Ekspertsvar Depresjon en dødelig sykdom.

[Gjest EUPF,Bipolar eller dystymiker]

Hvordan skal man kunne redde liv om ingen vil snakke om selvmord? Har nemlig mistet 2 venner siste år.Har mistanke om at den ene gjode det selv.Dette er tabu,men hvor lenge?Jeg har 2 forsøk bak meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Behandleren din vil vel snakke om selvmord? Det er enda viktigere å snakke om det som er grunnen til at en tenker på selvmord.

[Maximia]

Nå beveger jeg meg på vaklende grunn. Min venninne ble uplanlagt gravid og samboeren ble deprimert fordi han ønsket ikke barn. Han tar livet sitt når hun er høygravid. Det var ikke p.g.a. graviditeten, men det var den berømte dråpen. Han hadde ikke ville prate med henne om graviditeten eller noe som helst ang. barnet og all form for fysisk kontakt mellom de var helt borte. Noen uker før han tar livet sitt, blir han plutselig så kjærlighetsfull og vil prate om barnet som skal komme og navn. Min venninne tror at mannen er tilbake som seg selv og at det ikke er noen katastrofe for han å bli foreldre i 30årene.

Dette hører jeg flere som sier at en del som tar livet sitt blir seg selv igjen når de har bestemt seg for å ta livet sitt. De rundt vedkommende tror at ting har ordnet seg for vedkommende, men det er bare en reaksjon på at livet endelig er over. Det er ikke lett for de rundt vedkommende å se signalene da.

[Gjest blåhvit]

Ja, depresjon er en dødelig sykdom, 10% av pasientene dør fordi de ikke vil leve mer og begår selvmord. Sønnen min tok livet sitt.

Selvmord er et tabuområde, noe man ikke snakker om. Som psykiateren påpekte, har selvmordskandidater ofte bare folk i behandlingsapparatet å prate med om dette, men de fleste unngår å snakke om det, fordi det er "forbudte" følelser.

Det er dobbelt så mange som tar livet sitt, enn det dør i trafikken hver år. Dette er en realitet, men ikke noe som blir slått stort opp i massemedia.

Dette er så uendelig trist.

[Gjest Kommet over det værste]

Nå beveger jeg meg på vaklende grunn. Min venninne ble uplanlagt gravid og samboeren ble deprimert fordi han ønsket ikke barn. Han tar livet sitt når hun er høygravid. Det var ikke p.g.a. graviditeten, men det var den berømte dråpen. Han hadde ikke ville prate med henne om graviditeten eller noe som helst ang. barnet og all form for fysisk kontakt mellom de var helt borte. Noen uker før han tar livet sitt, blir han plutselig så kjærlighetsfull og vil prate om barnet som skal komme og navn. Min venninne tror at mannen er tilbake som seg selv og at det ikke er noen katastrofe for han å bli foreldre i 30årene.

Dette hører jeg flere som sier at en del som tar livet sitt blir seg selv igjen når de har bestemt seg for å ta livet sitt. De rundt vedkommende tror at ting har ordnet seg for vedkommende, men det er bare en reaksjon på at livet endelig er over. Det er ikke lett for de rundt vedkommende å se signalene da.

Trist at man bare vil snakke om dette når det er for sent,og at det stort sett er de etterlatte som snakker om det.Jeg hadde 2-3 selvmordsforsøk bak meg når mine foreldre levde.Når de døde,kunne jeg ikke lenger "rope om hjelp" fordi ingen ville svare.

Naboene ville bryte seg inn etter en uke fordi katta gikk rundt og skrek etter mat.Jeg tenker mest på eksosforgiftning i en garasje,men kaster det fra meg fordi jeg har barn som er friske.Den eldste har noen småplager men han bruker bare alkohol slik som de fleste 25 åringer kan gjøre i helgene.Jeg ønsker å være sammen med mine døde foreldre da jeg savner de så sårt.Men dette er ikke egentlig galskap,les:depreson,men dyp sorg.Jeg hadde også dyp sorg eller PTS da jeg ble skilt og mistet kontakten med barna.Har på følelsen av at jeg hele tiden har fått feil diagnose,når jeg ser hvor syk de "psyke" egentlig er.

Jeg hører aldri stemmer,det er ikke far og mor som snakker,

men mine egne tanker.Drømmer også at jeg snakker med dem,og føler at det gir trøst.I mine maniske perioder går jeg ikke helt av skaftet,men har kjøpt hus til 2 mill og bil til 100 000.Vet ikke helt hvor "gal" en manisk person er.Når jeg er depresiv er jeg ikke sengeliggende,men når jeg tar seroquelle våkner jeg ofte både kl 12 og 13.30.Så hvor "gal" er jeg egentlig? Jeg vil ikke lenger ta mitt eget liv men ser at jeg kanskje kan hjelpe andre.Men hvordan gjør man det når ingen vil snakke om det?

Mistet en venninde "Grete" i våres.Hun orket antageligvis ikke mer av depresjon og mani.Hun var nok bipolar.Jeg klarer å ta vare på meg selv samme hvor syk jeg er.Jeg blir straks bedre når jeg treffer folk og ett smil kan redde den uka.Jeg er såpass sterk nå at jeg vil bruke mine erfaringer innen brukerstyrt rehabilitering.Det er nok å ta fatt i.Synd at de syke ikke selv orker å snakke om dette,det er for vondt og for nære.Hva gjør man da? Man kan ikke fotfølge voksne mennesker?Tvangsinnleggelse?

[Gjest EUPT,Bipolar eller dystymiker]

Har 2 nick,glemte det.

Kommet over det værste

[Gjest rulis]

Sant nok. Jeg kan ikke snakke om selvmordstanker med psykologen min føler jeg.

Han har flere ganger sagt at han ikke tror meg når jeg sier jeg vurderer det. Å beskyldte meg for å rope "ulv ulv".

Forstår ikke hvorfor jeg gidder å gå til han egentlig. Jeg brente dagbøker helt tilbake fra ungdomsskolen, tok digitalt selvmord på nettet, sørget for dyrepass, gikk opp i skogen og drakk en helflaske sprit og haug med tabletter. Så uten å huske hvorfor våknet jeg skuffet opp i min egen seng.

Men glad for at jeg lever nå heldigvis.

[Gjest Kommet over det værste.]

Sant nok. Jeg kan ikke snakke om selvmordstanker med psykologen min føler jeg.

Han har flere ganger sagt at han ikke tror meg når jeg sier jeg vurderer det. Å beskyldte meg for å rope "ulv ulv".

Forstår ikke hvorfor jeg gidder å gå til han egentlig. Jeg brente dagbøker helt tilbake fra ungdomsskolen, tok digitalt selvmord på nettet, sørget for dyrepass, gikk opp i skogen og drakk en helflaske sprit og haug med tabletter. Så uten å huske hvorfor våknet jeg skuffet opp i min egen seng.

Men glad for at jeg lever nå heldigvis.

Vet du hvorfor du ønsket å dø? Kan jeg spørre hvor gammel du er? Mistenker under 30.Jeg er 51,skilt og "psyk".Tok piller og sprit i feil rekkefølge,man skal vist ta 10+ piller først og så drikke an halvflaske rom,vodka eller liknende.Jeg tok spriten først,og glemte å ta pillene når jeg fant ut hvor gøy det var å være full.Hade heller ikke ekte sovemedisiner,bare tolvon.Ingen psykiater skriver ut skikkelige sovetabletter lenger.Det er for lett å bruke flere leger og hamstre piller.Det er mange medisiner som har trøtthet som bivirkning.Jeg bruker seroquelle,men bare å sove på da de er ganske sterke 100mg.De er beroligende når man er deppa og har angst.Ubrukelig til å "sjekke ut".Jeg liker ikke blod eller tanken på å drukne,så jeg har utsatt det til "neste mnd".Før var det i morgen,og neste uke.Når jeg blir bedre håper jeg på neste år.Får jeg meg dame snart,glemmer jeg det sikkert.Eller jobb.Lykke til med ett godt liv,min venn!