Sliten mor og far.

[Pondus73]

Takk for mange svar!

De fleste synes jeg var veldig gode og saklige. Men innlegget til "Mamma med små barn" synes jeg var upassende. Stakkars barn som har en mor som sparket ut far bare fordi han surmulet litt og hun mente at barna kom foran alt. Ut ifra innleggene her viser det at det IKKE var rom for å gi partneren noe tid til å være seg selv. Vente til de ble store? Hvor store? Tenåringer? Nei, her bommet hun kraftig, synes jeg. Og at hun la alle interesser på hylla viser at hun kanskje tar vel alvorlig på morsrollen og skyver vekk de som har innvendinger.

Som jeg skrev i mitt første innlegg, jeg er ikke perfekt jeg heller. Og det var en som skrev at en persons psykiske problem først og fremst er vedkommendes problem. Det har jeg faktisk sagt til min samboer, for de ble verre etterhvert. Jeg fikk bare slengt tilbake at vi er partnere og da støtter vi hverandre, uansett. Er ikke uenig i det, men jeg har mine grenser jeg også.

Og jeg har faktisk overrasket med blomster, flere ganger. Og vi har fått barnevakt og gått litt ut for oss selv. Men akkurat nå så er barnevakt kun aktuelt for 3-åringen. Pga. manglende interesse i flaska, er det vanskelig å få matet minsten med noe annet enn pupp akkurat nå.

Og til de som tror at jeg ikke vet at hun også har ofret noe, kanskje mer også, så vet jeg vel det! Men jeg ramset opp for å vise til noe konkret. Kanskje er "ofre" et feil ord. La meg heller bruke ordet omprioritere. Hennes hovedinteresse er noe som hun gjør i hjemmet. Og jeg har ikke begrenset den i det hele tatt. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Så lenge barna får den oppmerksomhet de trenger så er det greit for meg. Men det bør gå begge veier. At jeg tar meg en sjelden avstikker til en kompis går ikke ut over barna. Og som jeg også skrev, jeg gjør det jeg kan for at også hun kan få gjøre det hun ønsker å gjøre, også utenfor hjemmet. Men hun ønsker ikke det. Hva skal man da gjøre? Året har 52 lørdager. En av dem kan vel hun avse?

Og noen reagerer på at jeg får skryt for mitt engasjement med barna. Hvorfor skal jeg ikke få det? Det har ingenting med at jeg gidder å engasjere meg, men at jeg faktisk er flink i måten jeg gjør det på. Hun er barnehageansatt og ser lett forskjell på dårlig og godt engasjement. Tror mange menn lar sine interesser komme mye mer foran enn det jeg gjør.

Men akkurat nå er barnet som sagt avhengig av puppen. Det vil selvfølgelig endre seg slik at jeg kan stå opp tidlig i helgen og la henne sove lenge igjen, og jeg kan da også ta begge ungene med meg enten på dagsturer eller overnatting slik at hun kan ha megafest hjemme om det er det hun ønsker. Jeg gjorde det med det første barnet. Og det fungerte noenlunde.

Men her var det at noen av dere var inne på noe, separasjonsangst. Den har jeg ikke tenkt på. De 2 gangene vi reiste vekk en helg for å slappe av som par uten barnet, følte jeg at hun ikke kunne komme hjem fort nok. Vi kunne ikke ta en liten omvei på vei hjem for å se på noe når vi først var i nærheten.

Men jeg tror jeg skal forsøke å gjøre det "Sjøstjerna" skrev, Vente et halvt år for da er alt, forhåpentligvis, lettere.

Men jeg savner noe her. Hvor er svarene fra gutta?

[PieLill]

Takk for avsnitt.

:-)

Vil nevne noen ting.

En del menn kan ordlegge seg eller vise holdninger som om det er deres bedre halvdels skyld at de må prioritere _barn_ og hjem. Når du snakker om at du ofrer deg for henne, gir det slike assosiasjoner.

Om hun føler at det var hun og barna som ødela for din fortreffelige hobbyutfoldelse, hjelper det ikke nesten hvor mye du gjør. Hun vil føle seg alene. Hun må kjenne at hverken hun eller barna er et offer, men et førstevalg for deg. Akkurat som hun har gjort deg og barna til sitt førstevalg.

Kan hende har du veldig mye å hente på hva du får henne til å føle er ditt førstevalg, det viktigste for deg og det som gir deg mest glede. Føler hun seg som en tigger, vil hun bli gjerrig, selv om ditt totale bidrag er stort. Føler hun at hun og barna er i veien for deg og det livet du helst vil leve?

Om du i tillegg mener at hun ikke ofrer seg og at hun holder på med det hun mest vil, tar du henne og hennes innsats kanskje vel mye som en selvfølge.

Jeg tror kanskje du gjør noen antagelser. Som at hun ikke ofrer noe og gjør det hun helst vil. Hun prioriterer det hun synes er viktigst. Men det betyr ikke at hun ikke savner å gjøre andre ting, om det hadde vært rom for det.

Når du kommer med overraskelser som blomster eller annet. Er det dette du vet hun setter pris på, eller er det hva du tror hun ønsker? Har du spurt henne hva hun ønsker og hva hun trenger?

Hun gir deg skryt for hvordan du er med ungene. Gir du henne like mye skryt? Verdsetter du det hun gjør så hun merker det? Vet du hva som får henne til å føle seg verdsatt?

Om hun nå er utslitt og mangler søvn kan selv en kveld/natt med påfølgende dag av indisponibel mann være det fjell å komme over. Bærer du for tungt i utgangspunktet, er selv den minste ekstravekt for mye. Føler hun i tillegg at du ikke er villig til å gi henne det samme (ikke samme ting, men samme mulighet til det hun ønsker) kan det gjøre henne lite villig til å gi avkall på deg selv for en kveld og fyllesyk dag etterpå.

Det er sant at en hver har et selvstendig ansvar for å ta vare på sin helse, enten det er fysisk eller psykisk. Men som par har vi en plikt til å ta vare på hverandre og tilrettelegge for at den andre skal ha mulighet til å ta vare på seg selv.

Om ammingen tar hardt på henne, kan det være verdt å vurdere å gå fortere fram med fast føde. Kanskje du kan gjøre det til ditt prosjekt å lære knøttet å bruke tutekopp. Om nurket ikke sover gjennom nettene, er du den perfekte til å sørge for dette. Det er ikke uvanlig at mødre er for sentimentale på dette området. Dessuten lukter de pupp.

Jeg er enig med deg i at en kveld med en kompis 6 ganger i året ikke er mye å be om. Her har jeg kommet med forslag til mulige årsaker til at det likevel kan oppleves som for mye for henne.

mvh