Ekspertsvar Sliten mor og far.

[Gjest Sliten mor og far.]

Hei. Er i et forhold med to barn, og jeg stortrives som far og jeg får skryt av moren for mitt engasjement. Men forholdet til mor har blitt ganske anspent i det siste. Vi er henholdsvis 34 og 33 år. Vi har vært sammen i snart 5 år og jenta er 3 år og guttungen snart 7 mnd. Uenighetne begynte da hun ble gravid med den første. Før den første graviditeten gikk vi alltid sammen på fest. Etter at hun ble gravid ville hun, forståelig nok, ikke at jeg skulle stikke på fest ved enhver ledig anledning. Dette hadde jeg heller ikke noe problem med. Men de svært få gangene jeg ville stikke over til en god kamerat for en fest med god musikk, ble det uenighet. Jeg må nevne at denne kameraten er den eneste kameraten jeg har som jeg stoler på, og som deler min musikksmak. Min samboer liker den ikke i det hele tatt. Derfor ser jeg frem til disse få kveldene en gang iblant etter at barna ble en del av livet mitt. Jeg skjønner at jeg ikke kan gjøre dette hver lørdag, men annenhver måned må vel gå? Siste 12 måneder har det kun blitt 4 ganger. Uenigheten startet med at hun mente jeg burde komme hjem tidlig når jeg først "fikk lov", altså rundt kl.24-01, fordi hun ikke fikk sove før jeg var hjemme. Og måtte jeg drikke ? Kunne jeg ikke bare stikke over en liten tur og komme hjem? Og kunne ikke kompisen komme på besøk hos oss? Å komme hjem tidlig synes jeg ble vanskelig fordi det er rundt midnatt stemningen er på topp. Og jeg ønsket ikke begrensninger på disse kveldene på denne måten. Det syntes jeg var urimelig. Vi satt jo hjemme hos ham, og rekte ikke rundt på byen. Jeg ofret tross alt all annen fritid på familien, så litt måtte jeg få unne meg. Og hvorfor skulle hun bestemme når, hvordan og hvem som besøkte hvem? Dette synes jeg ble litt vel dumt. Så kommer litt informasjon som er viktig. Hun har i hele sitt voksne liv hatt psykologiske problemer. Dårlig selvtillit, dødsangst og er redd for å miste alt og alle. Hun har gått til psykomotorisk behandling for dette, men denne er nå avsluttet. Jeg regner med at hormonendringene rundt svangerskapene også har gjort disse problemene større for henne, og at jeg som mann har problemer med å forstå disse endringene. Men det har også ført til at de har blitt en belastning for meg, for før graviditetene var dette ikke særlig merkbart for min del. Nå har det også kommet frem av henne at jeg ikke gir henne det hun vil ha. Hun vil ha mye kos og fysisk kontakt, også ute blant folk. Dette passer ikke min personlighet. Jeg har jo også mine problemer, ett av dem er å være fysisk hele tiden, og spesielt ute blant folk. Vi har vel vokst opp forskjellig. Jeg med en bror og uten klapp og klem hele tiden. Mens hun har 2 søstre og har vel ikke gjort annet enn å klemme på hverandre hele tiden. Hun skjønner ikke hvorfor jeg kan være slik jeg var da vi møttes og var nyforelsket. Jeg har selv ingen annen forklaring på det enn at man gjør mye rart når man er forelsket. Når så hverdagen kommer over en, så endrer ting seg. I tillegg begynner jeg å lure på om jeg ikke klarer å ha nok medfølelse og omtanke for henne og barna. Jeg bestilte i fjor billetter til meg og min kamerat til en konsert med vår favorittband. Dette spurte jeg ikke henne om. Jeg bare gjorde det, iflg. henne. Mens jeg tenkte at siden det var så mye som 6 måneder til konserten skulle være, så måtte hun klare å forberede seg på mitt fravær. Og hun visste veldig godt at dette var en sjelden anledning til å få med seg en konsert med dette bandet. Når vi flyttet sammen og barna etterhvert kom, så ofret jeg gradvis mer og mer av mine interesser. Musikken, som jeg kun deler med en av mine kamerater, trening, som jeg reduserte gradvis etterhvert inntil jeg prioriterte helt vekk for å være der for henne og barna mest mulig, og filminteressen. Nå er de 3 tingene knapt nok tilstede. Hun hadde ingen spesielle interesser som hun måtte gi slipp på. Vi hadde en større diskusjon for en stund siden der jeg ba om forståelse for at jeg hadde behov for å ha litt tid for meg selv, enten til å gå på fest til min kamerat, ha huset for meg selv en kveld og se en god film eller å gjøre vedlikeholdsarbeid på boligen uten at jeg må ta hensyn til hennes og ungenes tilstedeværelse. Dette mente jeg kunne løses ved at hun tok med seg ungene og overnattet med sine eller mine foreldre en natt. Og så kunne jeg gjøre det samme for henne. Men hun har ikke behov for dette og føler at jeg "kaster" henne ut for å få litt alenetid. Jeg prøver å si at alle trenger litt tid til å være seg selv av og til. Dette forstår hun ikke. Nå for tiden er hun mye trøtt. men det er også jeg. Hun sover ikke så mye om natten pga. amming og hun vil ikke legge seg tidligere om kvelden fordi hun vil ha litt kveld for seg selv. Dette forstår jeg godt, men det er da ikke rart at hun er trøtt når hun kanskje burde prioritere søvn foran tv-titting. Jeg har bedt om at vi prøver å få den minste over på flaske slik at jeg kan bidra mer med matingen og stå opp tidlig så hun får sove lenger. Dette er visst vanskelig. Så der står vi. Jeg vil ha en sjelden kveld alene men hun vil ikke gi meg det fordi hun er trøtt. Men hvordan skal jeg hjelpe når hun ikke vil ha hjelp? Skal jeg la være å tenke på meg selv og la være å kreve og heller ta tiden til hjelp og håpe ting roer seg når ungene blir litt eldre og hun kommer seg ovenpå med søvn? Og hva med hennes psykiske problem? Blir de redusert eller må jeg finne meg at hun sliter ut meg med sine problem? MVH "tøffelhelt".

[Gjest Mamma med små barn]

Jeg hadde en samboer som hadde interesse for film, musikk og fest. Han var surmulende fordi det med barn i hus ikke er så lett å dyrke sine egne intresser. Så jeg ba han flytte. Nå er jeg alene med barna. Mine interesser har jeg lagt på hyllen og kan ta de opp igjen når barna er store. Barna går foran alt, men det virker som en del menn har problemer med å se dette.

[Gjest sjøstjerna]

Det er krevende å bli foreldre. Det ene er at ungene krever sitt. Det andre er at forholdet blir satt på prøve (ofte er på "vent") og det tredje er at man mister tid til å dyrke egne interesser man hadde før barna kom.

Du beskriver dere som slitne. Hva om dere fikk barnevakt gjerne en helg og fokuserte på å gå ut og gjøre ting bare dere to liker som par? Det å dyrke kjæreste-forholdet er investering også for barna (foreldre som trives i lag osv...)

Jeg synes videre at dere burde ta en prat om forventninger til hverandre. Det er viktig å gi hverandre litt pusterom. Det er viktig at du får være "fri" til å være med din kompis en gang i blant. Og det er viktig at hun får gjøre tilsvarende. Å holde hverandre hjemme hele tiden er ikke gunstig for noen.

Fint at du er så forståelsesfull i forhold til hennes psykiske problemer. Men de er faktisk hennes ansvar å gjøre noe med. Hun kan søke råd/hjelp hos fastlege og evt psykolog. Du er kjæresten/mannen hennes. Bra du tar hensyn-men hun må også ta hensyn til deg- og ikke alltid gjemme seg bak sine problemer (ikke at jeg tror hun gjør det altså!).

Dersom dere sliter som par- så er det viktig å gi hverandre tid. Litt tid hver for dere- men også tid sammen. Varte hverandre opp litt, slik dere gjorde i starten av forholdet.

Du kan kanskje kjøpe en bukett til henne i morgen. Komme smilende hjem og si hun ser fin ut. Så spiser dere middag og forsøker være hyggelig mot hverandre.

Ser nicket ditt igjen. Dere er slitne. Sjekk mulighet for å få barnevakt. Det er viktig å ta pauser. Tiden med 3 åring og 7 mnd barn er krevende. Meget krevende, faktisk. Det som er veldig bra, er at tiden arbeider med dere. Om et halvt år er det lettere enn idag

[ariadne]

Dere har fått to barn relativt tett, så hun har ikke fått hentet seg helt inn mellom dem. Når man er i manko på søvn blir man mer sårbar i forhold til psykiske vansker. Dette vil høyst sannsylig bedre seg når barna blir litt større. I mellomtiden bør hun vurdere om hun kan ha nytte av behandling hos psykolog/psykiater for plagene. Dette både for egen del, for din del og for barnas del.

Du sier at du har måttet gi opp mye av egne interesser for familielivet, og at hun ikke har måttet ofret noe tilsvarende. Om hun ikke har ofret hobbyer så har hun likevel ofret sin tid og kanskje til og med noe av sin sin psykiske balanse. Det virker litt som du tenker at det du ofrer er for henne, mens det hun ofrer også er for henne? Det er en stor omveltning for alle å få familie.

Jeg deler din vurdering i at du av og til bør kunne gå på fest uten å måtte være hjemme tidlig og edru. Det vil absolutt være viktig for deg. Å dra på konserter bør også kunne la seg gjøre. Det er lurt i et parforhold å diskutere det på forhånd, slik at partneren ikke føler seg overkjørt. Kanskje i særdeleshet for dere, siden hun har vansker med slippe deg av gårde.

[Gjest MissP.]

Må bare si at jeg er imponert over at du har ofra så mye for henne. Det å gi hverandre tid til å gjøre egne ting er for meg utrolig viktig i et forhold. Hvordan kan hun forvente at du skal fortsette å være lykkelig når du gir opp alt som gir deg avkobling og glede? Det at hun ikke har noen egne interesser gjør nok at det er vanskelig for henne å sette seg inn i hvor viktig dette er for deg. Selvsagt vil ting forandre seg når man får barn. Men å kreve at du skal bruke all din tid sammen med henne er urimelig. Jeg får faktisk inntrykk av at det for henne er viktigere at du er med henne enn at du bruker tid på barna? Det er hennes ansvar at hennes psykiske problemer blir behandlet på en slik måte at ikke det går utover deg og barna. Er hun likedan overfor barna? Får de overnatte hos besteforeldre/venner eller vil hun at de skal være hos henne hele tiden? Kan hun ha utviklet separasjonsangst som en del av sykdomsbildet? Dette er ting hun må ta tak i nå, for det vil ikke bli bedre av seg selv. Jeg tror at for at du ikke skal ende opp ulykkelig og tom må du sette foten ned, og si fra at "dette trenger jeg". Jeg for min del kunne aldri vist så lite respekt overfor min samboer at jeg ba ham slutte med noe som jeg vet gir ham glede bare fordi jeg ikke deler hans interesse. Mens jeg skriver dette sitter vi sammen og ser på tippekamp. Jeg fins ikke interessert, men vet hvor mye det betyr for ham. Jeg har gode bøker og internett tilgjengelig, og setter stor pris på å få sitte her hånd i hånd med den jeg elsker.

Jeg forstår at du er glad i henne og er villig til å ofre mye, men ikke gi opp det som gjør deg til deg!

[Gjest sjøstjerna]

Dere har fått to barn relativt tett, så hun har ikke fått hentet seg helt inn mellom dem. Når man er i manko på søvn blir man mer sårbar i forhold til psykiske vansker. Dette vil høyst sannsylig bedre seg når barna blir litt større. I mellomtiden bør hun vurdere om hun kan ha nytte av behandling hos psykolog/psykiater for plagene. Dette både for egen del, for din del og for barnas del.

Du sier at du har måttet gi opp mye av egne interesser for familielivet, og at hun ikke har måttet ofret noe tilsvarende. Om hun ikke har ofret hobbyer så har hun likevel ofret sin tid og kanskje til og med noe av sin sin psykiske balanse. Det virker litt som du tenker at det du ofrer er for henne, mens det hun ofrer også er for henne? Det er en stor omveltning for alle å få familie.

Jeg deler din vurdering i at du av og til bør kunne gå på fest uten å måtte være hjemme tidlig og edru. Det vil absolutt være viktig for deg. Å dra på konserter bør også kunne la seg gjøre. Det er lurt i et parforhold å diskutere det på forhånd, slik at partneren ikke føler seg overkjørt. Kanskje i særdeleshet for dere, siden hun har vansker med slippe deg av gårde.

''Jeg deler din vurdering i at du av og til bør kunne gå på fest uten å måtte være hjemme tidlig og edru. Det vil absolutt være viktig for deg.''

Viktig for dem som familie også.

Forstår ikke hvorfor ekteskap/samboerskap/foreldreskap skal medføre kun tosomhet-m/barn. Jeg tror ikke slike forhold holder. Det er viktig med litt luft for alle og enhver.

[ariadne]

''Jeg deler din vurdering i at du av og til bør kunne gå på fest uten å måtte være hjemme tidlig og edru. Det vil absolutt være viktig for deg.''

Viktig for dem som familie også.

Forstår ikke hvorfor ekteskap/samboerskap/foreldreskap skal medføre kun tosomhet-m/barn. Jeg tror ikke slike forhold holder. Det er viktig med litt luft for alle og enhver.

Enig. Om ikke for alle, så for nesten alle.

[tzatziki1365380058]

''Jeg deler din vurdering i at du av og til bør kunne gå på fest uten å måtte være hjemme tidlig og edru. Det vil absolutt være viktig for deg.''

Viktig for dem som familie også.

Forstår ikke hvorfor ekteskap/samboerskap/foreldreskap skal medføre kun tosomhet-m/barn. Jeg tror ikke slike forhold holder. Det er viktig med litt luft for alle og enhver.

''Forstår ikke hvorfor ekteskap/samboerskap/foreldreskap skal medføre kun tosomhet-m/barn. Jeg tror ikke slike forhold holder. Det er viktig med litt luft for alle og enhver.''

Jeg er så lei fasitsvar på andres vegne, basert på hvordan man er og har det selv.

Jeg er helt sikker på at mange mor/far/barn - forhold holder. Av de parene jeg har observert oppgjennom, tyder ingenting på at det er flere skilsmisser blant "tosomme" famililer, enn blant familier hvor foreldrene tillater hverandre stor frihet.

Folk er forskjellige, og har veldig forskjellige behov. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere det?

,

[Gjest sjøstjerna]

''Forstår ikke hvorfor ekteskap/samboerskap/foreldreskap skal medføre kun tosomhet-m/barn. Jeg tror ikke slike forhold holder. Det er viktig med litt luft for alle og enhver.''

Jeg er så lei fasitsvar på andres vegne, basert på hvordan man er og har det selv.

Jeg er helt sikker på at mange mor/far/barn - forhold holder. Av de parene jeg har observert oppgjennom, tyder ingenting på at det er flere skilsmisser blant "tosomme" famililer, enn blant familier hvor foreldrene tillater hverandre stor frihet.

Folk er forskjellige, og har veldig forskjellige behov. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere det?

,

''Jeg er helt sikker på at mange mor/far/barn - forhold holder. Av de parene jeg har observert oppgjennom, tyder ingenting på at det er flere skilsmisser blant "tosomme" famililer, enn blant familier hvor foreldrene tillater hverandre stor frihet. ''

Jovisst. Det går bra for mange.

Samtidig er skilsmissestatistikken høy. Hvorfor det?

Jeg tror det ene er at vi gir opp for lett. Litt problemer i forhold og man gir seg. (forenkler kraftig her)

Og en annen grunn tror jeg ligger i det at man ikke tillater sin partner å fortsette være en egenperson (dvs den andre nektes å gå ut sine 4-5 ganger pr år eller trene en gang pr uke eller liknende).

[Gjest Elextra]

Må bare si at jeg er imponert over at du har ofra så mye for henne. Det å gi hverandre tid til å gjøre egne ting er for meg utrolig viktig i et forhold. Hvordan kan hun forvente at du skal fortsette å være lykkelig når du gir opp alt som gir deg avkobling og glede? Det at hun ikke har noen egne interesser gjør nok at det er vanskelig for henne å sette seg inn i hvor viktig dette er for deg. Selvsagt vil ting forandre seg når man får barn. Men å kreve at du skal bruke all din tid sammen med henne er urimelig. Jeg får faktisk inntrykk av at det for henne er viktigere at du er med henne enn at du bruker tid på barna? Det er hennes ansvar at hennes psykiske problemer blir behandlet på en slik måte at ikke det går utover deg og barna. Er hun likedan overfor barna? Får de overnatte hos besteforeldre/venner eller vil hun at de skal være hos henne hele tiden? Kan hun ha utviklet separasjonsangst som en del av sykdomsbildet? Dette er ting hun må ta tak i nå, for det vil ikke bli bedre av seg selv. Jeg tror at for at du ikke skal ende opp ulykkelig og tom må du sette foten ned, og si fra at "dette trenger jeg". Jeg for min del kunne aldri vist så lite respekt overfor min samboer at jeg ba ham slutte med noe som jeg vet gir ham glede bare fordi jeg ikke deler hans interesse. Mens jeg skriver dette sitter vi sammen og ser på tippekamp. Jeg fins ikke interessert, men vet hvor mye det betyr for ham. Jeg har gode bøker og internett tilgjengelig, og setter stor pris på å få sitte her hånd i hånd med den jeg elsker.

Jeg forstår at du er glad i henne og er villig til å ofre mye, men ikke gi opp det som gjør deg til deg!

''Må bare si at jeg er imponert over at du har ofra så mye for henne.''

Hvorfor er det slik i en krevende tid med barn som krever det aller meste av begge voksne er det først og fremst MANNEN som har ofret mye for HENNE? Ingen som tenker at hun evt. har ofret like mye (om enn ikke like konkret bundet til musik, trening eller fest), men da kanskje ikke for HAM?

Ikke dermed sagt at en ikke bør gi hverandre noe mer frihet etc., men det er en litt annen diskusjon.

[Gjest Elextra]

Helt enig i at man bør gi hverandre litt frihet til å gjøre hva en vil, så lenge dette går begge veier og den ene ikke føler at det kun er andre parten som får "fri".

Jeg reagerer likevel på noe av det du sier, som for meg indikerer at det kanskje ikke er helt balanse i forholdet, og dettte er muligens bakgrunnen for at din kjære er så "streng"?

''jeg får skryt av moren for mitt engasjement''

Hvem skryter egentlig at at en mann er "engasjert" i barna? For meg lyder det fremmed om ansvaret er delt mellom foreldrene.

''Jeg ofret tross alt all annen fritid på familien, så litt måtte jeg få unne meg.''

"Ofrer" du fritiden på familien, eller er det slik at fritiden din nå hovedsakelig tilbringes med familien? Det er en vesensforskjell, og jeg synes ordbruken din sier litt om ditt syn på saken.

''Nå er de 3 tingene knapt nok tilstede. Hun hadde ingen spesielle interesser som hun måtte gi slipp på.''

Er du virkelig sikker på at kanskje ikke hun også kunne tenke seg tid helt for seg selv, til tross for at hun ikke har like konkrete planer for denne tiden som du?

'' ha huset for meg selv en kveld''

En liten ting i det store og hele, men jeg synes det er mye å kreve at man skal få ha huset for seg selv, når man har ektefelle og barn.

Har forøvrig forståelse for dine behov, men synes du bør tenke litt over din rolle i familien. Er det på en måte slik at familien hovedsakelig er hennes ansvar og du hjelper til så godt du kan? I så fall skjønner jeg at hun kan være frustrert, selv om hun nok tar det ut på litt feil måte ved å nekte deg å gjøre ting.

[EnolaGay]

Vil anbefale parterapi hos familiekontoret. En del par ender opp slik som dere, hun har null nix interesser for annet enn unger og å være hjemme, se tv osv. Og sliter med selvtillit, ingen venner, ingen spesielle interesser. Og forlanger at han skal isolere seg sammen med henne, for at hun ikke skal føle seg dårlig.

Sikker vei til skillsmisse. Dama trenger et spark i ræva til å leve.

[Gjest MayLynn]

Helt enig i at man bør gi hverandre litt frihet til å gjøre hva en vil, så lenge dette går begge veier og den ene ikke føler at det kun er andre parten som får "fri".

Jeg reagerer likevel på noe av det du sier, som for meg indikerer at det kanskje ikke er helt balanse i forholdet, og dettte er muligens bakgrunnen for at din kjære er så "streng"?

''jeg får skryt av moren for mitt engasjement''

Hvem skryter egentlig at at en mann er "engasjert" i barna? For meg lyder det fremmed om ansvaret er delt mellom foreldrene.

''Jeg ofret tross alt all annen fritid på familien, så litt måtte jeg få unne meg.''

"Ofrer" du fritiden på familien, eller er det slik at fritiden din nå hovedsakelig tilbringes med familien? Det er en vesensforskjell, og jeg synes ordbruken din sier litt om ditt syn på saken.

''Nå er de 3 tingene knapt nok tilstede. Hun hadde ingen spesielle interesser som hun måtte gi slipp på.''

Er du virkelig sikker på at kanskje ikke hun også kunne tenke seg tid helt for seg selv, til tross for at hun ikke har like konkrete planer for denne tiden som du?

'' ha huset for meg selv en kveld''

En liten ting i det store og hele, men jeg synes det er mye å kreve at man skal få ha huset for seg selv, når man har ektefelle og barn.

Har forøvrig forståelse for dine behov, men synes du bør tenke litt over din rolle i familien. Er det på en måte slik at familien hovedsakelig er hennes ansvar og du hjelper til så godt du kan? I så fall skjønner jeg at hun kan være frustrert, selv om hun nok tar det ut på litt feil måte ved å nekte deg å gjøre ting.

Du sa akkurat det jeg tenkte!

[Pondus73]

Takk for mange svar! De fleste synes jeg var veldig gode og saklige. Men innlegget til "Mamma med små barn" synes jeg var upassende. Stakkars barn som har en mor som sparket ut far bare fordi han surmulet litt og hun mente at barna kom foran alt. Ut ifra innleggene her viser det at det IKKE var rom for å gi partneren noe tid til å være seg selv. Vente til de ble store? Hvor store? Tenåringer? Nei, her bommet hun kraftig, synes jeg. Og at hun la alle interesser på hylla viser at hun kanskje tar vel alvorlig på morsrollen og skyver vekk de som har innvendinger.

Som jeg skrev i mitt første innlegg, jeg er ikke perfekt jeg heller. Og det var en som skrev at en persons psykiske problem først og fremst er vedkommendes problem. Det har jeg faktisk sagt til min samboer, for de ble verre etterhvert. Jeg fikk bare slengt tilbake at vi er partnere og da støtter vi hverandre, uansett. Er ikke uenig i det, men jeg har mine grenser jeg også.

Og jeg har faktisk overrasket med blomster, flere ganger. Og vi har fått barnevakt og gått litt ut for oss selv. Men akkurat nå så er barnevakt kun aktuelt for 3-åringen. Pga. manglende interesse i flaska, er det vanskelig å få matet minsten med noe annet enn pupp akkurat nå.

Og til de som tror at jeg ikke vet at hun også har ofret noe, kanskje mer også, så vet jeg vel det! Men jeg ramset opp for å vise til noe konkret. Kanskje er "ofre" et feil ord. La meg heller bruke ordet omprioritere. Hennes hovedinteresse er noe som hun gjør i hjemmet. Og jeg har ikke begrenset den i det hele tatt. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Så lenge barna får den oppmerksomhet de trenger så er det greit for meg. Men det bør gå begge veier. At jeg tar meg en sjelden avstikker til en kompis går ikke ut over barna. Og som jeg også skrev, jeg gjør det jeg kan for at også hun kan få gjøre det hun ønsker å gjøre, også utenfor hjemmet. Men hun ønsker ikke det. Hva skal man da gjøre? Året har 52 lørdager. En av dem kan vel hun avse?

Og noen reagerer på at jeg får skryt for mitt engasjement med barna. Hvorfor skal jeg ikke få det? Det har ingenting med at jeg gidder å engasjere meg, men at jeg faktisk er flink i måten jeg gjør det på. Hun er barnehageansatt og ser lett forskjell på dårlig og godt engasjement. Tror mange menn lar sine interesser komme mye mer foran enn det jeg gjør.

Men akkurat nå er barnet som sagt avhengig av puppen. Det vil selvfølgelig endre seg slik at jeg kan stå opp tidlig i helgen og la henne sove lenge igjen, og jeg kan da også ta begge ungene med meg enten på dagsturer eller overnatting slik at hun kan ha megafest hjemme om det er det hun ønsker. Jeg gjorde det med det første barnet. Og det fungerte noenlunde.

Men her var det at noen av dere var inne på noe, separasjonsangst. Den har jeg ikke tenkt på. De 2 gangene vi reiste vekk en helg for å slappe av som par uten barnet, følte jeg at hun ikke kunne komme hjem fort nok. Vi kunne ikke ta en liten omvei på vei hjem for å se på noe når vi først var i nærheten.

Men jeg tror jeg skal forsøke å gjøre det "Sjøstjerna" skrev, Vente et halvt år for da er alt, forhåpentligvis, lettere.

Men jeg savner noe her. Hvor er svarene fra gutta? – Pondus73

[jubalong70]

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått, men har stor forståelse for at du trenger litt egentid.

Jeg tror de fleste trenger litt tid for seg selv, enten for å bare være i fred, eller for å dyrke en interesse.

Vi skal jo ikke miste oss selv helt og holdent når vi er i et forhold?

Du sier du ønsker å prioritere musikkveld med kameraten din 1 gang annenhver måned (du ønsker sikkert mer, men er fornøyd med den frekvensen). Jeg synes ikke det er for mye å forlange. Jeg synes det er en veldig passende frekvens.

Jeg vet ikke i hvor stor grad din kones psykiske problemer forårsaker problemene, men hun bør få vite at ved å nekte deg litt frihet, så skyver hun deg vekk.

[Gjest Nickløsheletia]

Det ser ut til at hun bør komme seg litt ut.

Jeg synes du kan være hjemme med barna litt også og oppfordre henne til å komme seg ut.

[Gjest pimba]

''Må bare si at jeg er imponert over at du har ofra så mye for henne.''

Hvorfor er det slik i en krevende tid med barn som krever det aller meste av begge voksne er det først og fremst MANNEN som har ofret mye for HENNE? Ingen som tenker at hun evt. har ofret like mye (om enn ikke like konkret bundet til musik, trening eller fest), men da kanskje ikke for HAM?

Ikke dermed sagt at en ikke bør gi hverandre noe mer frihet etc., men det er en litt annen diskusjon.

''Hvorfor er det slik i en krevende tid med barn som krever det aller meste av begge voksne er det først og fremst MANNEN som har ofret mye for HENNE? Ingen som tenker at hun evt. har ofret like mye (om enn ikke like konkret bundet til musik, trening eller fest), men da kanskje ikke for HAM?

''

Typisk mor-svar. Da jeg leste hovedinnlegget tenkte jeg "nå raser det inn med -du tenker bare på deg selv- svar. Hva med kona di?" Nå er det en gang mannen som skriver inn her, og han gir sin versjon av forholdet. Jeg syns det virker som denne kvinnen er en kvinne uten selvtillitt, en som bruker ungene og sine psykiske problemer som unskyldning for at mannen skal holde seg hjemme. Han ønsker å gi henne tid for seg selv, men hun vil ikke ta imot. Hvis hun absolutt hadde følt at hun ofret noe hadde hun vel gladelig tatt imot hjelpen han tilbyr ved f.eks å mate babyen med flaske! Jeg får en følelse av at mannen i dette forholdet har strukket seg ganske langt, han sier selv han har kuttet ned på tre store interesser bare fordi hun "krever" at de skal tilbringe all tid sammen. Kvinnen har kanskje også ofret noe, men hun er ikke villig til å få det tilbake, ergo kan ikke offeret ha føltes så stort.

[PieLill]

Innlegget ditt var så langt og uten avsnitt at jeg kun kom et lite stykke ut i teksten.

Spørsmål:

Kommer hun seg ut i det hele tatt? Husk at det ikke holder å si at 'du må bare stikke ut.' Ganske vanlig at mødre ikke stikker av gårde før de vet at alt er på stell hjemme. Skal hun komme seg avgård, må du sørge for at ting ikke henger å dingler hjemme.

Er hun hjemme hele tiden og du i full jobb? I så fall er det at du tar en halvhelg fri, et større offer enn du kanskje tror.

Drikker du så mye eller er hjemme så sent at du er indisponert hele eller store deler av neste dag? I så fall er det jo snakk om mer enn bare en kveld. Og en full mann hjem er lite tiltalende.

Om du kommer deg ut 4 ganger i året, samt at du får byttet tak og luft hver gang du er på jobb og hun ikke kommer seg ut i det hele tatt, er det en grov skjevfordeling mellom dere.

I utgangspunktet er ikke annen hver mnd. mye å forlange. Men det kommer an på hvilke reelle muligheter hun har for å komme seg ut. Husk at reelle muligheter innebærer at ting er på stell så hun føler hun kan gå.

mvh

[Gjest prust]

Jeg skjønner at du er frustrert for at du "ikke får lov til" å gå til en kamerat noen få ganger i året, og være sein og feste litt. Såpass bør et forhold tåle.

Så lenge hun ammer, er det hun som må være nærmest minstebarnet (altså ikke kan dra så langt unna så lenge han ikke tar flaske) - men ta med begge ungene ut med en gang hun har ammet slik at hun kan gjøre akkurat det hun vil (sove, lese, ta et bad osv) - eller send henne ut (til venninne, på butikken alene, en tur i skogen osv) med en gang hun har ammet. Da har du 2-4 timer sammen med ungene alene, og hun har tilsvarende tid på egenhånd.

Du skriver at du gjerne vil ha huset for deg selv. Det gikk nok mange år etter at vi fikk barn at jeg hadde huset for meg selv. Det har nok knapt skjedd at jeg har vært helt alene en natt - så det kravet synes jeg du skal fire på.

Det er viktig i et forhold, både å gi hverandre alenetid (til kamerater eller hobby eller bare være alene), og til å være sammen som kjærester.

Noen foreldre savner barna sine enormt når de er borte fra dem en dag eller to - andre nyer tiden uten dem og gleder seg når de ser dem igjen. Jeg tilhører siste kategori, og har nytt de jobbreisene jeg har hatt borte fra hjemmet, helgeturer med venninner osv - men jeg er selvsagt glad i barna mine for det. Det er nok vanskelig for din kone hvis hun tilhører første kategori - men hun kan sikkert trene på å være borte fra dem...

Håper det ordner seg for dere!

[PieLill]

Helt enig i at man bør gi hverandre litt frihet til å gjøre hva en vil, så lenge dette går begge veier og den ene ikke føler at det kun er andre parten som får "fri".

Jeg reagerer likevel på noe av det du sier, som for meg indikerer at det kanskje ikke er helt balanse i forholdet, og dettte er muligens bakgrunnen for at din kjære er så "streng"?

''jeg får skryt av moren for mitt engasjement''

Hvem skryter egentlig at at en mann er "engasjert" i barna? For meg lyder det fremmed om ansvaret er delt mellom foreldrene.

''Jeg ofret tross alt all annen fritid på familien, så litt måtte jeg få unne meg.''

"Ofrer" du fritiden på familien, eller er det slik at fritiden din nå hovedsakelig tilbringes med familien? Det er en vesensforskjell, og jeg synes ordbruken din sier litt om ditt syn på saken.

''Nå er de 3 tingene knapt nok tilstede. Hun hadde ingen spesielle interesser som hun måtte gi slipp på.''

Er du virkelig sikker på at kanskje ikke hun også kunne tenke seg tid helt for seg selv, til tross for at hun ikke har like konkrete planer for denne tiden som du?

'' ha huset for meg selv en kveld''

En liten ting i det store og hele, men jeg synes det er mye å kreve at man skal få ha huset for seg selv, når man har ektefelle og barn.

Har forøvrig forståelse for dine behov, men synes du bør tenke litt over din rolle i familien. Er det på en måte slik at familien hovedsakelig er hennes ansvar og du hjelper til så godt du kan? I så fall skjønner jeg at hun kan være frustrert, selv om hun nok tar det ut på litt feil måte ved å nekte deg å gjøre ting.

Tiltredes.

mvh