Åååh! Det er så urettferdig!! *barnslig*

[Gjest imogen heap]

En forferdelig barnslig uttrykksmåte, jeg vet. Og det er det jeg sliter med. Jeg takler ikke å bli behandlet "urettferdig", i mine øyne selvsagt. Ikke særlig modent av et voksent kvinnfolk. Hvordan skal jeg takle dette? Utbruddene mine (ikke som i overskriften altså!) er ikke noe å skryte av, men de kommer så spontant at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Noen ganger har jeg talt til ti eller rett og slett forlatt åstedet, men flertallet av gangene synger jeg ut. Jeg vet jo at verden ikke er rettferdig! Jeg vet at andre sikkert blir behandlet like dårlig som meg i gitt situasjon, likevel klarer jeg ikke å la være å uttrykke meg på en heller negativ måte. Tips mottas, helst før sjefen kommer med bleieskift!

[fillolin]

Uff, ja, dette er ikke lett! Men umiddelbart tenker jeg at dette ikke egentlig handler om rettferdighet, men om at vi har noen såre punkter, enten akkurat der og da eller mer permanent. Så da blir vel ikke spørsmålet om en gjør rett eller galt eller hva en burde gjort eller sagt, men heller hva en kan lære om seg selv av disse reaksjonene... Hvis en dessuten blir mer opptatt av å undersøke enn av å bekjempe reaksjonene sine hender det ikke sjelden at de blir mindre sterke også.

[Gjest imogen heap]

Uff, ja, dette er ikke lett! Men umiddelbart tenker jeg at dette ikke egentlig handler om rettferdighet, men om at vi har noen såre punkter, enten akkurat der og da eller mer permanent. Så da blir vel ikke spørsmålet om en gjør rett eller galt eller hva en burde gjort eller sagt, men heller hva en kan lære om seg selv av disse reaksjonene... Hvis en dessuten blir mer opptatt av å undersøke enn av å bekjempe reaksjonene sine hender det ikke sjelden at de blir mindre sterke også.

Takk for godt svar. Jeg har nettopp oppdaget denne barnslige reaksjonsmåten min når det gjelder akkurat dette. Jeg tror det handler om de tilfellene der andre ikke handler etter spillereglene, og jeg gjør det så godt jeg kan, så slipper de unna med det. Utfallet er til deres fordel, altså blir jeg behandlet dårlig, selv om jeg har oppførte meg korrekt. Jeg vet ikke helt, -hva kan jeg lære av dette? Dette gjelder spesielt i forhold til personalansvarlig her jeg jobber, og vi har ikke akkurat blitt nære venner for å si det slik.

[fillolin]

Takk for godt svar. Jeg har nettopp oppdaget denne barnslige reaksjonsmåten min når det gjelder akkurat dette. Jeg tror det handler om de tilfellene der andre ikke handler etter spillereglene, og jeg gjør det så godt jeg kan, så slipper de unna med det. Utfallet er til deres fordel, altså blir jeg behandlet dårlig, selv om jeg har oppførte meg korrekt. Jeg vet ikke helt, -hva kan jeg lære av dette? Dette gjelder spesielt i forhold til personalansvarlig her jeg jobber, og vi har ikke akkurat blitt nære venner for å si det slik.

Hei igjen!

Har ikke vært innom på en stund, vet ikke om dette er aktuelt lenger eller om du ser svaret, men skriver noen ord iallefall.

Lett å kjenne seg igjen i den situasjonen du beskriver Jeg tenker at noe av det en kan gjøre i slike situasjoner er å tenke gjennom hvorfor det er så viktig for en å gjøre ting så godt og riktig (bestandig), også hvis normen det aktuelle sted er en annen. Hvis en finner ut at det uansett er viktig og riktig for en å gjøre så godt en kan, må en vel bare holde seg til sin egen standard, for seg selv, og la andre holde seg til sin. Alternativt må en tenke videre på hvorfor det er så viktig at andre har samme standard som en selv... Eller er det en annen type situasjon enn jeg tenker på, kanskje, hvis det medfører at du blir behandlet dårlig? Kanskje det riktige ville være å ta det opp på saklig vis, tjenestevei, en gang det ikke er en akutt situasjon?

Eller rett og slett vurdere å bytte arbeidsplass? Jeg tenker vel at hvis en virkelig mener at ens egne reaksjoner er umodne er det bra å undersøke dem. Om en derimot reagerer på en reell urett bør en kanskje finne en løsning på den situasjonen. Neppe det enkleste å utvikle seg selv under reelt vanskelige forhold... Slik blir iallefall tankene til mens jeg skriver....

[Gjest imogen heap]

Hei igjen!

Har ikke vært innom på en stund, vet ikke om dette er aktuelt lenger eller om du ser svaret, men skriver noen ord iallefall.

Lett å kjenne seg igjen i den situasjonen du beskriver Jeg tenker at noe av det en kan gjøre i slike situasjoner er å tenke gjennom hvorfor det er så viktig for en å gjøre ting så godt og riktig (bestandig), også hvis normen det aktuelle sted er en annen. Hvis en finner ut at det uansett er viktig og riktig for en å gjøre så godt en kan, må en vel bare holde seg til sin egen standard, for seg selv, og la andre holde seg til sin. Alternativt må en tenke videre på hvorfor det er så viktig at andre har samme standard som en selv... Eller er det en annen type situasjon enn jeg tenker på, kanskje, hvis det medfører at du blir behandlet dårlig? Kanskje det riktige ville være å ta det opp på saklig vis, tjenestevei, en gang det ikke er en akutt situasjon?

Eller rett og slett vurdere å bytte arbeidsplass? Jeg tenker vel at hvis en virkelig mener at ens egne reaksjoner er umodne er det bra å undersøke dem. Om en derimot reagerer på en reell urett bør en kanskje finne en løsning på den situasjonen. Neppe det enkleste å utvikle seg selv under reelt vanskelige forhold... Slik blir iallefall tankene til mens jeg skriver....

Takk for nyttige tanker. Jeg har tatt opp situasjonen der jeg føler meg dårlig behandlet både via tjenestevei og via foreningen, men jeg kommer like langt. Jeg føler jeg får et uholdbart svar fra leder/personal og de kan heller ikke begrunne svaret sitt, annet at de "vet best", altså har de ingen lover og regler å vise til. Jeg lurer på om akkurat denne saken har med at bedriften generelt går dårlig og at ledelsen derfor ikke ønsker å bruke tid på min sak. Nå skal jeg snart bytte arbeidssted så jeg håper jeg blir bedre behandlet dit jeg kommer.

Takk for svar. Jeg har i alle fall blitt mer bevisst på reaksjons- og handlingsmønsteret mitt.