Ekspertsvar Sliten mor og far.

[Gjest pimba]

Jeg hadde en samboer som hadde interesse for film, musikk og fest. Han var surmulende fordi det med barn i hus ikke er så lett å dyrke sine egne intresser. Så jeg ba han flytte. Nå er jeg alene med barna. Mine interesser har jeg lagt på hyllen og kan ta de opp igjen når barna er store. Barna går foran alt, men det virker som en del menn har problemer med å se dette.

''Nå er jeg alene med barna. Mine interesser har jeg lagt på hyllen og kan ta de opp igjen når barna er store. Barna går foran alt, men det virker som en del menn har problemer med å se dette.''

På samme måte som mange kvinner ikke skjønner hvor mye en kveld med gutta betyr for menn. Mannfolk trenger å være unger iblandt, bare leke og ikke bry seg om tid og sted. Det tror jeg mange kvinner ikke skjønner. Det er en grunn til at jenter leker "mor, far, barn" og at gutta aldri gjorde det.

Jeg har en nyskilt venninne som klagde over at mannen hennes "aldri" var hjemme sammen med henne og ungene. Han spilte fotball med gutta to kvelder i måneden, noe han mente seg berettiget til. Hun derimot, hadde aaaldri sånne behov. Saken er at hun elsker å være mor, hun kan ikke se for seg en kveld uten barna. Skal jeg treffe henne er det alltid med barna tilstede og sjelden utenfor hjemmets fire vegger. Jeg kan godt forstå at mannen gikk når de så så forskjellig på det å være familie og egenperson oppi det hele.

[PieLill]

''Må bare si at jeg er imponert over at du har ofra så mye for henne.''

Hvorfor er det slik i en krevende tid med barn som krever det aller meste av begge voksne er det først og fremst MANNEN som har ofret mye for HENNE? Ingen som tenker at hun evt. har ofret like mye (om enn ikke like konkret bundet til musik, trening eller fest), men da kanskje ikke for HAM?

Ikke dermed sagt at en ikke bør gi hverandre noe mer frihet etc., men det er en litt annen diskusjon.

Tiltredes igjen!

mvh

[Gjest prust]

''Hvorfor er det slik i en krevende tid med barn som krever det aller meste av begge voksne er det først og fremst MANNEN som har ofret mye for HENNE? Ingen som tenker at hun evt. har ofret like mye (om enn ikke like konkret bundet til musik, trening eller fest), men da kanskje ikke for HAM?

''

Typisk mor-svar. Da jeg leste hovedinnlegget tenkte jeg "nå raser det inn med -du tenker bare på deg selv- svar. Hva med kona di?" Nå er det en gang mannen som skriver inn her, og han gir sin versjon av forholdet. Jeg syns det virker som denne kvinnen er en kvinne uten selvtillitt, en som bruker ungene og sine psykiske problemer som unskyldning for at mannen skal holde seg hjemme. Han ønsker å gi henne tid for seg selv, men hun vil ikke ta imot. Hvis hun absolutt hadde følt at hun ofret noe hadde hun vel gladelig tatt imot hjelpen han tilbyr ved f.eks å mate babyen med flaske! Jeg får en følelse av at mannen i dette forholdet har strukket seg ganske langt, han sier selv han har kuttet ned på tre store interesser bare fordi hun "krever" at de skal tilbringe all tid sammen. Kvinnen har kanskje også ofret noe, men hun er ikke villig til å få det tilbake, ergo kan ikke offeret ha føltes så stort.

Jeg er enig i mye av det du sier, men ikke i fhorhold til det med amming/flaske.

Mange ønsker å amme barna sine så lenge som mulig, og noen barn tar ikke flaske. Da BLIR faktisk mor bundet til barnet sitt på godt og vondt, og det blir et dilemma ift hvor mye fri hun kan ta. Men de kan gjøre som jeg skrev over - å utnytte timene mellom ammingene når barnet er blitt såpas stort som 7 mnd.

Mitt første barn klarte ikke andre drikkemåter enn pupp til han var ca 10 mnd. Jeg var ekstremt bundet til huset.

Barn nr to tok flaske fra hun var et par måneder. Hun ble greit matet av andre i tillegg til pupp.

Barn nr tre tok flaske sånn middels greit, og det var ok med litt avlastning innimellom.

Alle 3 ble ammet til de var mellom 13 og 20 mnd. For meg var det viktig å holde på ammingen, selv om jeg var dødssliten og følte meg veldig bundet, spesielt med eldstemann.

[PieLill]

Dere har fått to barn relativt tett, så hun har ikke fått hentet seg helt inn mellom dem. Når man er i manko på søvn blir man mer sårbar i forhold til psykiske vansker. Dette vil høyst sannsylig bedre seg når barna blir litt større. I mellomtiden bør hun vurdere om hun kan ha nytte av behandling hos psykolog/psykiater for plagene. Dette både for egen del, for din del og for barnas del.

Du sier at du har måttet gi opp mye av egne interesser for familielivet, og at hun ikke har måttet ofret noe tilsvarende. Om hun ikke har ofret hobbyer så har hun likevel ofret sin tid og kanskje til og med noe av sin sin psykiske balanse. Det virker litt som du tenker at det du ofrer er for henne, mens det hun ofrer også er for henne? Det er en stor omveltning for alle å få familie.

Jeg deler din vurdering i at du av og til bør kunne gå på fest uten å måtte være hjemme tidlig og edru. Det vil absolutt være viktig for deg. Å dra på konserter bør også kunne la seg gjøre. Det er lurt i et parforhold å diskutere det på forhånd, slik at partneren ikke føler seg overkjørt. Kanskje i særdeleshet for dere, siden hun har vansker med slippe deg av gårde.

Om man er i manko på søvn, trenger man god nattesøvn mer enn psykolog.

mvh

[Gjest pimba]

Jeg er enig i mye av det du sier, men ikke i fhorhold til det med amming/flaske.

Mange ønsker å amme barna sine så lenge som mulig, og noen barn tar ikke flaske. Da BLIR faktisk mor bundet til barnet sitt på godt og vondt, og det blir et dilemma ift hvor mye fri hun kan ta. Men de kan gjøre som jeg skrev over - å utnytte timene mellom ammingene når barnet er blitt såpas stort som 7 mnd.

Mitt første barn klarte ikke andre drikkemåter enn pupp til han var ca 10 mnd. Jeg var ekstremt bundet til huset.

Barn nr to tok flaske fra hun var et par måneder. Hun ble greit matet av andre i tillegg til pupp.

Barn nr tre tok flaske sånn middels greit, og det var ok med litt avlastning innimellom.

Alle 3 ble ammet til de var mellom 13 og 20 mnd. For meg var det viktig å holde på ammingen, selv om jeg var dødssliten og følte meg veldig bundet, spesielt med eldstemann.

Når det gjelder amming er det som du sier veldig forskjellig fra barn til barn, og også hvordan foreldrene (mor) ønsker å gjøre det. Men det finnes andre løsninger på hvordan hun kan få tid for seg selv, du kommer her med gode forslag. Jeg har ikke vært i mor-far-barn-situasjon, men jeg vil anta at jeg hadde større behov for å sove om jeg hadde underskudd av søvn, enn å sitte foran tv'n. Hun kan f.eks legge seg samtidig med barna og heller få noen timer foran pc'n på dagtid, eller omvendt. Da må hun også _prioritere_ pc-tid foran husarbeid, selv om huset ser ut som et bombenedslag. Mannen kan jo ta den delen når hun f.eks sitter med amming.

Denne saken handler mest om at begge må forstå den andres situasjon. Denne mannen klarer ikke helt å sette seg inn i hvordan moren har det etter graviditeten, forståelig nok. Dette sier han også selv i klartekst. Etter hva jeg forstår har han ønske om å vite mer om dette og deretter innrette seg, slik at moren får det bedre, barna får det bedre, og -til syvende og sist- han får det bedre ved å kunne sette av en kveld i måneden til guttekveld. Jeg tror ikke det er viljen hans det er noe i veien med, jeg tror det er samspillet dem imellom, og da kanskje helst at kvinnen motarbeider det.

[Gjest prust]

Når det gjelder amming er det som du sier veldig forskjellig fra barn til barn, og også hvordan foreldrene (mor) ønsker å gjøre det. Men det finnes andre løsninger på hvordan hun kan få tid for seg selv, du kommer her med gode forslag. Jeg har ikke vært i mor-far-barn-situasjon, men jeg vil anta at jeg hadde større behov for å sove om jeg hadde underskudd av søvn, enn å sitte foran tv'n. Hun kan f.eks legge seg samtidig med barna og heller få noen timer foran pc'n på dagtid, eller omvendt. Da må hun også _prioritere_ pc-tid foran husarbeid, selv om huset ser ut som et bombenedslag. Mannen kan jo ta den delen når hun f.eks sitter med amming.

Denne saken handler mest om at begge må forstå den andres situasjon. Denne mannen klarer ikke helt å sette seg inn i hvordan moren har det etter graviditeten, forståelig nok. Dette sier han også selv i klartekst. Etter hva jeg forstår har han ønske om å vite mer om dette og deretter innrette seg, slik at moren får det bedre, barna får det bedre, og -til syvende og sist- han får det bedre ved å kunne sette av en kveld i måneden til guttekveld. Jeg tror ikke det er viljen hans det er noe i veien med, jeg tror det er samspillet dem imellom, og da kanskje helst at kvinnen motarbeider det.

Jeg tror også det er samspillet mellom dem som har kommet litt skjevt ut og ikke viljen hans.

Men det du skriver om soving kontra tv-seing om kvelden, er litt rart: Jeg visste jo helt logisk at jeg burde legge meg når barna endelig hadde sovnet - men jeg hadde ENORMT behov for å ha et par timer som voksen uten barn om kvelden, enten ved å snakke med mannen min eller bare sløve foran tv'en uten å amme eller tenke på barna. Så veldig ofte satt jeg oppe til seint på kveld, selv om jeg visste at jeg burde sove,

Våre barn sov ikke rundt om natta før de var 2 år. Og i og med at vi fikk våre 3 barn i løpet av under 5 år - så hadde jeg rundt 7 år med ekstrem søvnmangel, og jeg forstår ikke nå hvordan jeg holdt ut. Holdt på å tippe noen ganger - og rømte huset to ganger (som jeg husker) for å sove en hel natt.

[Katt-ja]

Jeg tror også det er samspillet mellom dem som har kommet litt skjevt ut og ikke viljen hans.

Men det du skriver om soving kontra tv-seing om kvelden, er litt rart: Jeg visste jo helt logisk at jeg burde legge meg når barna endelig hadde sovnet - men jeg hadde ENORMT behov for å ha et par timer som voksen uten barn om kvelden, enten ved å snakke med mannen min eller bare sløve foran tv'en uten å amme eller tenke på barna. Så veldig ofte satt jeg oppe til seint på kveld, selv om jeg visste at jeg burde sove,

Våre barn sov ikke rundt om natta før de var 2 år. Og i og med at vi fikk våre 3 barn i løpet av under 5 år - så hadde jeg rundt 7 år med ekstrem søvnmangel, og jeg forstår ikke nå hvordan jeg holdt ut. Holdt på å tippe noen ganger - og rømte huset to ganger (som jeg husker) for å sove en hel natt.

''Men det du skriver om soving kontra tv-seing om kvelden, er litt rart: Jeg visste jo helt logisk at jeg burde legge meg når barna endelig hadde sovnet - men jeg hadde ENORMT behov for å ha et par timer som voksen uten barn om kvelden..''

Samme her

[Gjest pimba]

Jeg tror også det er samspillet mellom dem som har kommet litt skjevt ut og ikke viljen hans.

Men det du skriver om soving kontra tv-seing om kvelden, er litt rart: Jeg visste jo helt logisk at jeg burde legge meg når barna endelig hadde sovnet - men jeg hadde ENORMT behov for å ha et par timer som voksen uten barn om kvelden, enten ved å snakke med mannen min eller bare sløve foran tv'en uten å amme eller tenke på barna. Så veldig ofte satt jeg oppe til seint på kveld, selv om jeg visste at jeg burde sove,

Våre barn sov ikke rundt om natta før de var 2 år. Og i og med at vi fikk våre 3 barn i løpet av under 5 år - så hadde jeg rundt 7 år med ekstrem søvnmangel, og jeg forstår ikke nå hvordan jeg holdt ut. Holdt på å tippe noen ganger - og rømte huset to ganger (som jeg husker) for å sove en hel natt.

''Våre barn sov ikke rundt om natta før de var 2 år. Og i og med at vi fikk våre 3 barn i løpet av under 5 år - så hadde jeg rundt 7 år med ekstrem søvnmangel, og jeg forstår ikke nå hvordan jeg holdt ut. Holdt på å tippe noen ganger - og rømte huset to ganger (som jeg husker) for å sove en hel natt.''

Nå skremmer du meg fra å få barn! :-O Jeg hadde garantert vært grinete i 7 år om jeg ikke fikk sove en hel natt uten å måtte rømme huset...!

[Gjest prust]

''Våre barn sov ikke rundt om natta før de var 2 år. Og i og med at vi fikk våre 3 barn i løpet av under 5 år - så hadde jeg rundt 7 år med ekstrem søvnmangel, og jeg forstår ikke nå hvordan jeg holdt ut. Holdt på å tippe noen ganger - og rømte huset to ganger (som jeg husker) for å sove en hel natt.''

Nå skremmer du meg fra å få barn! :-O Jeg hadde garantert vært grinete i 7 år om jeg ikke fikk sove en hel natt uten å måtte rømme huset...!

Jeg bevilget meg sydentur sammen med venninner da barn nr 2 var 20 mnd og da barn nr 3 var 24 mnd - da var jeg ferdig med å amme dem. Og de sydenturene var helt fantastiske! Jeg sov og sov og sov - og solte meg og samlet krefter!

I tillegg hadde jeg noen helgeturer når barna var såpass store at de kunne ta flaske i et døgn eller to (fra de var ca ett år). Da pumpet jeg meg, og sparte melka - og sov masse på de turene også.

Men jeg hadde ikke mange hele netter hjemme med søvn i løpet av de 7 årene nei. Eneste tiden var et halvt år fra nr 2 var 2 år til litt før minstejenta ble født.

Men de fleste andre får jo barna sine til å sove rundt innen de fyller ett år. Vi var "uheldige" med dem når det gjaldt søvn - men de er jo fantastiske ellers da!

[fillolin]

Du har fått mange svar, tror ikke jeg har noe å tilføye sånn generelt, men ble litt opptatt av tidsaspektene her. Såvidt jeg forstår har dere ennå ikke vært sammen i 5 år og det eldste barnet er 3 år. Det må vel bety at dere ikke var sammen så veldig lenge før hun ble gravid. Jeg tenker at det også kan være et poeng fordi det betyr at forholdet kanskje ikke hadde rukket å møte hverdagene ordentlig før dere også fikk ansvar som foreldre og med nye roller. Det trenger på ingen måte være noe negativt selvfølgelig, men kan kanskje gi rom for undring og åpenhet og en spørrende holdning både overfor en selv og den andre. Det er ikke nødvendigvis så lett å finne fram til den gode balansen i livet når en får barn. Noe gir en avkall på uten videre og uten å savne det, andre ting må en "ofre" en periode eller permanent. Mange har en tendens til å begynne med denne "ofringen" med en gang en går inn i et forhold, uten at en er bedt om det eller nødt til det, men likevel på en slik måte at en krever sympati fra den andre for at en gjør det. Hvis slike mønstre ikke har blitt tydelige før en får barn er det ikke alltid så lett å vite hva som er hva. Det samme gjelder mer grunnleggende holdninger til tosom-het og firsom-het og ensom-het som varierer mye fra person til person og familie til familie, og som en ofte må være i et forhold en stund for å oppdage.

[laban]

Jeg synes du skal ligge lavt noen måneder til. Det er ikke all verden igjen av ammeperioden, og da har dere muligheter for å dele mer reelt. Hjelp til når minsten virker klar for å gi slipp på puppen, selv om det betyr at du må sove dårlig f.eks. én natt pr. helg, og pass på at hun kommer seg litt ut av huset på egen hånd når det blir mulig (og NB at ikke huset er bomba av oppvask og annet rot når hun kommer tilbake).

''Dette forstår jeg godt, men det er da ikke rart at hun er trøtt når hun kanskje burde prioritere søvn foran tv-titting.''

Den der har vi hatt hjemme hos oss også. Det kan virke ulogisk, men det er iblant nødvendig for å overleve psykisk, å ha noen våkne timer uten en baby hengende på kroppen, selv om det betyr litt mindre søvn. Hjelp til med alle de småtingene hun setter igang med når minstemann har sovnet, så kan hun sette seg ned uten å vite at leiligheten er i kaos når hun må opp neste morgen. Så kan du heller foreslå at dere legger dere sammen, når begge har slappet av litt.

Tåken vil forhåpentligvis lette ganske snart, og derfra går det bare oppover, så sant du fortsetter å ta del. Ungene blir morsommere å gjøre f.eks. uteting med, når minsten kan løpe omkring. Da kan du ta igjen for at du ikke er utstyrt med pupp.

Når det gjelder fritidsaktiviteter, forsøk å finne en fast avtale. Du er borte f.eks. annenhver torsdag, uten diskusjon, mot at hun får gjøre hva hun vil annenhver fredag - eller noe sånt. Og altså uten at hun må gjøre dobbelt så mye neste dag. Lykke til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har dessverre havnet sammen med en avhengig og meget uselvstendig person. Du vil uansett aldri greie å gjøre henen tilfreds.

Jeg synes en kveld med en venn 4 ggr i året er klart innenfor det som er akseptabelt.

Du skal ikke la deg kue pga hennes psykiske problemer. Du høres ut som en meget ansvarsfull far og ektemann, og du må selv vurdere hva som er akseptabelt. Hennes støtte på det får du uansett ikke.

[laban]

Du har dessverre havnet sammen med en avhengig og meget uselvstendig person. Du vil uansett aldri greie å gjøre henen tilfreds.

Jeg synes en kveld med en venn 4 ggr i året er klart innenfor det som er akseptabelt.

Du skal ikke la deg kue pga hennes psykiske problemer. Du høres ut som en meget ansvarsfull far og ektemann, og du må selv vurdere hva som er akseptabelt. Hennes støtte på det får du uansett ikke.

Du synes ikke det er litt drøyt å erklære henne som håpløs etter å ha lest bare hans versjon?

Jeg tror mange mødre til barn på henholdsvis 3 år og 7 mnd kan virke kravstore på barnefaren, uten at dette betyr at de kommer til å være sånn bestandig.

Jeg har ingen problemer med å forstå trådstarters behov for egentid, bare så det er sagt. For mitt eget vedkommende er det lettere å ha mannen ute av huset enn liggende på sofaen hjemme, og jeg scorer nok høyere opp på selvstendighets-skalaen enn trådstarters kone. Men jeg er ikke så sikker på om hun er uhelbredelig av den grunn.

[Gjest ulike meninger]

Det å ha en baby er krevende og hormoner herjer i kroppen. Jeg husker selv at jeg var ustabil psyksik det første året med baby. Jeg hadde masse rare bekymringer og jeg er glad min mann forsto dette og ikke dro ut med kamerater da. Legen min tilbydde seroxat, men sa også at dette kanskje kunne skade babyen via amming. Jeg droppet derfor det. Jeg trengte all den støtte jeg kunne få av ham. Etterhvert som barnet ble litt større så forsvann desse dumme bekymringene helt og forholdet til min mann er bra.

[EnolaGay]

Innlegget ditt var så langt og uten avsnitt at jeg kun kom et lite stykke ut i teksten.

Spørsmål:

Kommer hun seg ut i det hele tatt? Husk at det ikke holder å si at 'du må bare stikke ut.' Ganske vanlig at mødre ikke stikker av gårde før de vet at alt er på stell hjemme. Skal hun komme seg avgård, må du sørge for at ting ikke henger å dingler hjemme.

Er hun hjemme hele tiden og du i full jobb? I så fall er det at du tar en halvhelg fri, et større offer enn du kanskje tror.

Drikker du så mye eller er hjemme så sent at du er indisponert hele eller store deler av neste dag? I så fall er det jo snakk om mer enn bare en kveld. Og en full mann hjem er lite tiltalende.

Om du kommer deg ut 4 ganger i året, samt at du får byttet tak og luft hver gang du er på jobb og hun ikke kommer seg ut i det hele tatt, er det en grov skjevfordeling mellom dere.

I utgangspunktet er ikke annen hver mnd. mye å forlange. Men det kommer an på hvilke reelle muligheter hun har for å komme seg ut. Husk at reelle muligheter innebærer at ting er på stell så hun føler hun kan gå.

mvh

Men mindre hun har stelt seg slik (og det tror jeg nok) at hun faktisk ikke har noe sted å gå.

[laban]

''Våre barn sov ikke rundt om natta før de var 2 år. Og i og med at vi fikk våre 3 barn i løpet av under 5 år - så hadde jeg rundt 7 år med ekstrem søvnmangel, og jeg forstår ikke nå hvordan jeg holdt ut. Holdt på å tippe noen ganger - og rømte huset to ganger (som jeg husker) for å sove en hel natt.''

Nå skremmer du meg fra å få barn! :-O Jeg hadde garantert vært grinete i 7 år om jeg ikke fikk sove en hel natt uten å måtte rømme huset...!

Det trenger ikke bli sånn.

Barn er veldig forskjellige. Det gjelder både natt og dag, og både som babyer og når de blir større.

Og en gang kommer de årene til å bli "den koselige tiden da barna var små". Men ikke nødvendigvis når man står midt oppi det.

[Gjest Ebbas]

Helt enig i at man bør gi hverandre litt frihet til å gjøre hva en vil, så lenge dette går begge veier og den ene ikke føler at det kun er andre parten som får "fri".

Jeg reagerer likevel på noe av det du sier, som for meg indikerer at det kanskje ikke er helt balanse i forholdet, og dettte er muligens bakgrunnen for at din kjære er så "streng"?

''jeg får skryt av moren for mitt engasjement''

Hvem skryter egentlig at at en mann er "engasjert" i barna? For meg lyder det fremmed om ansvaret er delt mellom foreldrene.

''Jeg ofret tross alt all annen fritid på familien, så litt måtte jeg få unne meg.''

"Ofrer" du fritiden på familien, eller er det slik at fritiden din nå hovedsakelig tilbringes med familien? Det er en vesensforskjell, og jeg synes ordbruken din sier litt om ditt syn på saken.

''Nå er de 3 tingene knapt nok tilstede. Hun hadde ingen spesielle interesser som hun måtte gi slipp på.''

Er du virkelig sikker på at kanskje ikke hun også kunne tenke seg tid helt for seg selv, til tross for at hun ikke har like konkrete planer for denne tiden som du?

'' ha huset for meg selv en kveld''

En liten ting i det store og hele, men jeg synes det er mye å kreve at man skal få ha huset for seg selv, når man har ektefelle og barn.

Har forøvrig forståelse for dine behov, men synes du bør tenke litt over din rolle i familien. Er det på en måte slik at familien hovedsakelig er hennes ansvar og du hjelper til så godt du kan? I så fall skjønner jeg at hun kan være frustrert, selv om hun nok tar det ut på litt feil måte ved å nekte deg å gjøre ting.

God sagt. Disse ord og vendinger om å 'ofre fritid for', 'skryt for å engasjere seg i' og så videre får deg til å høres ut som en stefar og ikke en biologisk far - her er det noe veldig rart med holdningene.

Når det er sagt virker det også som om det er en del forståelse og innlevelse i det du skriver - og det helt tydlig noe som er galt i forhold til barnemorens redsel for at du ikke skal være der 'hele tiden' - og det gjenspeiler seg nok i at hun selv heller aldri drar ut på noe alene? Kan det hjelpe å få 'tvangssendt' henne ut på noe du vet hun vil synes er hyggelig? Ut med venninner?

[PieLill]

Du synes ikke det er litt drøyt å erklære henne som håpløs etter å ha lest bare hans versjon?

Jeg tror mange mødre til barn på henholdsvis 3 år og 7 mnd kan virke kravstore på barnefaren, uten at dette betyr at de kommer til å være sånn bestandig.

Jeg har ingen problemer med å forstå trådstarters behov for egentid, bare så det er sagt. For mitt eget vedkommende er det lettere å ha mannen ute av huset enn liggende på sofaen hjemme, og jeg scorer nok høyere opp på selvstendighets-skalaen enn trådstarters kone. Men jeg er ikke så sikker på om hun er uhelbredelig av den grunn.

Tiltredes.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du synes ikke det er litt drøyt å erklære henne som håpløs etter å ha lest bare hans versjon?

Jeg tror mange mødre til barn på henholdsvis 3 år og 7 mnd kan virke kravstore på barnefaren, uten at dette betyr at de kommer til å være sånn bestandig.

Jeg har ingen problemer med å forstå trådstarters behov for egentid, bare så det er sagt. For mitt eget vedkommende er det lettere å ha mannen ute av huset enn liggende på sofaen hjemme, og jeg scorer nok høyere opp på selvstendighets-skalaen enn trådstarters kone. Men jeg er ikke så sikker på om hun er uhelbredelig av den grunn.

Det begynte i første svangerskap. Det første barnet var 2 år før det andre var på vei.

Om det ikke er nok at en er hjemme 361/365 kvelder i året, sier det meget om den andres avhengighet og umodenhet. Her var det ikke snakk om festing ute på byen, men en kveld med bestevennen.

[laban]

Det begynte i første svangerskap. Det første barnet var 2 år før det andre var på vei.

Om det ikke er nok at en er hjemme 361/365 kvelder i året, sier det meget om den andres avhengighet og umodenhet. Her var det ikke snakk om festing ute på byen, men en kveld med bestevennen.

Jada, jeg forstår at dette er mer enn gjennomsnittlig slitasje pga. småbarn. Forutsatt at hans versjon er riktig - og det må vi vel anta.

Jeg synes bare det er så leit at hun stemples for alltid, midt oppi babyperioden. Det finnes ingen som ville si "stikk hvis du blir nødt" til henne akkurat nå, hvis hun fikk komme med sin versjon. Hun ville bli forsikret om at ting vil bli bedre.