Ekspertsvar Klarer meg ikke

[skal]

jeg vet ikke om jeg klarer alt det der enda en gang. jeg ble så stolt av meg sist da jeg var hos fastlege. (og jeg er redd for å virke masete!!!) Og jeg trodde virkelig at alt skulle ordne seg for meg nå. jeg har slitet med å komme meg igjennom en dag om gangen nå liksom. Og den dårlige samvittigheten overfor sønnen min blir bare større og større. Nå er det nesten slik at jeg håper at barnevernet skal ta han fra meg snart. men jeg har bare ventet, og ventet på at noe skulle skje videre (så det har på en måte holdt meg oppe)... Og nå da jeg fikk beskjed om at ikke noe skjer før september ble jeg helt knust.

jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare meg videre!!!!!!!!!!!

Det kommer fortsatt til å ordne seg! Ingenting er endret der, men ting tar tid (og forbasket mye slit). Ta den tlf til fastlegen. Det er lov å "mase". Legen er der for din skyld, og snillpasient-rollen trenger man ikke. Om du synes det er vanskelig å formidle der og da, så tar du med det du har skrevet. Det kommer til å ordne seg.

[Gjest etnyttliv]

jeg vet ikke om jeg klarer alt det der enda en gang. jeg ble så stolt av meg sist da jeg var hos fastlege. (og jeg er redd for å virke masete!!!) Og jeg trodde virkelig at alt skulle ordne seg for meg nå. jeg har slitet med å komme meg igjennom en dag om gangen nå liksom. Og den dårlige samvittigheten overfor sønnen min blir bare større og større. Nå er det nesten slik at jeg håper at barnevernet skal ta han fra meg snart. men jeg har bare ventet, og ventet på at noe skulle skje videre (så det har på en måte holdt meg oppe)... Og nå da jeg fikk beskjed om at ikke noe skjer før september ble jeg helt knust.

jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare meg videre!!!!!!!!!!!

Jeg har også opplevd at ekteskapet mitt gikk i grus, etter et langt og destruktivt samliv. Det var et på alle måter skadelig ekteskap for meg, og jeg var syk og isolert. Hadde aldri noen gang bodd for meg selv, hadde ingen venner, var ikke i jobb, og familien var langt unna. Jeg følte det som om noen hadde droppet meg ned på en fremmed planet, og jeg så ikke for meg hvordan jeg skulle leve videre. Det var rett og slett for skremmende. Jeg hadde aldri noensinne trodd at jeg kunne klare meg selv.

Så jeg skriver dette for å fortelle deg at jeg vet mye om hva du står oppe i, selv om vi kan være svært forskjellige som mennesker. Nå begynner den lange veien for å gradvis skape seg et nytt liv. Det er ikke noe som gjøres på denne siden av året. Det vil ta tid. Det er rett og slett slik at nå har du, som jeg hadde for noen år siden, mulighet til å bli voksen, bli selvstendig, klare deg selv og bygge opp et liv som er godt for deg. Det er slik at veien blir til underveis. Du må ta en dag av gangen, og klarer du ikke å se langt frem, så gjør du som meg og planlegger en uke av gangen. Når den neste uken kommer planlegger du enda en. Etter en stund klarer en å se lengre frem.

Ressursene du har inne i deg er mye større enn du kjenner det nå. Men det er slik at de også kommer langsmed.

Nå har jeg gradvis blitt mye friskere enn noensinne sammen med min tidligere eks, jeg har fått meg venner, har fullført utdannelse og skal snart begynne å arbeide. Jeg klarer meg selv, ordner med bil, forsikringer og alt som skal til, og sannheten er at det var så mye lettere enn jeg trodde. Når min eks gjorde alt, ble alt så komplisert og utilgjengelig. Nå har jeg oversikt og kontroll over livet mitt. Selvsagt har det vært knalltøft. Jeg har vært ensom, grått mang en tåre om kvelden, men jeg har også opplevd vennskap og opplevelser hvor jeg har vært lykkeligere enn noengang. Og jeg er en bedre mor enn jeg var før.

Kjærligheten til barnet mitt bar meg videre. Ta den frem og kjenn på den. Du er moren hans/hennes, og han trenger at du blir voksen nå. Jeg måtte si det til meg selv; "Det er på tide å bli voksen nå!" Jeg har ressurser og kan klare meg slik som andre voksne rundt meg gjør. Jeg kan klare meg alene slik andre voksne klarer seg alene. Jeg kan være alenemor slik så mange andre har gjort det før meg. Jeg kan lære det jeg også!" Mitt barn har gitt meg styrke gang på gang. Jeg har definitivt falt ned og tenkt som deg at jeg ikke klarer dette, men så har jeg igjen tatt tak og jobbet for å skape et bedre liv for meg og barnet mitt. Han er overlykkelig for at jeg ble skilt, og at jeg ikke lever med faren hans.

Det er viktig at du begynner å si til deg selv følgende;

"Jeg skal klare dette!"

Gjenta det som et mantra, istedenfor overskriften din. Det spiller ingen rolle om du ikke tror på det, men du trenger å løfte deg selv opp, og hver eneste gang du drar deg selv ned er en gang for mye.

Man skal ikke klare dette alene. Jeg har vært borte i alle slags tenkelige instanser. Men det er også noe en må gjøre over tid. Først finne et sted å bo, så få tak i penger å leve av(NAV eller sosialtjenesten), gradvis finne seg venner. Kan du finne ut om der er grupper for mennesker som har gått gjennom samlivsbrudd der du bor? Ringer du kirkekontoret så vi de sikkert vite noe. (Jeg hadde alvorlig telefonskrekk, så jeg vet hvor tøft det er, men jeg bare måtte. Jeg var ofte sengeliggende av angst i timer etter noen av disse telefonene.) Det kan være veldig bra å være med i, og der er gode muligheter for å finne seg venner. Slike grupper kan være i regi av kirken, kanskje i samarbeid med helsesøster eller annet.

Jeg vil også gi deg dette rådet at hver kveld setter du deg ned og skriver opp det som har skjedd i løpet av dagen som har vært bra. Ting du har gjort, er takknemlig for. Har du klart å ringe til legen skriver du det. Har du snakket med et fremmed menneske skriver du det. Har du vært smertefri eller ledd skriver du det. Ting som barnet ditt har sagt eller gjort som har vært bra. At du i det hele tatt har kommet deg gjennom en dag til, eller turt å stå opp av senga. Har du laget middag til deg og barnet ditt skriver du det. Alle små ting som du kan være takknemlig for eller som du har klart. Det er viktig å legge merke til alle små ting som skjer som er med på å bygge opp et bedre liv.

Det går an dette her. Jeg har klart det, mange før meg har klart det, og nå er det din tur. Jeg har som deg opplevd mye drit i livet, så jeg hadde vel heller ikke det samme utgangspunktet som andre har etter en skilsmisse, men nå har du som meg sjansen til å gradvis få det bedre enn på lenge. Velg med omhu hvem du omgås. Man bytter ikke ut en dårlig eks med nye omgangsvenner som er like ille. Og når det gjelder menn, er det viktig å bruke tid nå til å bli selvstendig. Først da kan du finne en ny mann og bli likeverdig, få et sunt forhold. Jeg er ikke helt der ennå, men en dag..

Klem fra meg, jeg føler med deg. Men jeg har tro på at du har det i deg du også.

[rose23]

nei... det er vel ikke hovedsaklig barnepass...

Kanskje mer noen som burde passe på meg???

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå!!! Ble først så glad da jeg så brevet fra DPS, så ble jeg helt knust da jeg leste det.

Alle kommuner har psykiatriske sykepleiere i hjemmetjesten. Eller skal ha. Dette er et lavterskeltilbud. Kanskje du kan finne deg en støttespiller her inntil du kommer i behandling?

[Gjest ventet lenge]

Alle kommuner har psykiatriske sykepleiere i hjemmetjesten. Eller skal ha. Dette er et lavterskeltilbud. Kanskje du kan finne deg en støttespiller her inntil du kommer i behandling?

Jeg bor i Oslo og ventet mye over et år på psykiatrisk sykepleier fra kommunen. Så ikke sikkert det er noe hurtig hjelp å få der.

[frosken]

jeg vet ikke om jeg klarer alt det der enda en gang. jeg ble så stolt av meg sist da jeg var hos fastlege. (og jeg er redd for å virke masete!!!) Og jeg trodde virkelig at alt skulle ordne seg for meg nå. jeg har slitet med å komme meg igjennom en dag om gangen nå liksom. Og den dårlige samvittigheten overfor sønnen min blir bare større og større. Nå er det nesten slik at jeg håper at barnevernet skal ta han fra meg snart. men jeg har bare ventet, og ventet på at noe skulle skje videre (så det har på en måte holdt meg oppe)... Og nå da jeg fikk beskjed om at ikke noe skjer før september ble jeg helt knust.

jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare meg videre!!!!!!!!!!!

Det er forståelig at du reagerer siden det kostet deg så mye å oppsøke hjelp. Allikevel må du mobilisere nok krefter til å kontakte fastlegen på nytt. Gjør det i morgen:-)

[rose23]

Jeg bor i Oslo og ventet mye over et år på psykiatrisk sykepleier fra kommunen. Så ikke sikkert det er noe hurtig hjelp å få der.

Jøss. Ja det er forskjell på folk. Jeg fikk besøk uken etter at jeg var innlagt sist, og det selv om jeg ikek ville ha kontaktr med henne. Menjeg bor i en liten kommune. Vi har null kjemi, men hun er her titt og ofte uansett. :-(