Ekspertsvar Sliten mor og far.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

At man (mor eller far) er hos en kompis utover natten, hører på musikk og tar noen øl 4-5-6 ganger i året burde ikke være noe problem.

Noe annet hadde det vært om det hadde skjedd hver helg, men det er jo ikke tilfelle her. Familierådgivning er kanskje på sin plass her.

''Familierådgivning er kanskje på sin plass her.''

Hvis det endrer noe, vil jeg gjerne høre om det.

[laban]

For ordens skyld: JEG står opp tidlig med 3-åringen og kjører i barnehage, JEG henter i barnehagen etter jobb, JEG handler på butikken, JEG fikser bilen, JEG reparerer huset, JEG tar også del i husarbeidet, klesvaksen og matlagingen, JEG legger 3-åringen hver kveld selv om hun ber om mamma som dessverre er opptatt med amming av minsten osv.osv. Med enklere ord: Jeg prøver også så godt jeg kan! Om noen tror at jeg IKKE bidrar og vel så det, så er dere HELT på jordet. Det jeg lurte på var om det var urimelig å få litt tid til å være meg selv sammen med kompisen en gang i blant. Mange av innleggene peker i kun en retning, nemlig at vi menn er late, sytete og kun ute etter å tilfredstille våre egne behov foran alle andre. Kan det være så vanskelig å svare på det ut i fra den informasjonen dere har fått? Og ja, om du hadde lest det første innlegget jeg skrev med samme navn, så hadde du sett at jeg faktisk har prøvd å gi henne muligheten til å ta seg en tur ut eller gjøre det hun vil, enten hjemme eller ute, faktisk flere ganger. Men hun vil ikke det, hun føler at jeg kaster henne ut! Hva mer kan jeg da gjøre? Skal det automatisk bety at jeg ikke skal få tid for meg selv fordi hun ikke vil ha det? Og i tillegg: jeg synes hun er en super mor på alle måter. Jeg har ingen dårlige tanker om hva hun gjør og hvordan. Men jeg synes også at hun kan prøve å tenke på oss som par men at vi ikke trenger å sitte å "holde hverandre i hånda" hele tiden.

Jeg synes ikke du er urimelig i det hele tatt.

Det står ikke ett ord om arbeidsfordeling i hovedinnlegget, bortsett fra at du har "ofret" all din fritid på familien. Mange her har sett situasjonen fra den andre siden og svarer nok litt ut fra det. Selv hadde jeg aldri ønsket å ha mannen hjemme 365 kvelder i året, men jeg hadde ønsket at han ikke skulle føle det som et offer de kveldene han faktisk var der. Men jeg er ikke kona di.

Jeg synes uansett det er trist hvis du gir opp akkurat nå, det er sannsynlig at det - i hvert fall rent praktisk - vil komme til syne et lys i tunellen i løpet av et halvt års tid.

Hvis hun fortsetter å synke mer ned i avhengighet og passivitet selv etter at ammingen er over og hun har mulighet for å få mer overskudd ved å få mer søvn og mer tid uten barna hengende rundt beina, trenger dere nok hjelp utenfra.

[Gjest Nickløsheletia]

''Familierådgivning er kanskje på sin plass her.''

Hvis det endrer noe, vil jeg gjerne høre om det.

''Hvis det endrer noe, vil jeg gjerne høre om det''

Hvis hun egentlig har en depresjon. Hvorfor kan det ikke endres?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Hvis det endrer noe, vil jeg gjerne høre om det''

Hvis hun egentlig har en depresjon. Hvorfor kan det ikke endres?

Hvis hun har en depresjon, bør hun gå til legen og ikke til familierådgivning.

Ut fra det opprinelige innlegget høres dette mer ut som personlighet enn som depresjon. Men vi kan bare spekulere.

[morsan]

Dere har fått to barn relativt tett, så hun har ikke fått hentet seg helt inn mellom dem. Når man er i manko på søvn blir man mer sårbar i forhold til psykiske vansker. Dette vil høyst sannsylig bedre seg når barna blir litt større. I mellomtiden bør hun vurdere om hun kan ha nytte av behandling hos psykolog/psykiater for plagene. Dette både for egen del, for din del og for barnas del.

Du sier at du har måttet gi opp mye av egne interesser for familielivet, og at hun ikke har måttet ofret noe tilsvarende. Om hun ikke har ofret hobbyer så har hun likevel ofret sin tid og kanskje til og med noe av sin sin psykiske balanse. Det virker litt som du tenker at det du ofrer er for henne, mens det hun ofrer også er for henne? Det er en stor omveltning for alle å få familie.

Jeg deler din vurdering i at du av og til bør kunne gå på fest uten å måtte være hjemme tidlig og edru. Det vil absolutt være viktig for deg. Å dra på konserter bør også kunne la seg gjøre. Det er lurt i et parforhold å diskutere det på forhånd, slik at partneren ikke føler seg overkjørt. Kanskje i særdeleshet for dere, siden hun har vansker med slippe deg av gårde.

''Det virker litt som du tenker at det du ofrer er for henne, mens det hun ofrer også er for henne? Det er en stor omveltning for alle å få familie.''

Dette var et godt poeng - uavhengig av hvilken tråd den står i.

[morsan]

''Hvorfor er det slik i en krevende tid med barn som krever det aller meste av begge voksne er det først og fremst MANNEN som har ofret mye for HENNE? Ingen som tenker at hun evt. har ofret like mye (om enn ikke like konkret bundet til musik, trening eller fest), men da kanskje ikke for HAM?

''

Typisk mor-svar. Da jeg leste hovedinnlegget tenkte jeg "nå raser det inn med -du tenker bare på deg selv- svar. Hva med kona di?" Nå er det en gang mannen som skriver inn her, og han gir sin versjon av forholdet. Jeg syns det virker som denne kvinnen er en kvinne uten selvtillitt, en som bruker ungene og sine psykiske problemer som unskyldning for at mannen skal holde seg hjemme. Han ønsker å gi henne tid for seg selv, men hun vil ikke ta imot. Hvis hun absolutt hadde følt at hun ofret noe hadde hun vel gladelig tatt imot hjelpen han tilbyr ved f.eks å mate babyen med flaske! Jeg får en følelse av at mannen i dette forholdet har strukket seg ganske langt, han sier selv han har kuttet ned på tre store interesser bare fordi hun "krever" at de skal tilbringe all tid sammen. Kvinnen har kanskje også ofret noe, men hun er ikke villig til å få det tilbake, ergo kan ikke offeret ha føltes så stort.

''Typisk mor-svar. ''

Men så skrev jo Elextra også at ''Ikke dermed sagt at en ikke bør gi hverandre noe mer frihet etc., men det er en litt annen diskusjon.''

Hun kom altså med mer en generell betraktning til noe MissP skrev, og ikke nødvendgvis en kommentar til hvem av trådstarter og kona som har "ofret mest".

[morsan]

For ordens skyld: JEG står opp tidlig med 3-åringen og kjører i barnehage, JEG henter i barnehagen etter jobb, JEG handler på butikken, JEG fikser bilen, JEG reparerer huset, JEG tar også del i husarbeidet, klesvaksen og matlagingen, JEG legger 3-åringen hver kveld selv om hun ber om mamma som dessverre er opptatt med amming av minsten osv.osv. Med enklere ord: Jeg prøver også så godt jeg kan! Om noen tror at jeg IKKE bidrar og vel så det, så er dere HELT på jordet. Det jeg lurte på var om det var urimelig å få litt tid til å være meg selv sammen med kompisen en gang i blant. Mange av innleggene peker i kun en retning, nemlig at vi menn er late, sytete og kun ute etter å tilfredstille våre egne behov foran alle andre. Kan det være så vanskelig å svare på det ut i fra den informasjonen dere har fått? Og ja, om du hadde lest det første innlegget jeg skrev med samme navn, så hadde du sett at jeg faktisk har prøvd å gi henne muligheten til å ta seg en tur ut eller gjøre det hun vil, enten hjemme eller ute, faktisk flere ganger. Men hun vil ikke det, hun føler at jeg kaster henne ut! Hva mer kan jeg da gjøre? Skal det automatisk bety at jeg ikke skal få tid for meg selv fordi hun ikke vil ha det? Og i tillegg: jeg synes hun er en super mor på alle måter. Jeg har ingen dårlige tanker om hva hun gjør og hvordan. Men jeg synes også at hun kan prøve å tenke på oss som par men at vi ikke trenger å sitte å "holde hverandre i hånda" hele tiden.

''Det jeg lurte på var om det var urimelig å få litt tid til å være meg selv sammen med kompisen en gang i blant.''

Det er ikke urimelig.

[morsan]

Jada, jeg forstår at dette er mer enn gjennomsnittlig slitasje pga. småbarn. Forutsatt at hans versjon er riktig - og det må vi vel anta.

Jeg synes bare det er så leit at hun stemples for alltid, midt oppi babyperioden. Det finnes ingen som ville si "stikk hvis du blir nødt" til henne akkurat nå, hvis hun fikk komme med sin versjon. Hun ville bli forsikret om at ting vil bli bedre.

''Jeg synes bare det er så leit at hun stemples for alltid, midt oppi babyperioden. Det finnes ingen som ville si "stikk hvis du blir nødt" til henne akkurat nå, hvis hun fikk komme med sin versjon. Hun ville bli forsikret om at ting vil bli bedre.''

Enig

[Katt-ja]

Du har dessverre havnet sammen med en avhengig og meget uselvstendig person. Du vil uansett aldri greie å gjøre henen tilfreds.

Jeg synes en kveld med en venn 4 ggr i året er klart innenfor det som er akseptabelt.

Du skal ikke la deg kue pga hennes psykiske problemer. Du høres ut som en meget ansvarsfull far og ektemann, og du må selv vurdere hva som er akseptabelt. Hennes støtte på det får du uansett ikke.

Jeg trivdes heller ikke godt alene med ungene om natten da de var babyer, var utrygg på det de første årene. Om min mann den gang - hvilket han ikke ville ha drømt om - hadde dratt ut for å drikke seg full hos kamerater, når han visste at jeg ikke hadde trivdes med det, hadde jeg blitt lei meg.

Etter hvert har jeg selvsagt ikke hatt problemer med å være alene med ungene, men det er noe spesielt når de er så små, og i tillegg mens man ammer og er ganske utslitt. Hvis mannen i tillegg ser på tiden han tilbringer med familien som at han ofrer seg, vel...

Mulig du ser på moren her som uselvstendig (som han er så uheldig å ha havnet sammen med!) - men jeg synes absolutt ikke far her heller virker så voksen og sympatisk.

[ariadne]

Om man er i manko på søvn, trenger man god nattesøvn mer enn psykolog.

mvh

Ja?

[Pondus73]

Jeg synes ikke du er urimelig i det hele tatt.

Det står ikke ett ord om arbeidsfordeling i hovedinnlegget, bortsett fra at du har "ofret" all din fritid på familien. Mange her har sett situasjonen fra den andre siden og svarer nok litt ut fra det. Selv hadde jeg aldri ønsket å ha mannen hjemme 365 kvelder i året, men jeg hadde ønsket at han ikke skulle føle det som et offer de kveldene han faktisk var der. Men jeg er ikke kona di.

Jeg synes uansett det er trist hvis du gir opp akkurat nå, det er sannsynlig at det - i hvert fall rent praktisk - vil komme til syne et lys i tunellen i løpet av et halvt års tid.

Hvis hun fortsetter å synke mer ned i avhengighet og passivitet selv etter at ammingen er over og hun har mulighet for å få mer overskudd ved å få mer søvn og mer tid uten barna hengende rundt beina, trenger dere nok hjelp utenfra.

Har ikke tenkt å gi opp i det hele tatt. Ville bare se om det var flere som var i min situasjon her på forumet, og om hva de synes om mitt "lille" behov. Men også du, som flere andre, er opphengt i ordet "ofre", som jeg brukte i første innlegget mitt. Jeg synes selv det blir feil ord å bruke. Jeg har ikke ofret noe som helst, jeg har satt ting på vent. Vi har jo selv valgt å få barn, så vi må ta konsekvensen av det. Men litt må man kunne få unne seg underveis i en familieforøkelsessituasjon også. Enkelte på forumet tror ikke jeg har forsøkt å gi min partner noe, hverken medfølelse eller sjansen til å gjøre som hun vil. Det er akkurat det jeg vil, men hun vil ikke ha tid for seg selv, enda ihvertfall. Hun har ikke gitt meg noe signal om det i våre samtaler. Det kommer kanskje når "hønemor"-følelsen kanskje gir seg litt. Ikke misforstå dette som en negativ uttalelse nå da. Jeg mener det er viktig å gi hverandre tid alene også, ikke bare stå ved partnerens side 100% av tiden. Det tror jeg kan bli starten på slutten for noen. Flere av innleggene har gitt meg et litt annet syn på ting, men samtidig synes jeg at altfor mange av dem sklir helt ut av proposjon. Men dette innlegget ditt synes jeg var ok. Som sagt, gir ikke opp. Noen av innleggene på forumet har også gitt meg ny giv fordi jeg føler at jeg har fått litt forståelse.

[Pondus73]

Jeg forstår faktisk dere begge veldig godt!

Sett utenifra, og fra et fornuftig synspunkt, så er det jo svaret helt opplagt: Det er ikke for mye å be om å kunne besøke en kamerat hver 3 måned, og selvsagt fortjener du å få litt alenetid uten kone og barn rundt deg.

Jeg er også helt sikker på at din kone er enig i dette - rent teoretisk, og problemet ligger nok ikke i at hun ikke UNNER deg litt fri.

Problemet ligger nok i de praktiske og følelsesmessige "konsekvensene" ditt fravær gir henne.

For det første mister hun avlastning med barna.

- Hun mister kanskje søvn fordi hun blir liggende å "vente" på deg, og hun mister ditt selskap mens du er borte.

Hvis hun er hjemmeværende / i permisjon for øyeblikket så har hun kanskje begrenset voksenkontakt på dagtid. Dermed betyr ditt selskap og avlastning svært mye for henne.

Man føler seg ofte litt "fanget i en boble" når man har spebarn/småbarn som er avhengige av seg. Og man går inn i en ganske selvutslettende rolle når man hele tiden må være tilgjengelig for barnas behov. Det at du er på jobb på dagtid(?), og er sammen med andre voksne, og bare har ansvar for deg selv, kan nesten oppfattes som å ha "fri" av den som er hjemmeværende, i forhold til å passe små barn.

Så selvom hun, teknisk sett ,vet at hun har samme muligheten som deg til å ta en frikveld, så virker det allikevel fjernt å skulle gjøre noe for sin egen del. Det at hun fortsatt ammer er selvsagt også en begrensning på hvilke muligheter hun faktisk har.

Ofte skorter det også på energi og overskudd. Man orker rett og slett ikke noe "ekstra" utover det å koble av foran TV når barna endelig er i seng.

Som sagt tror jeg nok motviljen hennes for dine frikvelder, skyldes en blanding av at hun er sliten, litt misunnelig fordi hun føler at hun har begrensede muligheter selv + at ditt fravær medfører en ekstra belastning på henne.

Det er ikke alltid at følelser er så fornuftige, vet du..

Håper det går seg til etterhvert! (Noe jeg er ganske sikker på)

Takk for innlegget. Det er et av de bedre og mest saklige så langt. Men som svar, er det ikke i en slik situasjon vi bør vise storsinn, gå litt i i oss selv og faktisk sette til side egne behov et lite øyeblikk og unne partneren noe postivt utenfor forholdet også selv om vi er slitne??

[laban]

Har ikke tenkt å gi opp i det hele tatt. Ville bare se om det var flere som var i min situasjon her på forumet, og om hva de synes om mitt "lille" behov. Men også du, som flere andre, er opphengt i ordet "ofre", som jeg brukte i første innlegget mitt. Jeg synes selv det blir feil ord å bruke. Jeg har ikke ofret noe som helst, jeg har satt ting på vent. Vi har jo selv valgt å få barn, så vi må ta konsekvensen av det. Men litt må man kunne få unne seg underveis i en familieforøkelsessituasjon også. Enkelte på forumet tror ikke jeg har forsøkt å gi min partner noe, hverken medfølelse eller sjansen til å gjøre som hun vil. Det er akkurat det jeg vil, men hun vil ikke ha tid for seg selv, enda ihvertfall. Hun har ikke gitt meg noe signal om det i våre samtaler. Det kommer kanskje når "hønemor"-følelsen kanskje gir seg litt. Ikke misforstå dette som en negativ uttalelse nå da. Jeg mener det er viktig å gi hverandre tid alene også, ikke bare stå ved partnerens side 100% av tiden. Det tror jeg kan bli starten på slutten for noen. Flere av innleggene har gitt meg et litt annet syn på ting, men samtidig synes jeg at altfor mange av dem sklir helt ut av proposjon. Men dette innlegget ditt synes jeg var ok. Som sagt, gir ikke opp. Noen av innleggene på forumet har også gitt meg ny giv fordi jeg føler at jeg har fått litt forståelse.

Jeg tror egentlig det er svært få, om noen, som synes det er urimelig at du slipper ut iblant. Svært mange her har gått gjennom småbarnsperioden med menn som både jobber full tid og vel så det, og som har både hobbyer og sosialt liv.

Men mange har også irritert seg over at barna har blitt deres jobb, mens mannen har fortsatt omtrent som før. Det er ikke nok å være fysisk til stede hjemme, man må gjøre noe også. At du bidrar her, kom mye klarere fram i innlegget ditt her midt i tråden, enn i startinnlegget. Vi er ikke synske - og kan komme til å tro det verste når det ikke står i klartekst :-)

Og det er nå en gang sånn at det er mer naturlig for kvinner å si "hold ut, mye taler for at det blir bedre" enn å anbefale løsningen "stikk hvis du må, for du har virkelig havnet i en knipe". Derfor får du argumenter fra oss mødre med det første alternativet i sikte, ikke NHDs løsning.

Men jeg tar alle mulige forbehold om at jeg svarer ut fra normale småbarnsfamilieproblemer med søvnmangel, ammestyr og endeløst husarbeid. Det er jo slike assossiasjoner man får av signaturen og overskriften din også. Jeg har ingen personlige erfaringer fra situasjoner der dette glir over i psykisk sykdom. Derfor gjentar jeg at hvis kona di ikke får et "løft" når det er praktisk mulig, tror jeg hun / dere trenger hjelp utenfra. Det er i hvert fall verd å forsøke før man bestemmer seg for at hun er så vanskelig at det ikke går.

Jeg ser vel for meg at det ikke blir så idyllisk for verken deg eller barna dersom dere skulle gå fra hverandre, heller - uten at det er egentlig er noe argument.

Igjen, lykke til. Håper dere får en fin sommer.

[PieLill]

Ja?

''Når man er i manko på søvn blir man mer sårbar i forhold til psykiske vansker. Dette vil høyst sannsylig bedre seg når barna blir litt større. I mellomtiden bør hun vurdere om hun kan ha nytte av behandling hos psykolog/psykiater for plagene.''

Om man er i manko på søvn, bør man skaffe seg søvn før psykolog.

mvh

[ariadne]

''Når man er i manko på søvn blir man mer sårbar i forhold til psykiske vansker. Dette vil høyst sannsylig bedre seg når barna blir litt større. I mellomtiden bør hun vurdere om hun kan ha nytte av behandling hos psykolog/psykiater for plagene.''

Om man er i manko på søvn, bør man skaffe seg søvn før psykolog.

mvh

''Når man er i manko på søvn blir man mer sårbar i forhold til psykiske vansker. Dette vil høyst sannsylig bedre seg når barna blir litt større.''

Dette er en forklaring på økt sårbarhet ved søvnmangel. Jeg har nok tillit til trådstarter til at han vet at den primære behandlingen ved søvnmangel er søvn. I tillegg vil det for de fleste bli lettere av seg selv når barna blir større og krever sin mor mindre på natten.

''I mellomtiden bør hun vurdere om hun kan ha nytte av behandling hos psykolog/psykiater for plagene.''

Han nevner at hun har hatt psykiske problemer i hele sitt voksne liv. Hun kan derfor trygt vurdere en mulig nytte av behandling hos psykolog. Jeg burde sikkert skrevet "i tillegg" i stedet for "i mellomtiden". Det ville sikkert gjort det lettere å forstå.

[Gjest pimba]

Om det er til noen trøst så er jeg enig med dr.Dahl. Jeg var den kvinnen din samboer er i dag. Ingen selvtillitt, avhengig av samboeren i ett og alt, og i tillegg sjalu på min samboer som hadde venner og ting han kunne være med på. Vi hadde ikke barn, dermed hadde jeg ikke familiekortet å dra frem i sånne situasjoner. Hos oss gikk det i min sjalusi, som bunnet i min avhengighet og uselvstendighet.

Jeg mener at samboeren din må komme seg til behandling i psykiatrien. Hun har godt av for sin egen del å bli mer selvstendig og det vil også hjelpe på deres forhold. Det er hjelp å få, det er ikke umulig at samboeren din blir bedre. Jeg har vært der og har nå kommet meg mange skritt frem. Forholdet til min samboer ble avsluttet, og en av grunnene var faktisk at min nyvunnede selvstendighet truet ham.

[løvinne71]

Takk for innlegget. Det er et av de bedre og mest saklige så langt. Men som svar, er det ikke i en slik situasjon vi bør vise storsinn, gå litt i i oss selv og faktisk sette til side egne behov et lite øyeblikk og unne partneren noe postivt utenfor forholdet også selv om vi er slitne??

Jo selvfølgelig bør man vise hverandre litt storsinn og gi hverandre litt albuerom i en tøff situasjon.

Men så er det dette med fornuft og følelser igjen da...

Og når det gjelder å sette egne behov til side, så er det nok nettopp det din kone gjør hele dagen - men da ovenfor barna!

Kanskje hun ubevisst føler at det blir for mye når hun må ofre sine egne behov av hensyn til deg også?

Som sagt medfører det jo en ekstra belastning for henne når du går ut.

Ikke misforstå meg. Du har min fulle støtte i at du burde få ha en kamerat-kveld nå og da! Men jeg prøver bare å belyse hva som kan være årsaken til hennes, tilsynelatende irrasjonelle, motvilje mot dette.

Kan du f.eks huske om hun har hatt negative opplevelser med at du har vært ute?

Har hun opplevd at du kommer hjem overstadig full, eller mye senere enn dere evt. har avtalt, eller hva hun forventet?

Blir du fyllesyk og ubrukelig dagen etter, så dette går utover din mulighet til å bidra med barna?

Isåfall kan det være ting som dette som ligger bak hennes motvilje til å slippe deg ut av huset?

Mange kvinner har et sterkt behov for å ha oversikt og kontroll for å føle seg trygge. Særlig i sårbare perioder som småbarnstid og hvis man sliter litt psykisk med fødselsdepresjon og/eller angst lidelser.

Da skal det ikke så mye til å bli vippet av pinnen. Og selv småting kan ha stor betydning.

Du sier jo at hun har vært villig til å la deg dra ut, men har ønsket å sette et konkret tidspunkt for når du skal komme hjem.

Du har tolket dette som frihetsbegrensning. Men sett fra hennes side, har det kanskje vært en forsøk på å imøtekomme deg på en måte som også hun kan være komfortabel med?

Hun unner deg altså en frikveld, men vil samtidig begrense ulempene for sin egen del. Hun trenger rett og slett tryggheten i å vite hva hun kan forvente og forholde seg til.

Jeg tror derfor kanskje du gjør klokt i å føye henne i dette noen ganger, siedet for å trumfe igjennom at du ønsker å bestemme tidspuktet selv.

Da blir det bare en kilde til strid imellom dere, og de negative følelsene for dine frikvelder, øker.

Så rent strategisk, er det mye smartere å godta dette kompromisset, (selvom du føler at det er litt uberettiget) og deretter holde avtalen.

Dette vil gi henne en følelse av å bli hørt og respektert, og styrke hennes tiltro til deg. Og ikke minst: det skaper ingen negative erfaringer med at du er borte, og det blir lettere/tryggere for henne og godta dette neste gang.

Som sagt tror jeg mye blir bedre når hun er ferdig med amming, og hennes egne muligheter blir litt bedre.

Lykke til!

[løvinne71]

Om det er til noen trøst så er jeg enig med dr.Dahl. Jeg var den kvinnen din samboer er i dag. Ingen selvtillitt, avhengig av samboeren i ett og alt, og i tillegg sjalu på min samboer som hadde venner og ting han kunne være med på. Vi hadde ikke barn, dermed hadde jeg ikke familiekortet å dra frem i sånne situasjoner. Hos oss gikk det i min sjalusi, som bunnet i min avhengighet og uselvstendighet.

Jeg mener at samboeren din må komme seg til behandling i psykiatrien. Hun har godt av for sin egen del å bli mer selvstendig og det vil også hjelpe på deres forhold. Det er hjelp å få, det er ikke umulig at samboeren din blir bedre. Jeg har vært der og har nå kommet meg mange skritt frem. Forholdet til min samboer ble avsluttet, og en av grunnene var faktisk at min nyvunnede selvstendighet truet ham.

"Vi hadde ikke barn" skriver du.

Altså kan du overhodet ikke sammmenligne din situasjon med trådstarters samboer!

Det er to vidt forskjellige ting å være uselvstendig og avhengig av samboeren når man er fri og egentlig kan gjøre hva man vil. Og det å være avhengig av samboer hjelp når man er bundet til hjemmet av småbarn, og har begrensede muligheter selv.

Når man har småbarn, så er "den enes frihet, den andres fengsel" for å sette det litt på spissen.

Dessuten er det psykisk pressende å være tilstede for andre hele tiden, uten mulighet til å disponere tiden sin selv, eller prioritere egne behov.

Det blir gull verdt å kunne få fri fra eller dele ANSVARET, og det lar seg kun gjøre når begge er tilstede.

Jeg tror derfor slett ikke at selvstendighet eller selvtillitt nødvendigvis har noe med saken å gjøre.

For når man en sliten, har søvnmangel, og eksisterer for andre hele dagen, så skorter det nok også på evnen til å være generøs og fortåelsesfull...

[Gjest pimba]

"Vi hadde ikke barn" skriver du.

Altså kan du overhodet ikke sammmenligne din situasjon med trådstarters samboer!

Det er to vidt forskjellige ting å være uselvstendig og avhengig av samboeren når man er fri og egentlig kan gjøre hva man vil. Og det å være avhengig av samboer hjelp når man er bundet til hjemmet av småbarn, og har begrensede muligheter selv.

Når man har småbarn, så er "den enes frihet, den andres fengsel" for å sette det litt på spissen.

Dessuten er det psykisk pressende å være tilstede for andre hele tiden, uten mulighet til å disponere tiden sin selv, eller prioritere egne behov.

Det blir gull verdt å kunne få fri fra eller dele ANSVARET, og det lar seg kun gjøre når begge er tilstede.

Jeg tror derfor slett ikke at selvstendighet eller selvtillitt nødvendigvis har noe med saken å gjøre.

For når man en sliten, har søvnmangel, og eksisterer for andre hele dagen, så skorter det nok også på evnen til å være generøs og fortåelsesfull...

Dere snakker mye om dette med barna og det ansvaret de har -sammen- om dem. Det forstår jeg godt. Men hvis du leser trådstarters innlegg handlet dette like mye om -hennes- frihet som han er mer enn villig til å gi henne, men som hun ikke vil ta imot. Mannen har i et senere innlegg skrevet om hva han tar seg av i hverdagen, så jeg har ikke inntrykk av at han overlater alt til kvinnen i dette forholdet. Nei, jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, men jeg antar at de aller, aller fleste kvinner ikke blir så uselvstendig og avhengig som denne kvinnen virker å være. Mannen ønsker seg 4 kvelder "fri" i året, det kan da umulig være for mye forlangt?!

[løvinne71]

Dere snakker mye om dette med barna og det ansvaret de har -sammen- om dem. Det forstår jeg godt. Men hvis du leser trådstarters innlegg handlet dette like mye om -hennes- frihet som han er mer enn villig til å gi henne, men som hun ikke vil ta imot. Mannen har i et senere innlegg skrevet om hva han tar seg av i hverdagen, så jeg har ikke inntrykk av at han overlater alt til kvinnen i dette forholdet. Nei, jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, men jeg antar at de aller, aller fleste kvinner ikke blir så uselvstendig og avhengig som denne kvinnen virker å være. Mannen ønsker seg 4 kvelder "fri" i året, det kan da umulig være for mye forlangt?!

Jeg har selvsagt full forståelse for hans behov for frikvelder. Og forsvarer ikke at hun nekter ham å gjøre det!

Jeg har lest innleggene hans og har akkurat samme inntrykk som deg, at han er en god far som stiller opp for familie og hjem.

Men jeg er ikke enig i sammenligningen med din situasjon, siden omstendighetene rundt er så forskjellige.