Ekspertsvar Sliten mor og far.

[Gjest Nickløsheletia]

Jada, jeg forstår at dette er mer enn gjennomsnittlig slitasje pga. småbarn. Forutsatt at hans versjon er riktig - og det må vi vel anta.

Jeg synes bare det er så leit at hun stemples for alltid, midt oppi babyperioden. Det finnes ingen som ville si "stikk hvis du blir nødt" til henne akkurat nå, hvis hun fikk komme med sin versjon. Hun ville bli forsikret om at ting vil bli bedre.

''Jeg synes bare det er så leit at hun stemples for alltid, midt oppi babyperioden''

Helt enig! Jeg tror dette er en slags sjalusi fra hennes siden fordi hun ikke evner å komme seg ut selv. men det kan forandres.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jada, jeg forstår at dette er mer enn gjennomsnittlig slitasje pga. småbarn. Forutsatt at hans versjon er riktig - og det må vi vel anta.

Jeg synes bare det er så leit at hun stemples for alltid, midt oppi babyperioden. Det finnes ingen som ville si "stikk hvis du blir nødt" til henne akkurat nå, hvis hun fikk komme med sin versjon. Hun ville bli forsikret om at ting vil bli bedre.

Hva hvis han hadde arbeidet turnus eller vært pendler? Skulle han "sykemeldt seg" i flere år i så fall?

[Gjest Nickløsheletia]

Hva hvis han hadde arbeidet turnus eller vært pendler? Skulle han "sykemeldt seg" i flere år i så fall?

''Hva hvis han hadde arbeidet turnus eller vært pendler? Skulle han "sykemeldt seg" i flere år i så fall?''

Jeg har i periodevis hatt erfaring med dette, så jeg tror hun da hadde blitt tvunget til å tenke annerledes.

Men det er ikke sunt for noen å bare være innenfor husets fire vegger og kun ha hus og barn å konsentere seg om, så jeg tror dette dreier seg om at hun trenger andre impulser. Tror det er lett å bli deprimert i hennes situasjon.

[laban]

Hva hvis han hadde arbeidet turnus eller vært pendler? Skulle han "sykemeldt seg" i flere år i så fall?

Nei, men de ville vel aldri slått seg sammen dersom han stort sett hadde vært borte.

Jeg protesterer ikke på at trådstarter får "medhold" i at han har behov for luft. Jeg synes bare det er hardt å stemple kona hans som uhelbredelig klengete, akkurat mens hun sitter i det verste klisteret. Hadde hun selv skrevet et "jeg orker ikke mer og vurderer å stikke"-innlegg her, ville hun nok blitt rådet til å se det an noen måneder til.

[Gjest Nickløsheletia]

Nei, men de ville vel aldri slått seg sammen dersom han stort sett hadde vært borte.

Jeg protesterer ikke på at trådstarter får "medhold" i at han har behov for luft. Jeg synes bare det er hardt å stemple kona hans som uhelbredelig klengete, akkurat mens hun sitter i det verste klisteret. Hadde hun selv skrevet et "jeg orker ikke mer og vurderer å stikke"-innlegg her, ville hun nok blitt rådet til å se det an noen måneder til.

''Jeg protesterer ikke på at trådstarter får "medhold" i at han har behov for luft''

Nei, jeg tror begge trenger å lufte seg litt mer her.

[Gjest Nickløsheletia]

Hva hvis han hadde arbeidet turnus eller vært pendler? Skulle han "sykemeldt seg" i flere år i så fall?

Og hvordan ville svarene dine sett ut om hun var pendler og han satt hjemme med husarbeid og barn og kanskje mangel på barnevakt?

Jeg lurer veldig.

[Gjest mener jeg]

Og hvordan ville svarene dine sett ut om hun var pendler og han satt hjemme med husarbeid og barn og kanskje mangel på barnevakt?

Jeg lurer veldig.

Jeg tror ikke menn har noe som helst innlevelse i hva det vil si og være kvinne i en slik situasjon. Når man sitter der og hormonene herjer, mangler søvn p.ga nattevåk med en baby som har våknet, så er det ikke bare bare. Mange kilo som en har lagt på seg under svanger skapet, trett i ansiktet av for lite søvn gjør det heller ikke lett. En føler seg ikke alltid så lekker i en slik situasjon. Da er det ikke bare enkelt å godta at mannen skal ha huset for seg selv av og til og dra til kompiser på lørdagskvelder. Sjalusi kan jo fort komme når vi ikke føler oss så pene lenger eller ikke føler vi greier å være den vi skulle ønsket vi var. Noen er heldige. De har fått utseendet med seg, de sover godt hver natt, ensgter seg ikke, har foreldre som stiller opp hver gang de trenger de osv. Jeg synes man skal være fosiktig med å dømme andre uten at man kjenner hele situasjonen.

[Speak]

Jeg tror at alle har godt av litt alenetid. Men jeg husker selv da snuppa var baby. Da klarte jeg rett og slett ikke å prioritere meg selv. (Dette for å forsvare henne bittelitt)

Men når det er sagt, så synes jeg absolutt ikke ønsket ditt er urimelig.

En kveld (med påfølgende natt og sikkert neste morgen) alene til egne interesser 4 ganger i året er ikke mye. Spesielt ikke når du tilbringer tiden hjemme hos en kamerat. Jeg synes også at det bør være "plass" til å kunne trene. I hvert fall et par timer et par ganger i uka.

Ut fra det du skriver så regner jeg jo også med at du kan være den som sitter hjemme om ho ønsker å gå ut.

Jeg var selv som deg i noen år før jeg klarte å ta tak i dette, og å prioritere meg selv høyere. Nå prøver jeg å gjøre noe hver eneste dag for å gjøre MEG glad.

I helgen var jeg på kurs både fredag, lørsdag og søndag. Et kurs i en hobby jeg liker.

Men jeg skulle ønske at gubben også kunne gjort det samme, men han sitter bare hjemme. (Men jeg får ikke noe kjeft for at jeg drar altså)

Jeg tror at det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne ta vare på andre! Men selvsagt alt med måte.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg tror ikke menn har noe som helst innlevelse i hva det vil si og være kvinne i en slik situasjon. Når man sitter der og hormonene herjer, mangler søvn p.ga nattevåk med en baby som har våknet, så er det ikke bare bare. Mange kilo som en har lagt på seg under svanger skapet, trett i ansiktet av for lite søvn gjør det heller ikke lett. En føler seg ikke alltid så lekker i en slik situasjon. Da er det ikke bare enkelt å godta at mannen skal ha huset for seg selv av og til og dra til kompiser på lørdagskvelder. Sjalusi kan jo fort komme når vi ikke føler oss så pene lenger eller ikke føler vi greier å være den vi skulle ønsket vi var. Noen er heldige. De har fått utseendet med seg, de sover godt hver natt, ensgter seg ikke, har foreldre som stiller opp hver gang de trenger de osv. Jeg synes man skal være fosiktig med å dømme andre uten at man kjenner hele situasjonen.

''Jeg tror ikke menn har noe som helst innlevelse i hva det vil si og være kvinne i en slik situasjon''

Nei, jeg ser ofte dette pendlereksempelet blir trukket frem. Det viktigste er å tjene penger. Alle må tjene penger for å overleve, men han klarer ikke å leve seg inn i motsatt situasjon.

Hva hvis det var han som hadde hatt 2 små barn på 3 og 5 år, jobbet fullt som psykiater, men måtte gå fra jobb tidlig for å hente i barnehage. Han skulle forsøkt å holde vedlike interessene sine pistolskyting, korps eller hva det nå er, mens kona pendlet og bare kom hjem på besøk i helgene.

Hva slags syn ville han hatt på kona i et slikt tilfelle? Jeg tror ikke han hadde taklet det, hvis han ikke fikk tid til å prioritere kariere og interesser.

[løvinne71]

Jeg forstår faktisk dere begge veldig godt!

Sett utenifra, og fra et fornuftig synspunkt, så er det jo svaret helt opplagt: Det er ikke for mye å be om å kunne besøke en kamerat hver 3 måned, og selvsagt fortjener du å få litt alenetid uten kone og barn rundt deg.

Jeg er også helt sikker på at din kone er enig i dette - rent teoretisk, og problemet ligger nok ikke i at hun ikke UNNER deg litt fri.

Problemet ligger nok i de praktiske og følelsesmessige "konsekvensene" ditt fravær gir henne.

For det første mister hun avlastning med barna.

- Hun mister kanskje søvn fordi hun blir liggende å "vente" på deg, og hun mister ditt selskap mens du er borte.

Hvis hun er hjemmeværende / i permisjon for øyeblikket så har hun kanskje begrenset voksenkontakt på dagtid. Dermed betyr ditt selskap og avlastning svært mye for henne.

Man føler seg ofte litt "fanget i en boble" når man har spebarn/småbarn som er avhengige av seg. Og man går inn i en ganske selvutslettende rolle når man hele tiden må være tilgjengelig for barnas behov. Det at du er på jobb på dagtid(?), og er sammen med andre voksne, og bare har ansvar for deg selv, kan nesten oppfattes som å ha "fri" av den som er hjemmeværende, i forhold til å passe små barn.

Så selvom hun, teknisk sett ,vet at hun har samme muligheten som deg til å ta en frikveld, så virker det allikevel fjernt å skulle gjøre noe for sin egen del. Det at hun fortsatt ammer er selvsagt også en begrensning på hvilke muligheter hun faktisk har.

Ofte skorter det også på energi og overskudd. Man orker rett og slett ikke noe "ekstra" utover det å koble av foran TV når barna endelig er i seng.

Som sagt tror jeg nok motviljen hennes for dine frikvelder, skyldes en blanding av at hun er sliten, litt misunnelig fordi hun føler at hun har begrensede muligheter selv + at ditt fravær medfører en ekstra belastning på henne.

Det er ikke alltid at følelser er så fornuftige, vet du..

Håper det går seg til etterhvert! (Noe jeg er ganske sikker på)

[Pondus73]

Det ser ut til at hun bør komme seg litt ut.

Jeg synes du kan være hjemme med barna litt også og oppfordre henne til å komme seg ut.

For ordens skyld: JEG står opp tidlig med 3-åringen og kjører i barnehage, JEG henter i barnehagen etter jobb, JEG handler på butikken, JEG fikser bilen, JEG reparerer huset, JEG tar også del i husarbeidet, klesvaksen og matlagingen, JEG legger 3-åringen hver kveld selv om hun ber om mamma som dessverre er opptatt med amming av minsten osv.osv. Med enklere ord: Jeg prøver også så godt jeg kan! Om noen tror at jeg IKKE bidrar og vel så det, så er dere HELT på jordet. Det jeg lurte på var om det var urimelig å få litt tid til å være meg selv sammen med kompisen en gang i blant. Mange av innleggene peker i kun en retning, nemlig at vi menn er late, sytete og kun ute etter å tilfredstille våre egne behov foran alle andre. Kan det være så vanskelig å svare på det ut i fra den informasjonen dere har fått? Og ja, om du hadde lest det første innlegget jeg skrev med samme navn, så hadde du sett at jeg faktisk har prøvd å gi henne muligheten til å ta seg en tur ut eller gjøre det hun vil, enten hjemme eller ute, faktisk flere ganger. Men hun vil ikke det, hun føler at jeg kaster henne ut! Hva mer kan jeg da gjøre? Skal det automatisk bety at jeg ikke skal få tid for meg selv fordi hun ikke vil ha det? Og i tillegg: jeg synes hun er en super mor på alle måter. Jeg har ingen dårlige tanker om hva hun gjør og hvordan. Men jeg synes også at hun kan prøve å tenke på oss som par men at vi ikke trenger å sitte å "holde hverandre i hånda" hele tiden.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For ordens skyld: JEG står opp tidlig med 3-åringen og kjører i barnehage, JEG henter i barnehagen etter jobb, JEG handler på butikken, JEG fikser bilen, JEG reparerer huset, JEG tar også del i husarbeidet, klesvaksen og matlagingen, JEG legger 3-åringen hver kveld selv om hun ber om mamma som dessverre er opptatt med amming av minsten osv.osv. Med enklere ord: Jeg prøver også så godt jeg kan! Om noen tror at jeg IKKE bidrar og vel så det, så er dere HELT på jordet. Det jeg lurte på var om det var urimelig å få litt tid til å være meg selv sammen med kompisen en gang i blant. Mange av innleggene peker i kun en retning, nemlig at vi menn er late, sytete og kun ute etter å tilfredstille våre egne behov foran alle andre. Kan det være så vanskelig å svare på det ut i fra den informasjonen dere har fått? Og ja, om du hadde lest det første innlegget jeg skrev med samme navn, så hadde du sett at jeg faktisk har prøvd å gi henne muligheten til å ta seg en tur ut eller gjøre det hun vil, enten hjemme eller ute, faktisk flere ganger. Men hun vil ikke det, hun føler at jeg kaster henne ut! Hva mer kan jeg da gjøre? Skal det automatisk bety at jeg ikke skal få tid for meg selv fordi hun ikke vil ha det? Og i tillegg: jeg synes hun er en super mor på alle måter. Jeg har ingen dårlige tanker om hva hun gjør og hvordan. Men jeg synes også at hun kan prøve å tenke på oss som par men at vi ikke trenger å sitte å "holde hverandre i hånda" hele tiden.

Det var slik jeg oppfattet deg, og på dette grunnlag svarte jeg.

Hadde du omformet innlegget og byttet kjønn på de to, hadde du fått helt andre svar her på DOL :-)

[Pondus73]

Hva hvis han hadde arbeidet turnus eller vært pendler? Skulle han "sykemeldt seg" i flere år i så fall?

Takk for svaret, Dahl.

Jeg synes svært mange som har skrevet inn svar på innlegget mitt her på denne tråden er fryktelig dømmende. Mange mener visst at jeg er veldig sytete og forutinntatt og mener mine behov kommer foran min families. Enkelte har analysert i hjel situasjonen. Ikke lett å være mann heller.

[Gjest Nickløsheletia]

For ordens skyld: JEG står opp tidlig med 3-åringen og kjører i barnehage, JEG henter i barnehagen etter jobb, JEG handler på butikken, JEG fikser bilen, JEG reparerer huset, JEG tar også del i husarbeidet, klesvaksen og matlagingen, JEG legger 3-åringen hver kveld selv om hun ber om mamma som dessverre er opptatt med amming av minsten osv.osv. Med enklere ord: Jeg prøver også så godt jeg kan! Om noen tror at jeg IKKE bidrar og vel så det, så er dere HELT på jordet. Det jeg lurte på var om det var urimelig å få litt tid til å være meg selv sammen med kompisen en gang i blant. Mange av innleggene peker i kun en retning, nemlig at vi menn er late, sytete og kun ute etter å tilfredstille våre egne behov foran alle andre. Kan det være så vanskelig å svare på det ut i fra den informasjonen dere har fått? Og ja, om du hadde lest det første innlegget jeg skrev med samme navn, så hadde du sett at jeg faktisk har prøvd å gi henne muligheten til å ta seg en tur ut eller gjøre det hun vil, enten hjemme eller ute, faktisk flere ganger. Men hun vil ikke det, hun føler at jeg kaster henne ut! Hva mer kan jeg da gjøre? Skal det automatisk bety at jeg ikke skal få tid for meg selv fordi hun ikke vil ha det? Og i tillegg: jeg synes hun er en super mor på alle måter. Jeg har ingen dårlige tanker om hva hun gjør og hvordan. Men jeg synes også at hun kan prøve å tenke på oss som par men at vi ikke trenger å sitte å "holde hverandre i hånda" hele tiden.

Ok, mulig jeg ikke har lest innlegget ditt bra nok.

Men for all del, jeg synes ikke du er mye ute. Heller omvendt. Du er jo lite ute med venner.

Jeg står likevel fast på det svaret jeg ga. Hun trenger å komme seg ut!

Det er ikke din skyld. Du kan ikke sparke henne ut.

Likevel tror jeg det er det som skal til. Livet hun lever, er virkelig ikke sunt for henne. Ergo blir det heller ikke sunt for deg.

[Gjest dr dahl]

Det var slik jeg oppfattet deg, og på dette grunnlag svarte jeg.

Hadde du omformet innlegget og byttet kjønn på de to, hadde du fått helt andre svar her på DOL :-)

litt av en holdning du har til dolkvinnene

[Gjest Nickløsheletia]

Takk for svaret, Dahl.

Jeg synes svært mange som har skrevet inn svar på innlegget mitt her på denne tråden er fryktelig dømmende. Mange mener visst at jeg er veldig sytete og forutinntatt og mener mine behov kommer foran min families. Enkelte har analysert i hjel situasjonen. Ikke lett å være mann heller.

Jeg dømmer deg overhodet ikke, men jeg klarer å se det fra to sider.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

litt av en holdning du har til dolkvinnene

12 års erfaring :-)

[Gjest Nickløsheletia]

12 års erfaring :-)

Da bør du se at flere her ser fra hans side, men OGSÅ fra hennes side:-)

[tzatziki1365380058]

''Jeg er helt sikker på at mange mor/far/barn - forhold holder. Av de parene jeg har observert oppgjennom, tyder ingenting på at det er flere skilsmisser blant "tosomme" famililer, enn blant familier hvor foreldrene tillater hverandre stor frihet. ''

Jovisst. Det går bra for mange.

Samtidig er skilsmissestatistikken høy. Hvorfor det?

Jeg tror det ene er at vi gir opp for lett. Litt problemer i forhold og man gir seg. (forenkler kraftig her)

Og en annen grunn tror jeg ligger i det at man ikke tillater sin partner å fortsette være en egenperson (dvs den andre nektes å gå ut sine 4-5 ganger pr år eller trene en gang pr uke eller liknende).

''Og en annen grunn tror jeg ligger i det at man ikke tillater sin partner å fortsette være en egenperson (dvs den andre nektes å gå ut sine 4-5 ganger pr år eller trene en gang pr uke eller liknende).''

Jeg er enig i at forhold hvor man "mister seg selv" har dårlige odds. Men det er noe helt annet, etter mitt syn, enn å være et veldig "tosomt" par. Det er ikke alle som trenger eller ønsker mye alenetid osv, og jeg tror ikke par som enes om en mer tosom måte å leve på, har dårligere odds enn de som blir enige om å ha en del tid for seg selv i parforholdet.

Problemene oppstår, tror jeg, da, når de som er sammen har veldig forskjellige ønsker og behov, og ikke klarer å finne kompromisser.

[Lillemus]

Takk for svaret, Dahl.

Jeg synes svært mange som har skrevet inn svar på innlegget mitt her på denne tråden er fryktelig dømmende. Mange mener visst at jeg er veldig sytete og forutinntatt og mener mine behov kommer foran min families. Enkelte har analysert i hjel situasjonen. Ikke lett å være mann heller.

At man (mor eller far) er hos en kompis utover natten, hører på musikk og tar noen øl 4-5-6 ganger i året burde ikke være noe problem.

Noe annet hadde det vært om det hadde skjedd hver helg, men det er jo ikke tilfelle her. Familierådgivning er kanskje på sin plass her.