Ekspertsvar Sliten mor og far.

[Gjest pimba]

Jeg har selvsagt full forståelse for hans behov for frikvelder. Og forsvarer ikke at hun nekter ham å gjøre det!

Jeg har lest innleggene hans og har akkurat samme inntrykk som deg, at han er en god far som stiller opp for familie og hjem.

Men jeg er ikke enig i sammenligningen med din situasjon, siden omstendighetene rundt er så forskjellige.

Jeg tror forholdet til disse to hadde blitt preget av hennes uselvstendighet og avhengighet selv om de ikke hadde fått barn. Det at de har blitt foreldre tror jeg har forsterket disse sidene ved henne. Mannen her skrev at han visste at hun hadde psykiske problemer fra før, men jeg tror ikke han (eller hun, for den del) har vært helt klar over hvilke problemer hun har hatt. I begynnelsen av et forhold vil man jo kun være sammen med den man er forelsket i, dermed har ikke avhengigheten vært så tydelig.

Jeg skal selvsagt ikke påstå at jeg er brennsikker på at "sånn er det", men jeg har en sterk mistanke om at det er noe i det jeg sier. Foreldrerollen har bare forsterket disse trekkene ved henne.

[Gjest mener jeg]

Har ikke tenkt å gi opp i det hele tatt. Ville bare se om det var flere som var i min situasjon her på forumet, og om hva de synes om mitt "lille" behov. Men også du, som flere andre, er opphengt i ordet "ofre", som jeg brukte i første innlegget mitt. Jeg synes selv det blir feil ord å bruke. Jeg har ikke ofret noe som helst, jeg har satt ting på vent. Vi har jo selv valgt å få barn, så vi må ta konsekvensen av det. Men litt må man kunne få unne seg underveis i en familieforøkelsessituasjon også. Enkelte på forumet tror ikke jeg har forsøkt å gi min partner noe, hverken medfølelse eller sjansen til å gjøre som hun vil. Det er akkurat det jeg vil, men hun vil ikke ha tid for seg selv, enda ihvertfall. Hun har ikke gitt meg noe signal om det i våre samtaler. Det kommer kanskje når "hønemor"-følelsen kanskje gir seg litt. Ikke misforstå dette som en negativ uttalelse nå da. Jeg mener det er viktig å gi hverandre tid alene også, ikke bare stå ved partnerens side 100% av tiden. Det tror jeg kan bli starten på slutten for noen. Flere av innleggene har gitt meg et litt annet syn på ting, men samtidig synes jeg at altfor mange av dem sklir helt ut av proposjon. Men dette innlegget ditt synes jeg var ok. Som sagt, gir ikke opp. Noen av innleggene på forumet har også gitt meg ny giv fordi jeg føler at jeg har fått litt forståelse.

Vet du hvorfor hun ikke vil du skal gå ut? Jeg syns du bør starte der.Prøve å snakke med henne. Når du snakker med henne er det viktig at du lytter og ikke blir sint. Får du ut hvorfor, så går det kanskje ann å få løst problemet. Hvis hun gruer seg veldig med alt slitet alene alene en kveld, så kan kanskje en bestemor ha treåringen på besøk? Jeg har en veninne som alltid plasserer fireåringen hos besteforeldrene når gubben skal ut. Hun orker bare ikke å ha alt alene med en fireåring og en baby en hel kveld alene i tillegg til nattevåk med babyen. Etter de begynte med det så var problemet løst.

[løvinne71]

Jeg tror forholdet til disse to hadde blitt preget av hennes uselvstendighet og avhengighet selv om de ikke hadde fått barn. Det at de har blitt foreldre tror jeg har forsterket disse sidene ved henne. Mannen her skrev at han visste at hun hadde psykiske problemer fra før, men jeg tror ikke han (eller hun, for den del) har vært helt klar over hvilke problemer hun har hatt. I begynnelsen av et forhold vil man jo kun være sammen med den man er forelsket i, dermed har ikke avhengigheten vært så tydelig.

Jeg skal selvsagt ikke påstå at jeg er brennsikker på at "sånn er det", men jeg har en sterk mistanke om at det er noe i det jeg sier. Foreldrerollen har bare forsterket disse trekkene ved henne.

Det kan nok hende du har rett i mye av dette. Men utifra egen erfaring, så kjenner jeg meg litt igjen i hennes tankemønster fra dengangen mine barn var små.

Jeg har aldri hatt psykiske problemer, og anser heller ikke meg selv for å være avhengig eller å ha dårlig selvtillitt.

Men den perioden barna var veldig små, (har to med kun ett års mellomrom) og jeg var mye "isolert" hjemme i barselpermisjon, så var jeg nok også litt mindre generøs med at min mann brukte tid "på seg selv" spesiellt når dette involverte alkohol og sene kvelder/netter.

Jeg sov dårligere når han ikke var hjemme fordi jeg "ventet" på å bli vekket på et tidspunkt. Og jeg likte ikke usikkerheten i å ikke vite når han kom, eller i hvilken "tilstand" han var i når det gjaldt hvor mye alkohol han hadde fått i seg.

(Han ble ikke voldelig eller bråkete altså. Men dritings typer er uansett ikke særlig sjarmerende når man selv er edru)

Den gangen var vi jo endel yngre. Og "drikke-kulturen" i kamerat -gjengen hans førte ofte med at de ble svært fulle..)

Det hører med til historien at jeg fikk et par dårlige erfaringer på dette området. Så motviljen min hadde vel kanskje en rasjonell forklaring..

Men holdningen min endret seg mye når barna ble større, jeg kom ut i jobb igjen, og kunne komme meg mere ut selv.

Jeg ble kort og godt et gladere menneske når jeg fikk tilbake litt mere frihet og egentid, og da var det også lettere å unne mannen min det samme.

[Gjest Elextra]

Det kan nok hende du har rett i mye av dette. Men utifra egen erfaring, så kjenner jeg meg litt igjen i hennes tankemønster fra dengangen mine barn var små.

Jeg har aldri hatt psykiske problemer, og anser heller ikke meg selv for å være avhengig eller å ha dårlig selvtillitt.

Men den perioden barna var veldig små, (har to med kun ett års mellomrom) og jeg var mye "isolert" hjemme i barselpermisjon, så var jeg nok også litt mindre generøs med at min mann brukte tid "på seg selv" spesiellt når dette involverte alkohol og sene kvelder/netter.

Jeg sov dårligere når han ikke var hjemme fordi jeg "ventet" på å bli vekket på et tidspunkt. Og jeg likte ikke usikkerheten i å ikke vite når han kom, eller i hvilken "tilstand" han var i når det gjaldt hvor mye alkohol han hadde fått i seg.

(Han ble ikke voldelig eller bråkete altså. Men dritings typer er uansett ikke særlig sjarmerende når man selv er edru)

Den gangen var vi jo endel yngre. Og "drikke-kulturen" i kamerat -gjengen hans førte ofte med at de ble svært fulle..)

Det hører med til historien at jeg fikk et par dårlige erfaringer på dette området. Så motviljen min hadde vel kanskje en rasjonell forklaring..

Men holdningen min endret seg mye når barna ble større, jeg kom ut i jobb igjen, og kunne komme meg mere ut selv.

Jeg ble kort og godt et gladere menneske når jeg fikk tilbake litt mere frihet og egentid, og da var det også lettere å unne mannen min det samme.

Veldig enig i det du skriver.

Husker jeg syntes jeg levde kun for hus og barn hele uken da barna var helt små. Jeg trivdes stort sett med det, men jeg gledet meg gjerne til lørdagskveldene, når vi gjerne forsøkte å legge barna litt tidlig (om mulig) og ha "voksenkveld" med eller uten venner og med god, lang, middag og litt vin etc. Husker godt jeg ble skuffet når han heller ville ut med kamerater lørdagen, og da gjerne kom sent hjem etter mye alkohol, med påfølgende dårlig dag etterpå. Kunne ikke falt meg inn å "nekte" ham å gå ut, men han må nok ha merket min motvilje. Og sett utenfra kunne det sikkert anses sært om jeg ville "nekte" ham disse frikveldene.