Greier dere å like dere selv når dere er psyk?

[tjohei]

Jeg synes dette er vanskelig. Har lett for å bedømme meg selv ut fra samfunnets øyne dvs. ut ifra hva jeg presterer og jeg føler at andre ser på meg slik også. Hvordan greier dere å like dere selv når dere er psyk?

[cathlin]

Nei, det er veldig vanskelig. Det hadde vært lettere med et brukket bein.

[Gjest krevende]

er en psyk er en mindre verd

[Angustia]

Nei, det er veldig vanskelig. Det hadde vært lettere med et brukket bein.

''Nei, det er veldig vanskelig. Det hadde vært lettere med et brukket bein.''

Det tror jeg de fleste i denne situasjonen føler.

Minner meg om en uttalelse fra Oslos ordfører Fabian Stang om den perioden han hadde angst. Han sa noe slikt som "jeg ville heller saget av meg et ben enn å leve med slik angst".

Alt er relativt, men de færreste som ikke har erfart psykiske lidelser, kan ane hvordan det oppleves.

[Gjest greier ikke det]

Nei

[Gondor]

Overhodet ikke. Dømmer meg selv hardt og brutalt.

[Gjest Nerda]

''Nei, det er veldig vanskelig. Det hadde vært lettere med et brukket bein.''

Det tror jeg de fleste i denne situasjonen føler.

Minner meg om en uttalelse fra Oslos ordfører Fabian Stang om den perioden han hadde angst. Han sa noe slikt som "jeg ville heller saget av meg et ben enn å leve med slik angst".

Alt er relativt, men de færreste som ikke har erfart psykiske lidelser, kan ane hvordan det oppleves.

Generelt sett... Det må vel en hypomani/mani til for at jeg skal like meg selv

Selv om det framstår som flaut for meg fordi jeg egentlig mener slikt som at det ikke har noe å si om man f.eks. må slutte på skolen pga sykdom. Enten det er psykose, skade, kreft... Alt er sykdom. Hvorfor skal vi egentlig måtte sette en p foran sykdom når vi snakker om psykiske problemer? Det sitter jo i hodet, og jeg tror mye handler om nevrokjemi når det kommer til psykdom - oi, der skrev jeg det visst slik selv....

Jeg føler jo det er lettere å si at forkjølelse eller en eller annen sånn vanlig fysisk sak var til hinder for noe som f.eks. er fysisk og sosialt krevende. Da klarer man det ikke fysisk og det blir forstått fordi alle har seg en forkjølelse innimellom. Men hadde jeg sagt at det handlet om en depresjon som påvirket meg for mye til å takle noe svært sosialt krevende med lite søvn... Jeg kom i den klemma i fjor sommer. Jeg ba psykologen skrive helsemessige årsaker i en attest de trengte for at jeg skulle slippe egenandel. Var et feriearrangement i regi av et forbund relatert til en av de fysiske skavankene mine. Like fordømt. Hvorfor kunne jeg ikke bare fått influensa, matforgiftning God knows what! Jeg følte meg så liten. Men samtidig godt tatt vare på.

Imidlertid skal det en god del til før jeg lar mine psykiske problemer dukke opp til overflaten i daglig omgang med folk. Jeg har et føkka selvbilde som ikke er blitt bedre av å ha psykisk sykdom. Jeg har lett for å tenke at jeg er en rusten skranglekropp som er helt rart skrudd i hop. Dette spøker jeg av og til med i litt bittersøte stunder... Man må bare prøve å gøre det beste ut av det selv om det er vanskelig. Hva er vitsen med en tankerekke som bare drar en nedover. Den og den sykdommen, bor i psykiatribolig, uføretrygdet æsjfysj livet er dritt! Hva godt bringer det med seg???? Ikke noe. Det er godt at det finnes ulike botilbud for folk med psykisk sykdom like som for de med fysisk eller begge. Jeg synes i alle fall det er godt å ha min private leilighet men vissheten om at det finnes personale å kontakte om det skulle bli tøft.

Jeg skriver meg på viddene nå, men jeg er enig i at man ikke kan fatte hvordan det er på være psykisk syk eller plaget uten å ha følt det. Jeg tror heller ikke en ikke-diabetiker noen gang vil sette seg inn i hvordan jeg opplever å ha diabetes. Problemet ligger dessverre i en del folks holdninger - noe som er synd både for de og for oss.

[tjohei]

Og ville du dømme andre like hardt?

[cathlin]

''Nei, det er veldig vanskelig. Det hadde vært lettere med et brukket bein.''

Det tror jeg de fleste i denne situasjonen føler.

Minner meg om en uttalelse fra Oslos ordfører Fabian Stang om den perioden han hadde angst. Han sa noe slikt som "jeg ville heller saget av meg et ben enn å leve med slik angst".

Alt er relativt, men de færreste som ikke har erfart psykiske lidelser, kan ane hvordan det oppleves.

Jeg vet ikke om det er verdifult å oppleve.

[Gjest Istapp]

Ikke lett å like seg selv når en er syk,blir ofte til at en klandrer seg selv. Men jeg dømmer ikke andre som er syke,vet hvordan det er. Så en lærer iallefall om medfølelse...

[Angustia]

Generelt sett... Det må vel en hypomani/mani til for at jeg skal like meg selv

Selv om det framstår som flaut for meg fordi jeg egentlig mener slikt som at det ikke har noe å si om man f.eks. må slutte på skolen pga sykdom. Enten det er psykose, skade, kreft... Alt er sykdom. Hvorfor skal vi egentlig måtte sette en p foran sykdom når vi snakker om psykiske problemer? Det sitter jo i hodet, og jeg tror mye handler om nevrokjemi når det kommer til psykdom - oi, der skrev jeg det visst slik selv....

Jeg føler jo det er lettere å si at forkjølelse eller en eller annen sånn vanlig fysisk sak var til hinder for noe som f.eks. er fysisk og sosialt krevende. Da klarer man det ikke fysisk og det blir forstått fordi alle har seg en forkjølelse innimellom. Men hadde jeg sagt at det handlet om en depresjon som påvirket meg for mye til å takle noe svært sosialt krevende med lite søvn... Jeg kom i den klemma i fjor sommer. Jeg ba psykologen skrive helsemessige årsaker i en attest de trengte for at jeg skulle slippe egenandel. Var et feriearrangement i regi av et forbund relatert til en av de fysiske skavankene mine. Like fordømt. Hvorfor kunne jeg ikke bare fått influensa, matforgiftning God knows what! Jeg følte meg så liten. Men samtidig godt tatt vare på.

Imidlertid skal det en god del til før jeg lar mine psykiske problemer dukke opp til overflaten i daglig omgang med folk. Jeg har et føkka selvbilde som ikke er blitt bedre av å ha psykisk sykdom. Jeg har lett for å tenke at jeg er en rusten skranglekropp som er helt rart skrudd i hop. Dette spøker jeg av og til med i litt bittersøte stunder... Man må bare prøve å gøre det beste ut av det selv om det er vanskelig. Hva er vitsen med en tankerekke som bare drar en nedover. Den og den sykdommen, bor i psykiatribolig, uføretrygdet æsjfysj livet er dritt! Hva godt bringer det med seg???? Ikke noe. Det er godt at det finnes ulike botilbud for folk med psykisk sykdom like som for de med fysisk eller begge. Jeg synes i alle fall det er godt å ha min private leilighet men vissheten om at det finnes personale å kontakte om det skulle bli tøft.

Jeg skriver meg på viddene nå, men jeg er enig i at man ikke kan fatte hvordan det er på være psykisk syk eller plaget uten å ha følt det. Jeg tror heller ikke en ikke-diabetiker noen gang vil sette seg inn i hvordan jeg opplever å ha diabetes. Problemet ligger dessverre i en del folks holdninger - noe som er synd både for de og for oss.

Takk for et svært klokt og tankevekkende innlegg :-)