som f.eks. været. Redd dette kan komme til å skje om jeg begynner i en gruppe og det ønsker jeg ikke...

Der kjenner jeg meg godt igjen også faktisk. (Måtte le litt...). Men av en eller annen grunn så detter altid "vet ikke" ut av meg. (kanskje fordi da slipper jeg å snakke mer..???) Men noen ganger da folk har spurt meg om hva jeg heter, og ut kommer "vet ikke", må jeg si jeg føler meg som en stor dust!

[Gjest profile]

Jeg synes du skal gi det en sjanse, det er jo i et kontrollert miljø med veiledning. Så kan du heller slutte om du finner ut at det blir for voldsomt.

[Gjest Jannhicke]

Jeg syns du skal takke ja. Det er bedre å prøve enn å la et sånt tilbud stå uprøvd, syns du ikke? Jeg har vært i din situasjon og jeg tenkte at når medisinene alene ikke kunne hjelpe meg, så burde jeg takke ja til noe som kunne bidra. Det var jo mennesker jeg var redd! Jeg gikk i gruppeterapi i 2 år sammen med personer med ulike problemstillinger. Felles for alle var at vi hadde problemer med å stole på folk og å åpne oss for noen. Etter som tiden gikk ble det lettere og lettere for alle å komme med sitt. Jeg tror ikke det er noen i min gruppe som angret på at de ble med. For min del kan jeg si at jeg har blitt 150% bedre. Nå tar jeg selv kontakt med andre, jeg takler konflikter "som bare det" og jeg fikk tilbakemelding på jobb om at jeg blir oppfattet som en sterk person! -Det- hadde jeg aldri trodd jeg skulle få høre. Jeg er utrolig glad for at jeg turte å takke ja den gangen og at jeg fullførte de to årene, selv om det var utrolig vanskelig for meg det første halve året. Alle opplever motgang, man må bare lære seg å takle den. Du, som jeg, tok minste motstands vei, og hvor langt har det brakt deg i livet?

Bruk noen dager på å tenke gjennom det. Du har mulighet til å trekke deg om du føler du ikke får noe igjen for det, men ikke trekk deg for tidlig. Du skal ha litt motgang, du skal oppleve det som er vanskelig for deg i hverdagen, og du skal få tilbakemeldinger på hvordan de andre i gruppen oppfatter deg. Jeg ble overrasket over alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk i min gruppe. Nå er jeg en sterkere person, jeg tar ikke meg selv så høytidelig lenger, og ikke minst; jeg takler de tingene jeg var livredd for på en utmerket måte.

Mitt råd er GO FOR IT! :-)

[Gjest ubetydelige meg]

Jeg syns du skal takke ja. Det er bedre å prøve enn å la et sånt tilbud stå uprøvd, syns du ikke? Jeg har vært i din situasjon og jeg tenkte at når medisinene alene ikke kunne hjelpe meg, så burde jeg takke ja til noe som kunne bidra. Det var jo mennesker jeg var redd! Jeg gikk i gruppeterapi i 2 år sammen med personer med ulike problemstillinger. Felles for alle var at vi hadde problemer med å stole på folk og å åpne oss for noen. Etter som tiden gikk ble det lettere og lettere for alle å komme med sitt. Jeg tror ikke det er noen i min gruppe som angret på at de ble med. For min del kan jeg si at jeg har blitt 150% bedre. Nå tar jeg selv kontakt med andre, jeg takler konflikter "som bare det" og jeg fikk tilbakemelding på jobb om at jeg blir oppfattet som en sterk person! -Det- hadde jeg aldri trodd jeg skulle få høre. Jeg er utrolig glad for at jeg turte å takke ja den gangen og at jeg fullførte de to årene, selv om det var utrolig vanskelig for meg det første halve året. Alle opplever motgang, man må bare lære seg å takle den. Du, som jeg, tok minste motstands vei, og hvor langt har det brakt deg i livet?

Bruk noen dager på å tenke gjennom det. Du har mulighet til å trekke deg om du føler du ikke får noe igjen for det, men ikke trekk deg for tidlig. Du skal ha litt motgang, du skal oppleve det som er vanskelig for deg i hverdagen, og du skal få tilbakemeldinger på hvordan de andre i gruppen oppfatter deg. Jeg ble overrasket over alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk i min gruppe. Nå er jeg en sterkere person, jeg tar ikke meg selv så høytidelig lenger, og ikke minst; jeg takler de tingene jeg var livredd for på en utmerket måte.

Mitt råd er GO FOR IT! :-)

Tusen takk for at du svarte på tråden min, du ga meg troen på at ting kan bli bedre =) Synes du høres ut som en utrolig sterk person som klarte å holde ut og fortsette å jobbe med problemene selv om jeg godt forstår hvor vanskelig du må ha hatt det!

For å være ærlig så har jo det med å konstant velge minste motstands vei hver gang jeg møter på en utfordring ikke ført noe positivt med seg, det er vel derfor jeg nå har håp om å klare å snu dette så jeg også kan lære å leve, ikke bare eksistere. Det jeg ønsker meg mest er å kunne bygge meg opp et "normalt" liv med jobb, venner, samboer m.m. og å kunne føle meg tryggere i relasjoner med andre mennesker og finne en tro på egne ferdigheter.

Kan jeg spørre deg om hvordan en slik gruppeterapi time foregår? Må jeg si noe første gangen? Hvordan jobbes det i gruppa? Hvor lenge er det vanlig å være i denne form for terapi? Grunnen til at jeg lurer på så mye er at jeg blir veldig urolig og nervøs når jeg ikke vet hva jeg går til, det er en stor hjelp for meg å kunne forberede meg litt på hva jeg skal ut på, så håper du har tid til å forklare meg litt hva som skjer i slike grupper...

[Gjest Jannhicke]

Tusen takk for at du svarte på tråden min, du ga meg troen på at ting kan bli bedre =) Synes du høres ut som en utrolig sterk person som klarte å holde ut og fortsette å jobbe med problemene selv om jeg godt forstår hvor vanskelig du må ha hatt det!

For å være ærlig så har jo det med å konstant velge minste motstands vei hver gang jeg møter på en utfordring ikke ført noe positivt med seg, det er vel derfor jeg nå har håp om å klare å snu dette så jeg også kan lære å leve, ikke bare eksistere. Det jeg ønsker meg mest er å kunne bygge meg opp et "normalt" liv med jobb, venner, samboer m.m. og å kunne føle meg tryggere i relasjoner med andre mennesker og finne en tro på egne ferdigheter.

Kan jeg spørre deg om hvordan en slik gruppeterapi time foregår? Må jeg si noe første gangen? Hvordan jobbes det i gruppa? Hvor lenge er det vanlig å være i denne form for terapi? Grunnen til at jeg lurer på så mye er at jeg blir veldig urolig og nervøs når jeg ikke vet hva jeg går til, det er en stor hjelp for meg å kunne forberede meg litt på hva jeg skal ut på, så håper du har tid til å forklare meg litt hva som skjer i slike grupper...

''For å være ærlig så har jo det med å konstant velge minste motstands vei hver gang jeg møter på en utfordring ikke ført noe positivt med seg, det er vel derfor jeg nå har håp om å klare å snu dette så jeg også kan lære å leve, ikke bare eksistere. Det jeg ønsker meg mest er å kunne bygge meg opp et "normalt" liv med jobb, venner, samboer m.m. og å kunne føle meg tryggere i relasjoner med andre mennesker og finne en tro på egne ferdigheter. ''

Jeg skjønner deg så godt. Man får ikke mye selvtillitt av å gå på attføring i lang tid (ingen tror jo at du kan noe når du sliter psykisk!), eller å ikke være noe særlig sosial. De i gruppen hjalp meg med å finne mine positive sider, både sosialt og faglig. Nå har jeg nettopp fått en lederstilling og jeg har klart å komme fint inn i gruppen der jeg arbeider. Jeg har brukt min gode humor og "glimt i øyet" (som jeg vistnok har! Hehe..) og blitt tatt veldig godt imot. Det er viktig å bli trygg på seg selv før man involverer andre. Da tenker jeg på kjæreste/samboer f.eks. Jeg var samboer i mange år. Siden jeg manglet selvtillitt endte det veldig ofte opp med at jeg lot ham ta de fleste avgjørelser, og han tok støyten for det meste som skjedde. Han ble livbøyen og redningsmannen hele tiden. Nå er jeg singel og forblir det nok en stund til, selvvalgt pga forhistorien min. Jeg vil bli enda tryggere på meg selv.

''Kan jeg spørre deg om hvordan en slik gruppeterapi time foregår? Må jeg si noe første gangen? Hvordan jobbes det i gruppa? Hvor lenge er det vanlig å være i denne form for terapi? Grunnen til at jeg lurer på så mye er at jeg blir veldig urolig og nervøs når jeg ikke vet hva jeg går til, det er en stor hjelp for meg å kunne forberede meg litt på hva jeg skal ut på, så håper du har tid til å forklare meg litt hva som skjer i slike grupper...''

Første gruppetimen ønsket veilederen oss velkommen og ga oss ordet. Ikke noe om og men, her fikk den som ønsket ta ordet. Det tok noen minutter før noen turte å si noe, men etterhvert fikk vi da presentert oss og sagt litt om hva vi slet med. Sånn startet i grunnen de fleste timene. Gruppelederen ønsket velkommen og lot den som ville ta ordet få si noe. Det var ingen i min gruppe som var veldig dominante, derfor tok det gjerne litt tid de første gangene før det ble sagt noe. Når gruppen begynte å "sette seg" fortalte vi om gode og dårlige opplevelser vi hadde hatt siden sist. Det er ingen som presser deg til å si noe, du får si så mye eller lite du vil, men hensikten er jo at du skal bli bedre og da hjelper det lite om du tier stille i lang tid.

Hele gruppen er ansvarlig for å inkludere alle, og også å bremse de som dominerer for mye. I vår gruppe var det en kaklegjeng som snakket mye om "strikkeoppskrifter og hagearbeid" og disse måtte vi flere ganger be om å skifte tema. Dette var de samme personene som ikke turte å ta tak i det de egentlig kom gikk i gruppeterapi for. Som du skjønner må man lære seg å gi tilbakemeldinger, like mye som man må tåle og få noen. Vi hadde også noen heftige diskusjoner der vi fikk luftet miljøet i gruppa såvel som situasjoner enkelte hadde vært oppe i, der vi mente reaksjonen til den personen var enten riktig eller gal. Du blir tøffere etter hvert, det er alltids noen som støtter deg!

Gruppeveilederen brøt sjelden inn, bare hvis han visste at en av oss hadde opplevd noen før sist møte og ingen spurte hvordan det hadde gått siden sist. Det var sjelden direkte konfrontasjon, det sto de andre gruppemedlemene for i så fall. Jeg vet ikke hvor lenge det er normalt å gå i gruppe, det kommer nok litt an på hvilken type gruppe du går i. Ikke tenkt på at du "må" bli frisk iløpet av den tiden gruppen er ment å vare. Ta det i det tempoet du føler passer for deg. Du skal presse deg litt, det er viktig å huske på, men samtidig syns jeg du skal føle at du har såpass kontroll at du tør å utfordre deg fra gang til gang i gruppen. Det var flere ganger jeg egentlig ikke hadde lyst til å gå, men jeg var faktisk den i gruppen som hadde minst fravær. Når man først har kommet seg til timen er den verste bøygen over, og det var aldri noen gang jeg angret på at jeg hadde gått til den enkelte timen.

Bare spør mer om det er noe du lurer på. Jeg tror gruppeterapi er ideelt for oss som sliter med å markere oss, som er "ubetydelige" som du underskriver med. Jeg var "den usynlige" før jeg begynte i gruppa. Nå er jeg en leder! Tenk på det! :-)

[Gjest ubetydelige meg]

''For å være ærlig så har jo det med å konstant velge minste motstands vei hver gang jeg møter på en utfordring ikke ført noe positivt med seg, det er vel derfor jeg nå har håp om å klare å snu dette så jeg også kan lære å leve, ikke bare eksistere. Det jeg ønsker meg mest er å kunne bygge meg opp et "normalt" liv med jobb, venner, samboer m.m. og å kunne føle meg tryggere i relasjoner med andre mennesker og finne en tro på egne ferdigheter. ''

Jeg skjønner deg så godt. Man får ikke mye selvtillitt av å gå på attføring i lang tid (ingen tror jo at du kan noe når du sliter psykisk!), eller å ikke være noe særlig sosial. De i gruppen hjalp meg med å finne mine positive sider, både sosialt og faglig. Nå har jeg nettopp fått en lederstilling og jeg har klart å komme fint inn i gruppen der jeg arbeider. Jeg har brukt min gode humor og "glimt i øyet" (som jeg vistnok har! Hehe..) og blitt tatt veldig godt imot. Det er viktig å bli trygg på seg selv før man involverer andre. Da tenker jeg på kjæreste/samboer f.eks. Jeg var samboer i mange år. Siden jeg manglet selvtillitt endte det veldig ofte opp med at jeg lot ham ta de fleste avgjørelser, og han tok støyten for det meste som skjedde. Han ble livbøyen og redningsmannen hele tiden. Nå er jeg singel og forblir det nok en stund til, selvvalgt pga forhistorien min. Jeg vil bli enda tryggere på meg selv.

''Kan jeg spørre deg om hvordan en slik gruppeterapi time foregår? Må jeg si noe første gangen? Hvordan jobbes det i gruppa? Hvor lenge er det vanlig å være i denne form for terapi? Grunnen til at jeg lurer på så mye er at jeg blir veldig urolig og nervøs når jeg ikke vet hva jeg går til, det er en stor hjelp for meg å kunne forberede meg litt på hva jeg skal ut på, så håper du har tid til å forklare meg litt hva som skjer i slike grupper...''

Første gruppetimen ønsket veilederen oss velkommen og ga oss ordet. Ikke noe om og men, her fikk den som ønsket ta ordet. Det tok noen minutter før noen turte å si noe, men etterhvert fikk vi da presentert oss og sagt litt om hva vi slet med. Sånn startet i grunnen de fleste timene. Gruppelederen ønsket velkommen og lot den som ville ta ordet få si noe. Det var ingen i min gruppe som var veldig dominante, derfor tok det gjerne litt tid de første gangene før det ble sagt noe. Når gruppen begynte å "sette seg" fortalte vi om gode og dårlige opplevelser vi hadde hatt siden sist. Det er ingen som presser deg til å si noe, du får si så mye eller lite du vil, men hensikten er jo at du skal bli bedre og da hjelper det lite om du tier stille i lang tid.

Hele gruppen er ansvarlig for å inkludere alle, og også å bremse de som dominerer for mye. I vår gruppe var det en kaklegjeng som snakket mye om "strikkeoppskrifter og hagearbeid" og disse måtte vi flere ganger be om å skifte tema. Dette var de samme personene som ikke turte å ta tak i det de egentlig kom gikk i gruppeterapi for. Som du skjønner må man lære seg å gi tilbakemeldinger, like mye som man må tåle og få noen. Vi hadde også noen heftige diskusjoner der vi fikk luftet miljøet i gruppa såvel som situasjoner enkelte hadde vært oppe i, der vi mente reaksjonen til den personen var enten riktig eller gal. Du blir tøffere etter hvert, det er alltids noen som støtter deg!

Gruppeveilederen brøt sjelden inn, bare hvis han visste at en av oss hadde opplevd noen før sist møte og ingen spurte hvordan det hadde gått siden sist. Det var sjelden direkte konfrontasjon, det sto de andre gruppemedlemene for i så fall. Jeg vet ikke hvor lenge det er normalt å gå i gruppe, det kommer nok litt an på hvilken type gruppe du går i. Ikke tenkt på at du "må" bli frisk iløpet av den tiden gruppen er ment å vare. Ta det i det tempoet du føler passer for deg. Du skal presse deg litt, det er viktig å huske på, men samtidig syns jeg du skal føle at du har såpass kontroll at du tør å utfordre deg fra gang til gang i gruppen. Det var flere ganger jeg egentlig ikke hadde lyst til å gå, men jeg var faktisk den i gruppen som hadde minst fravær. Når man først har kommet seg til timen er den verste bøygen over, og det var aldri noen gang jeg angret på at jeg hadde gått til den enkelte timen.

Bare spør mer om det er noe du lurer på. Jeg tror gruppeterapi er ideelt for oss som sliter med å markere oss, som er "ubetydelige" som du underskriver med. Jeg var "den usynlige" før jeg begynte i gruppa. Nå er jeg en leder! Tenk på det! :-)

Tusen takk for svar igjen! Du har virkelig kommet langt på vei fra å være ubetydelig og usynlig og til i dag å være en leder, det har du min største respekt for!

Må nok lese gjennom det du skriver noen ganger for å danne meg et bedre bilde, men spørsmål kan fort komme i tiden fremover, kan jeg skrive til deg på forum for meldinger om jeg lurer på noe? Dette er helt nytt for meg nå og jeg regner med at jeg kommer til å gå å gruble litt i tiden fremover. Hadde vært hyggelig å få høre mer om dine erfaringer, hva som hjalp deg på veien da jeg tror jeg er nå som du var den gangen...

Angående det med samboer/kjæreste så ser jeg også på det som et fremtidig "prosjekt", jeg er nok ikke klar for hva det måtte innebære enda da jeg er veldig inneslutta fremdeles og jeg trenger også å bli mer selvstendig før det blir aktuelt, men jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten å ha opplevd å elske noen heller...

[Gjest Jannhicke]

Tusen takk for svar igjen! Du har virkelig kommet langt på vei fra å være ubetydelig og usynlig og til i dag å være en leder, det har du min største respekt for!

Må nok lese gjennom det du skriver noen ganger for å danne meg et bedre bilde, men spørsmål kan fort komme i tiden fremover, kan jeg skrive til deg på forum for meldinger om jeg lurer på noe? Dette er helt nytt for meg nå og jeg regner med at jeg kommer til å gå å gruble litt i tiden fremover. Hadde vært hyggelig å få høre mer om dine erfaringer, hva som hjalp deg på veien da jeg tror jeg er nå som du var den gangen...

Angående det med samboer/kjæreste så ser jeg også på det som et fremtidig "prosjekt", jeg er nok ikke klar for hva det måtte innebære enda da jeg er veldig inneslutta fremdeles og jeg trenger også å bli mer selvstendig før det blir aktuelt, men jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten å ha opplevd å elske noen heller...

''Må nok lese gjennom det du skriver noen ganger for å danne meg et bedre bilde, men spørsmål kan fort komme i tiden fremover, kan jeg skrive til deg på forum for meldinger om jeg lurer på noe? Dette er helt nytt for meg nå og jeg regner med at jeg kommer til å gå å gruble litt i tiden fremover. Hadde vært hyggelig å få høre mer om dine erfaringer, hva som hjalp deg på veien da jeg tror jeg er nå som du var den gangen...''

Du må gjerne spørre mer etterhvert som du kommer på noe. Jeg er sjelden/aldri på Meldinger, men er jevnlig innom Åpent og Psykiatri, så gi meg i tilfelle et hint der. Det kan kanskje være like greit å lage tråder her på psykiatri, for jeg antar det er flere som har nytte av erfaringer fra gruppeterapi.

''Angående det med samboer/kjæreste så ser jeg også på det som et fremtidig "prosjekt", jeg er nok ikke klar for hva det måtte innebære enda da jeg er veldig inneslutta fremdeles og jeg trenger også å bli mer selvstendig før det blir aktuelt, men jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten å ha opplevd å elske noen heller...''

Det kommer du nok helt sikkert ikke til å gjøre heller. :-) Jeg skjønner hva du mener, det er ikke det, men først og fremst må du lære å elske deg selv (veldig "amerikansk" I know..). Jeg nærmer meg panikkalderen ifølge min far (32), likevel føler jeg det er godt å ikke tenke på andre enn meg selv. Selvfølgelig håper jeg på å bli mor en gang, men det får vente. Selv om jeg klarer meg godt jobbmessig og sosialt nå, er jeg ikke kommet like langt når det gjelder det at en annen person faktisk kan elske meg. Jeg forstår ikke at noen finner noe som er så mye verdt i -meg-. Enn så lenge er jeg glad for å ha kommet dit jeg er i dag. Det har ført til store endringer i livet mitt og gir hverdagene mine større mening.

Håper du takker ja til tilbudet om gruppeterapi og at du våger å vise verden hva du har å tilby! :-)

[Gjest ubetydelige meg]

''Må nok lese gjennom det du skriver noen ganger for å danne meg et bedre bilde, men spørsmål kan fort komme i tiden fremover, kan jeg skrive til deg på forum for meldinger om jeg lurer på noe? Dette er helt nytt for meg nå og jeg regner med at jeg kommer til å gå å gruble litt i tiden fremover. Hadde vært hyggelig å få høre mer om dine erfaringer, hva som hjalp deg på veien da jeg tror jeg er nå som du var den gangen...''

Du må gjerne spørre mer etterhvert som du kommer på noe. Jeg er sjelden/aldri på Meldinger, men er jevnlig innom Åpent og Psykiatri, så gi meg i tilfelle et hint der. Det kan kanskje være like greit å lage tråder her på psykiatri, for jeg antar det er flere som har nytte av erfaringer fra gruppeterapi.

''Angående det med samboer/kjæreste så ser jeg også på det som et fremtidig "prosjekt", jeg er nok ikke klar for hva det måtte innebære enda da jeg er veldig inneslutta fremdeles og jeg trenger også å bli mer selvstendig før det blir aktuelt, men jeg ønsker ikke å leve resten av livet uten å ha opplevd å elske noen heller...''

Det kommer du nok helt sikkert ikke til å gjøre heller. :-) Jeg skjønner hva du mener, det er ikke det, men først og fremst må du lære å elske deg selv (veldig "amerikansk" I know..). Jeg nærmer meg panikkalderen ifølge min far (32), likevel føler jeg det er godt å ikke tenke på andre enn meg selv. Selvfølgelig håper jeg på å bli mor en gang, men det får vente. Selv om jeg klarer meg godt jobbmessig og sosialt nå, er jeg ikke kommet like langt når det gjelder det at en annen person faktisk kan elske meg. Jeg forstår ikke at noen finner noe som er så mye verdt i -meg-. Enn så lenge er jeg glad for å ha kommet dit jeg er i dag. Det har ført til store endringer i livet mitt og gir hverdagene mine større mening.

Håper du takker ja til tilbudet om gruppeterapi og at du våger å vise verden hva du har å tilby! :-)

Har bestemt meg for å "ta mot til meg" og takke ja. Kommer i alle fall til å prøve, så får vi se hvordan jeg synes det går etterhvert. Jeg forstår jeg kommer til å sette meg selv på en stor prøve med dette da det er det stikk motsatte av det jeg bruker å gjøre (flykte fra alle vanskeligheter...), men jeg er villig til å prøve da jeg så inderlig ønsker en forandring.

Noe av det jeg frykter mest er at jeg skal gi opp med en gang jeg føler meg redd og utilpass med situasjonen, har du noen gode råd for hvordan presse seg selv til å fortsette når man helst vil gi opp? Var det stort sett "faste" folk i gruppa eller kom det ofte nye til? Det var vel også en form for taushetsplikt i gruppa, så man kan være sikker på at det som blir fortalt i timene ikke kommer ut?

[Gjest Jannhicke]

Har bestemt meg for å "ta mot til meg" og takke ja. Kommer i alle fall til å prøve, så får vi se hvordan jeg synes det går etterhvert. Jeg forstår jeg kommer til å sette meg selv på en stor prøve med dette da det er det stikk motsatte av det jeg bruker å gjøre (flykte fra alle vanskeligheter...), men jeg er villig til å prøve da jeg så inderlig ønsker en forandring.

Noe av det jeg frykter mest er at jeg skal gi opp med en gang jeg føler meg redd og utilpass med situasjonen, har du noen gode råd for hvordan presse seg selv til å fortsette når man helst vil gi opp? Var det stort sett "faste" folk i gruppa eller kom det ofte nye til? Det var vel også en form for taushetsplikt i gruppa, så man kan være sikker på at det som blir fortalt i timene ikke kommer ut?

Så bra at du har bestemt deg for å prøve! Jeg tror ikke du kommer til å angre! Er du motivert for forrandring tåler du større påkjenning, og der tror jeg du er nå. Se for deg hvordan hverdagen kommer til å bli når du har oppnådd de forrandingene du ønsker og tenk på det de gangene du er i ferd med å gi opp! (Jeg har lagt om livsstilen nå og går ned i vekt. Det er ikke alltid like lett, men med en gang jeg tenker på hvor fint det skal bli å gå i bikini uten å skjemmes blir jeg motivert igjen. :-) )

I min gruppe var vi de samme hele tiden, men dette kan variere fra gruppe til gruppe. Hør med behandleren din hvordan denne gruppeterapien er lagt opp. Det at vi var de samme gruppemedlemmene i hele perioden hadde mye å si for min trygghet, så jeg kan tenke meg at det også vil føles bedre for deg om du får noe tilsvarende. Men ikke takk nei om det ikke er sånn. Du vet jo ikke noe om hvordan du kommer til å takle gruppetilværelsen på forhånd. Alle medlemmene skriver under på en taushetspliktkontrakt før gruppen starter. Det som sies i gruppetimene skal forbli der.

Nå vet ikke jeg om du bor på et lite eller stort sted, men vær også forberedt på at naboen din plutselig kan komme i samme gruppe som deg. Ikke for å skremme deg, men vit at det kommer til å være mange ting du ikke har kontroll på som du må takle der og da. Det er også en god øvelse mtp å mestre hverdagen. :-)

Jeg håper du forteller oss hvordan det går når du har startet i gruppen. Jeg ønsker deg masse lykke til!

[Gjest ubetydelige meg]

Så bra at du har bestemt deg for å prøve! Jeg tror ikke du kommer til å angre! Er du motivert for forrandring tåler du større påkjenning, og der tror jeg du er nå. Se for deg hvordan hverdagen kommer til å bli når du har oppnådd de forrandingene du ønsker og tenk på det de gangene du er i ferd med å gi opp! (Jeg har lagt om livsstilen nå og går ned i vekt. Det er ikke alltid like lett, men med en gang jeg tenker på hvor fint det skal bli å gå i bikini uten å skjemmes blir jeg motivert igjen. :-) )

I min gruppe var vi de samme hele tiden, men dette kan variere fra gruppe til gruppe. Hør med behandleren din hvordan denne gruppeterapien er lagt opp. Det at vi var de samme gruppemedlemmene i hele perioden hadde mye å si for min trygghet, så jeg kan tenke meg at det også vil føles bedre for deg om du får noe tilsvarende. Men ikke takk nei om det ikke er sånn. Du vet jo ikke noe om hvordan du kommer til å takle gruppetilværelsen på forhånd. Alle medlemmene skriver under på en taushetspliktkontrakt før gruppen starter. Det som sies i gruppetimene skal forbli der.

Nå vet ikke jeg om du bor på et lite eller stort sted, men vær også forberedt på at naboen din plutselig kan komme i samme gruppe som deg. Ikke for å skremme deg, men vit at det kommer til å være mange ting du ikke har kontroll på som du må takle der og da. Det er også en god øvelse mtp å mestre hverdagen. :-)

Jeg håper du forteller oss hvordan det går når du har startet i gruppen. Jeg ønsker deg masse lykke til!

Tusen takk for svar igjen =)

Det å møte på "kjentfolk" i gruppa håper jeg at jeg slipper for jeg ønsker ikke at noen i min omgangskrets skal vite hva jeg sliter med, det vil nok bli en ekstra utfordring for meg om det skulle skje. Har dessverre ikke alltid klart å "skjule" at jeg sliter mer enn andre i hverdagen, og når jeg forstod at de hadde forstått det "ramlet min verden" i sammen. Har alltid hatt et ønske om å være som de andre, gli rett inn i sosiale settinger og ikke stikke meg ut på en negativ måte. Synes derfor tankene om at mine problemer var så synelig for omverdenen var vanskelige å takle, tror det nesten gjorde ting verre også... I dag har jeg lite kontakt med de menneskene som opplevde sammenbruddene mine, men jeg vet at om jeg fullfører den utdannelsen jeg tok kommer jeg til å møte noen av elevene og lærerene igjen og det vil bli en utfordring for meg, men det er vel derfor jeg må jobbe med meg selv fremover også for å mestre de ting som er med på å gi meg det livet jeg ønsker meg...

Skal til behandling igjen på torsdag, regner med at jeg da blir søkt inn på en av gruppene på senteret, håper det ikke tar for lang tid før jeg får plass for da slipper jeg å grue meg til den aller første timen så lenge, det er den som er verst, når alt er helt nytt. Kan komme med en oppdatering til deg når jeg starter om du ønsker det. Skal jeg bruke dette forumet da?

Jeg vil også ønske deg lykke til med fortsettelsen på framgangen din!

[Gjest Jannhicke]

Tusen takk for svar igjen =)

Det å møte på "kjentfolk" i gruppa håper jeg at jeg slipper for jeg ønsker ikke at noen i min omgangskrets skal vite hva jeg sliter med, det vil nok bli en ekstra utfordring for meg om det skulle skje. Har dessverre ikke alltid klart å "skjule" at jeg sliter mer enn andre i hverdagen, og når jeg forstod at de hadde forstått det "ramlet min verden" i sammen. Har alltid hatt et ønske om å være som de andre, gli rett inn i sosiale settinger og ikke stikke meg ut på en negativ måte. Synes derfor tankene om at mine problemer var så synelig for omverdenen var vanskelige å takle, tror det nesten gjorde ting verre også... I dag har jeg lite kontakt med de menneskene som opplevde sammenbruddene mine, men jeg vet at om jeg fullfører den utdannelsen jeg tok kommer jeg til å møte noen av elevene og lærerene igjen og det vil bli en utfordring for meg, men det er vel derfor jeg må jobbe med meg selv fremover også for å mestre de ting som er med på å gi meg det livet jeg ønsker meg...

Skal til behandling igjen på torsdag, regner med at jeg da blir søkt inn på en av gruppene på senteret, håper det ikke tar for lang tid før jeg får plass for da slipper jeg å grue meg til den aller første timen så lenge, det er den som er verst, når alt er helt nytt. Kan komme med en oppdatering til deg når jeg starter om du ønsker det. Skal jeg bruke dette forumet da?

Jeg vil også ønske deg lykke til med fortsettelsen på framgangen din!

''I dag har jeg lite kontakt med de menneskene som opplevde sammenbruddene mine, men jeg vet at om jeg fullfører den utdannelsen jeg tok kommer jeg til å møte noen av elevene og lærerene igjen og det vil bli en utfordring for meg, men det er vel derfor jeg må jobbe med meg selv fremover også for å mestre de ting som er med på å gi meg det livet jeg ønsker meg...''

Ikke tenk på hva andre tenker og mener om deg. Det var et av problemene mine også, jeg var mer opphengt i dét enn å fokusere på meg selv. Det er -deg selv- du jobber for, ikke for de andre. :-)

''Kan komme med en oppdatering til deg når jeg starter om du ønsker det. Skal jeg bruke dette forumet da?''

Skriv gjerne innlegg med overskrift "Gruppeterapi (sånn går det)" eller noe sånt. Jeg leser alltid innlegg som handler om gruppeterapi, da det engasjerer meg. Jeg ser at gruppeterapi ofte blir beskrevet som negativt og lite virksomt. Det syns jeg er veldig synd. Det kan nok ha med hvordan gruppen er lagt opp og hvordan sammensetningen av medlemmene er. Jeg håper du kommer i en gruppe som er godt styrt og med et godt miljø.

''Jeg vil også ønske deg lykke til med fortsettelsen på framgangen din!''

Tusen takk! :-)

[Gjest ubetydelige meg]

''I dag har jeg lite kontakt med de menneskene som opplevde sammenbruddene mine, men jeg vet at om jeg fullfører den utdannelsen jeg tok kommer jeg til å møte noen av elevene og lærerene igjen og det vil bli en utfordring for meg, men det er vel derfor jeg må jobbe med meg selv fremover også for å mestre de ting som er med på å gi meg det livet jeg ønsker meg...''

Ikke tenk på hva andre tenker og mener om deg. Det var et av problemene mine også, jeg var mer opphengt i dét enn å fokusere på meg selv. Det er -deg selv- du jobber for, ikke for de andre. :-)

''Kan komme med en oppdatering til deg når jeg starter om du ønsker det. Skal jeg bruke dette forumet da?''

Skriv gjerne innlegg med overskrift "Gruppeterapi (sånn går det)" eller noe sånt. Jeg leser alltid innlegg som handler om gruppeterapi, da det engasjerer meg. Jeg ser at gruppeterapi ofte blir beskrevet som negativt og lite virksomt. Det syns jeg er veldig synd. Det kan nok ha med hvordan gruppen er lagt opp og hvordan sammensetningen av medlemmene er. Jeg håper du kommer i en gruppe som er godt styrt og med et godt miljø.

''Jeg vil også ønske deg lykke til med fortsettelsen på framgangen din!''

Tusen takk! :-)

Vil forresten også takke deg for at du ønsker å vite hvordan det går, tror jeg trenger noen som har tro på meg når mitt eget mot svikter meg.

Litt rart i grunn, men jeg føler du forstår meg og hva jeg sliter med selv om du ikke kjenner meg og at du bryr deg på et medmenneskelig grunnlag, ikke kun for sladder og dømmende syn slik jeg føler at personene rundt meg i RL gjør... Jeg trodde virkelig ikke at det fantes noen som meg, at jeg var helt håpløs og ikke verdt å hjelpe, men etter å ha hørt din historie ser jeg også at det er mulig å snu et liv, håper jeg også vil greie det.