Psykopatoffer ?

[Gjest TRIST123]

Hei Jeg sitter her og fortviler etter et samlivsbrudd. Har prøvd å få time hos psykolog, men her hvor jeg bor er det 3-6 mnd ventetid hos dem. Jeg føler jeg trenger hjelp i dag, ihvertfall noen svar på alle de spørsmålene jeg nå stiller meg. Håper du kan svare meg på denne mailen hvor jeg i korte trekk forklarer min situasjon. Min historie er som følger: For 4 år siden trodde jeg jeg virkelig møtte den mannen i mitt liv jeg har ventet på i 40 år. Jeg var da alenemor til to barn, hhv. 13 og 17 år den gang. Mannen jeg møtte viste sin kjærlighet til meg på den måten en kvinne bare kan drømme om. Han bekreftet meg, sa de ordene jeg aller mest ønsket å høre, og var virkelig en drømmemann. Han var nydelig å se på, og hadde en utstråling som ingen andre jeg har møtt før har hatt. Han hadde også 2 barn, men de bodde 50 mil unna, så han hadde ikke så mye kontakt med dem. (Senere nektet han all kontakt med sin yngste datter som nå er 19 år. Han har ikke sett henne på to år, og ikke snakket med henne på over 1 år ) Etter at vi har vært sammen i bare 3 mnd kom han og sa at han skulle flytte inn til meg. Jeg ble litt paff, men jeg var jo kvinnen i hans liv, og jeg elsket jo mannen over alt i verden. Så jeg sa selvsagt ja. Det gikk veldig bra ei stund, kanskje ett års tid. Da var det første gang jeg tok han i utroskap Han benektet selvsagt, og sa at det bare var tull. Mnd gikk, og etterhvert ble det ulevelig her hjemme. Han jobber som innen selgerbransjen, og reiser derfor mye. Men når han var hjemme var han som en diktator. Kjeftet på ungene, slo i bordet, undertrykte meg og mine meninger totalt, og manipulterte det jeg sa slik at jeg trodde på det selv til slutt. Jeg sa ting til ungene jeg egentlig ikke mente, men han fikk meg til å tro at det var eneste rette. Med tiden oppdaget jeg 3 andre "damer" i hans liv også. Og som reisende selger, har han nok hatt anledning til å møte sikkert mange flere enn jeg aner om, og utnyttet situasjonen. De fleste faller for hans sjarm dessverre, også jeg gjorde det. Jeg føler han hele tiden måtte ha bekreftelse fra damer, og hadde "erobrertrangen". Men jeg var hans "sikkerstikk" føler jeg, og her hjemme dikterte han værre enn noen sinne. Han dikterte og manipulerte så mye at jeg til slutt var så ”hjernevasket” at jeg nesten ofret ungene mine. De fikk ikke komme hjem som de ønsket, de levde i et helvete og som min datter sier i dag, hun følte hun hadde mistet både mammaen sin og hjemmet sitt. Jeg prøvde med all min overtalelsesevne å få han til å forstå at jeg var mamma, søster og datter, og også ønsket å beholde det nære forholdet jeg hadde til min familie. Men han forsto aldri, bare svarte at jeg var dårlig mor som hadde oppdradd barna mine så elendig, håpløs å være samboer med som hele tiden prioriterte andre, og så aldri han… ( sannheten er at han fikk min fulle og hele oppmerksomhet hver gang han var hjemme. ) Jeg var udugelig i alt. Gikk konstant på nåler gjennom ihvertfall 3 av de 4 årene i frykt for at jeg skulle si eller gjøre feil ting, så han ble sint. Jeg gikk også konstant i frykt for at ungene mine skulle si eller gjøre feil ting slik at han ble sint. Det var egentlig helt uutholdelig. Men jeg elsket han, og tenkte at jeg må prøve å få skikk på ungene mine, så han blir fornøyd..... En annen ting jeg også gikk på nåler for var hvis vi fikk besøk av søsken, foreldre eller mine venner ( Han har ingen venner ). Kom de uanmeldt gikk det forsåvidt greit, hvis jeg hele tiden husket å gi min samboer oppmerksomhet under besøket. Ringte de på forhånd og spurte, og jeg svarte ja uten å spørre min samboer, endte dette med 3 dagers krangel. Det var alltid slik, og til slutt sluttet vennene å komme på besøk. De følte stemningen, til min store sorg og skuffelse. Nå har det seg slik at for 1 mnd siden tok jeg han i nok et utroskap, og denne gangen fikk jeg vite via andre at forholdet hadde vart leng, i hvert fall et halvt års tid. Jeg ble helt knust av sorg, men også fryktelig sint. Det ente med at jeg ba han få tingene sine ut av huset mitt innen 4 dager og at jeg nå ville starte ett nytt liv uten han. Han flyttet inn på gutterommet til foreldrene . Det er dit han har "flyktet" hver gang noe har gått han imot, eller han ikke har fått viljen sin i forhold til diverse umenneskelige krav han har satt hjemme. Han ble selvsagt sint når jeg ba han flytte, for planen hans var sikkert å fortsette med utroskapet og diktatorregimet her hjemme en tid til, ihvertfall til han fant ut om denne nye kjæresten var noe for han ??? Tror jeg, men ikke sikker... Jeg har ikke sett han på 1 mnd nå, men fått en epost fra han hvor han forteller hvor håpløs, syk, gal, overfladisk dame som aldri så han, og aldri noen gang fulgte hans ønsker eller råd. Det jeg nå spør meg om er for det første, er det en "syk" mann, en psykopat jeg har bodd sammen med som har hæsjet slik med meg ? Hvorfor klarer jeg ikke å glemme han, jeg tenker på han 24 timer i døgnet, sliter fryktelig og savner han enormt ( for vi hadde jo våre fine stunder innimellom, men de kom skjeldnere og skjeldnere ) Han ønsket skjeldnere og skjeldnere sex med meg, og jeg konkluderer dette dit hen at han sikkert fikk sitt når han var på reise ? Hva kan jeg gjøre for å komme meg videre i livet, og glemme disse 4 årene ? Skulle han komme krypende nå så hadde jeg tatt imot han igjen tror jeg, selv om jeg vet at helvetet har blitt værre enn noen gang, også utroskapen ? Hvordan tenker han ? Klarer han å tenke på de fine stundene vi hadde, og føle noen sorg for at dette ente i et helvete ? Lider han noe, eller koser han seg bare i sitt nye forhold med den nye kjæresten ? Hvorfor sendte han meg sms bare et par uker før det ble slutt at han elsket meg ? Sendte meg bekreftelser så jeg igjen smeltet i favnen han når han kom hjem ? Jeg føler meg "hevnlysten " . Ikke å gjøre han noe vondt, men at han skal få lide litt av det jeg gjennomgå ! Jeg er så frustrert og fortvilet, trist, lei meg og sjalu på hans nye kjæreste. Jeg vil videre i livet, komme over han og glemme han. Men hvordan skal jeg klare det ? Skjønner ikke hvorfor jeg skal lide slik. Jeg burde jo være glad til, at jeg har fått han ut av huset, fått ungene mine, vennene mine og familien min tilbake. Men jeg sliter…. Ønsker inderlig svar på noen av de spørsmålene jeg stilte her. Tror dere han er en psykopat ut ifra det jeg beskriver ? Takknemlig for svar

[Gjest blåbærsaft]

Denne mannen hadde jeg holdt meg langt unna. Og jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan du kan sette en mann, og i tillegg en slik mann før barna dine.

Selv nå, når du har innsett hvordan han har behandlet dere, sier du at du hadde tatt ham tilbake igjen hvis han kom krypende.

Vær glad han er ute av livet ditt, ta deg av barna og finn deg en mann som er verdt å ta vare på.

[Gjest hvordan kan hun det???]

Denne mannen hadde jeg holdt meg langt unna. Og jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan du kan sette en mann, og i tillegg en slik mann før barna dine.

Selv nå, når du har innsett hvordan han har behandlet dere, sier du at du hadde tatt ham tilbake igjen hvis han kom krypende.

Vær glad han er ute av livet ditt, ta deg av barna og finn deg en mann som er verdt å ta vare på.

helt enig i det

[mil1365380270]

Du må sortere hva som er sorg over det som ikke ble, hvordan det virkelig var (hva han gjorde for deg og barna), og hva som er sorg over det som ikke kommer, som du drømte om.

Deretter se det som en befrielse at dere ble fri nå. For dette ville pågått i mange flere år av livet ditt, om du ikke hadde gjort deg vanskelig.

[Gjest]

Denne mannen hadde jeg holdt meg langt unna. Og jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan du kan sette en mann, og i tillegg en slik mann før barna dine.

Selv nå, når du har innsett hvordan han har behandlet dere, sier du at du hadde tatt ham tilbake igjen hvis han kom krypende.

Vær glad han er ute av livet ditt, ta deg av barna og finn deg en mann som er verdt å ta vare på.

tusen takk for svar.

Mitt problem er at jeg heller ikke selv forstår hvorfor sorgen er så stor, når jeg har innsett alt jeg og barna har gjennomgått. Jeg skulle jo ha flagget på full stang og jublet over at "djevelen" er ute av huset.

Men jeg trodde vel på drømmen... Jeg trodde jeg hadde funnet mannen i mitt liv, flott, høy mørt og alle kvinners drømmemann, inntil sannheten kom frem.

Det er nettopp det jeg spør meg selv om hver eneste dag, hvorfor kretser han i hodet mitt 24 timer i døgnet når jeg egentlig skulle vært glad jeg var kvitt han.

Jeg fortsetter å jobbe med meg selv, og prøve å komme ut av denne kloa han har fanget meg i. Men en ting er sikkert, jeg er sterk, og han skal IKKE tilbake hit. Vi har funnet varmen i veggene og han skal ikke få ødelegge mer enn han har gjort.