Mistrives sammen med stebarn

[Gjest Jeg har vondt i magen]

Mistrivsel sammen med stebarn...

Ja...du hører desverre rett...

Jeg mistrives desverre så grenseløst når stebarnet er i nærheten. Jeg får vondt i magen...og gruer meg så innmari til de gangene barnet skal komme til oss...

I begynnelsen hadde jeg og stebarnet veldig god kontakt. Vi var veldig glad i hverandre og hadde det mye bra sammen. Vi hadde det så bra sammen at moren og faren ble sjalu...så da var det best å skape splid i mellom oss...og det klarte de med glans...

Stebarnet begynte å hate meg...og jeg var ble etterhvert sint inni meg både på moren,faren og stebarnet pga foreldrenes sjalusi...

Nå er sjalusien gitt seg hos moren og faren...og nå er det plutselig greit at jeg skal ha et fint forhold til stebarnet...

Men jeg har store problemer med å bli dus igjen med stebarnet etter så mange år med negativitet fra moren og faren (som jeg er gift med...)

Det er inni meg hinderet sitter...

Jeg har måttet forandret min egen personlighet ovenfor stebarnet. Først var jeg en kjærlig og god person...så måtte jeg forandre meg totalt fordi moren og faren ble så sjalu... Nå skal jeg liksom snu om min personlighet til å bli kjærlig og god person igjen til stebarnet...

Jeg fikk store psykiske problemer da moren og faren(min egen mann...) regjerte så besett ovenfor meg... Jeg vet at jeg burde ha forlatt han den gangen,men jeg er glad for at jeg ikke gjorde det, for jeg er tross alt glad i han...

Men jeg har store problemer med å bli meg selv igjen etter en langvarig "strid"...jeg klarer liksom ikke å forandre personlighet enda engang...

Jeg har vondt i magen...og jeg klarer ikke å være meg selv sammen med stebarnet...

[Gjest Mener jeg]

Jeg har inntrykk av at svært mange stemødre ikke liker sine stebarn. Noen skjuler det godt, andre innrømmer det.

Det burde vært forbudt å være sammen med en mann som har barn som ikke er voksne. For mange barn er det en indirkete barnemishandling og skulle forholde seg til en stebor som ikke liker det. Ethvert barn burde slippe en slik stor belastning. For ja, det er barnet jeg synes synd på og ikke den voksne.

[200eek]

Mor og far sjalu, lager splid mellom stemor og barn, barnet ender opp med å hate stemor, stemor ender opp med å sterkt mislike barnet.

Hele denne historien forteller i allefall meg at svært lite er sunt for svært få av dere.

Mor og far bør være enslige inntil barnet er vokst såpass opp at de ikke føler de trenger å lage splid til evnt.nye partnere.

Far bør holde seg langt unna kvinner, deriblant deg, siden han tillater mor, for ikke å snakke om selv, lage splid mellom sin nye partner og sitt barn som egentlig har godt av å ha så mange mennesker som mulig som er glad i ham/henne.

Du bør snarest flytte ut slik at du ikke trenger være rundt et stebarn du har så mye i mot og som du ikke hyser gode følelser for og da heller ikke kan gi særlig positivt til. Du klarer deg også helt uten en partner som viser deg så liten støtte, samhold og trygghet i en situasjon som skulle gått ut helt anneledes enn den gjorde.

Så mitt svar er, skild deg fra mannen din, stå på egne føtter, og finn deg selv godt før du igjen finner deg en ny partner.

[Angustia]

Min umiddelbare reaksjon er: Stakkars barn som har opplevd så store svik fra sine omsorgspersoner over fleire år!!

''Jeg fikk store psykiske problemer da moren og faren(min egen mann...) regjerte så besett ovenfor meg... Jeg vet at jeg burde ha forlatt han den gangen,men jeg er glad for at jeg ikke gjorde det, for jeg er tross alt glad i han...''

Snakka dere ikke om dette? Skjønner ikke hvordan en så viktig sak kan fortsette uten at de voksne ansvarlige gjør det de kan for å løse den.

''Jeg har vondt i magen...og jeg klarer ikke å være meg selv sammen med stebarnet...''

Hvordan tror du barnet har det?

[Gjest Jeg har vondt i magen]

Mor og far sjalu, lager splid mellom stemor og barn, barnet ender opp med å hate stemor, stemor ender opp med å sterkt mislike barnet.

Hele denne historien forteller i allefall meg at svært lite er sunt for svært få av dere.

Mor og far bør være enslige inntil barnet er vokst såpass opp at de ikke føler de trenger å lage splid til evnt.nye partnere.

Far bør holde seg langt unna kvinner, deriblant deg, siden han tillater mor, for ikke å snakke om selv, lage splid mellom sin nye partner og sitt barn som egentlig har godt av å ha så mange mennesker som mulig som er glad i ham/henne.

Du bør snarest flytte ut slik at du ikke trenger være rundt et stebarn du har så mye i mot og som du ikke hyser gode følelser for og da heller ikke kan gi særlig positivt til. Du klarer deg også helt uten en partner som viser deg så liten støtte, samhold og trygghet i en situasjon som skulle gått ut helt anneledes enn den gjorde.

Så mitt svar er, skild deg fra mannen din, stå på egne føtter, og finn deg selv godt før du igjen finner deg en ny partner.

''Du bør snarest flytte ut slik at du ikke trenger være rundt et stebarn du har så mye i mot og som du ikke hyser gode følelser for og da heller ikke kan gi særlig positivt til. Du klarer deg også helt uten en partner som viser deg så liten støtte, samhold og trygghet i en situasjon som skulle gått ut helt anneledes enn den gjorde.''

Jeg vet at jeg burde flytte ut da jeg så signalene både hos partneren og moren... og ikke minst da jeg så hvilke negative sider jeg så hos meg selv som dukket opp når jeg fikk så mye negativt fra disse to...

Jeg tenkte mange ganger på å flytte...var egentlig aldri sterk nok når jeg egentlig trengte å flytte... Nå har egentlig alt roet seg ned...og det er ikke nødvendig at jeg skal flytte...

''Så mitt svar er, skild deg fra mannen din, stå på egne føtter, og finn deg selv godt før du igjen finner deg en ny partner.''

Min mann har bedt om unnskyldning ovenfor meg for at han oppførte seg sånn som han gjorde over flere år ...og jeg tilgir han for dette...

Men alt dette har har preget min personlighet...fra å være en utadvendt og sprudlende stemor...til å være innbitt...

Det er vanskelig å finne tilbake til "mitt gamle jeg" pga all negativ preging gjennom flere år...

[200eek]

''Du bør snarest flytte ut slik at du ikke trenger være rundt et stebarn du har så mye i mot og som du ikke hyser gode følelser for og da heller ikke kan gi særlig positivt til. Du klarer deg også helt uten en partner som viser deg så liten støtte, samhold og trygghet i en situasjon som skulle gått ut helt anneledes enn den gjorde.''

Jeg vet at jeg burde flytte ut da jeg så signalene både hos partneren og moren... og ikke minst da jeg så hvilke negative sider jeg så hos meg selv som dukket opp når jeg fikk så mye negativt fra disse to...

Jeg tenkte mange ganger på å flytte...var egentlig aldri sterk nok når jeg egentlig trengte å flytte... Nå har egentlig alt roet seg ned...og det er ikke nødvendig at jeg skal flytte...

''Så mitt svar er, skild deg fra mannen din, stå på egne føtter, og finn deg selv godt før du igjen finner deg en ny partner.''

Min mann har bedt om unnskyldning ovenfor meg for at han oppførte seg sånn som han gjorde over flere år ...og jeg tilgir han for dette...

Men alt dette har har preget min personlighet...fra å være en utadvendt og sprudlende stemor...til å være innbitt...

Det er vanskelig å finne tilbake til "mitt gamle jeg" pga all negativ preging gjennom flere år...

"Men alt dette har har preget min personlighet...fra å være en utadvendt og sprudlende stemor...til å være innbitt...

Det er vanskelig å finne tilbake til "mitt gamle jeg" pga all negativ preging gjennom flere år..."

Og hvor lenge skal barnet gå rundt i en slik "atmosfære" da før ting endrer seg mener du?

Hvis du vil fortsette sammen med mannen din så får dere jobbe begge to mot at ting skal bli bra igjen da vet du. Gjøre ting du synes godt om sammen med barnet, vinkle alle ting til det positive for deg slik at du kan forbinde samværet med mer positivt enn negativt.

Du snakker om "flere år". Personlig tror jeg mye kan være ødelagt i løpet av mange år i mange situasjoner, også din. Det er "helt enkelt" slettes ikke sikkert at du vil klare å gjøre om dette ene og alene til noe positivt igjen. Men du kan lære deg å leve med situasjone, få et litt avslappet forhold til det etterhvert.

Ungen vokser jo også, og da er det vel naturlig med litt mer distanse uansett.

For hva din mann har vist seg å være er ikke en undskyldning godt nok i mine øyne, men så er ikke mannen min heller. Takk og lov.

[Gjest Jeg har så vondt i magen]

"Men alt dette har har preget min personlighet...fra å være en utadvendt og sprudlende stemor...til å være innbitt...

Det er vanskelig å finne tilbake til "mitt gamle jeg" pga all negativ preging gjennom flere år..."

Og hvor lenge skal barnet gå rundt i en slik "atmosfære" da før ting endrer seg mener du?

Hvis du vil fortsette sammen med mannen din så får dere jobbe begge to mot at ting skal bli bra igjen da vet du. Gjøre ting du synes godt om sammen med barnet, vinkle alle ting til det positive for deg slik at du kan forbinde samværet med mer positivt enn negativt.

Du snakker om "flere år". Personlig tror jeg mye kan være ødelagt i løpet av mange år i mange situasjoner, også din. Det er "helt enkelt" slettes ikke sikkert at du vil klare å gjøre om dette ene og alene til noe positivt igjen. Men du kan lære deg å leve med situasjone, få et litt avslappet forhold til det etterhvert.

Ungen vokser jo også, og da er det vel naturlig med litt mer distanse uansett.

For hva din mann har vist seg å være er ikke en undskyldning godt nok i mine øyne, men så er ikke mannen min heller. Takk og lov.

''Du snakker om "flere år". Personlig tror jeg mye kan være ødelagt i løpet av mange år i mange situasjoner, også din. ''

Det har pågått så mange år at det er en vanskelig og vond sak å vende til noe godt igjen...

'' Men du kan lære deg å leve med situasjone, få et litt avslappet forhold til det etterhvert.''

Du har rett i dette...jeg må lære å leve med situasjonen...først da kan jeg få et avslappet forhold til dette...

Takk!

[Adriana]

Du sier ikke noe om alder på barnet. Jeg tenker at dersom barnet er fra ca. 8-10 år og oppover så kan det gå an å snakke litt direkte med barnet om dette. Si noe om at mamma og pappa ble litt sjalu fordi dere hadde så godt forhold til hverandre og at du dermed var redd for å gjøre noe galt, men at du nå ønsker å bli en god stemor igjen. Kanskje dere kan gjøre ting sammen alene uten far?

Dette forutsetter at du har tenkt til å satse alt på å fortsette forholdet med din mann. Ellers kan barnet få det enda verre. Dersom du bestemmer deg for å gjøre det slutt må dere gjøre det klart at barnet ikke har skylden.

Jeg synes du virker som en god stemor i og med at du er klar over hvorfor forholdet har blitt som det har blitt og at du ønsker å gjøre noe med dette

Lykke til!

[løvinne71]

Jeg har inntrykk av at svært mange stemødre ikke liker sine stebarn. Noen skjuler det godt, andre innrømmer det.

Det burde vært forbudt å være sammen med en mann som har barn som ikke er voksne. For mange barn er det en indirkete barnemishandling og skulle forholde seg til en stebor som ikke liker det. Ethvert barn burde slippe en slik stor belastning. For ja, det er barnet jeg synes synd på og ikke den voksne.

Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i at dette er typisk for kvinner. Tror også det kan være mange menn som ikke har så mye til overs for sine stebarn.

Men det blir kanskje mere tydelig hos kvinner, siden det på mange måter stilles høyere forventninger til dem om at de skal "involvere seg" med ste-barna følelsesmessig, mens det er mere akseptert at menn har et litt mere overfladisk forhold til sine stebarn.