Livet er meningsløst

[Gjest modra]

Hei. Jeg har vokst opp i et alkoholisert hjem, blitt mobbet i grunnskolen, har klart meg bra og fått utdannelse og en jobb. Men, nå blir jeg mobbet på jobben, og ledelsen vil ikke gjøre noe. Jeg har en søster som krever svært mye av meg, en jobb som krever mye (lærer) og jeg føler ingen ser MEG. Jeg orker ikke være sterk lenger, og fornuftig. Nok er nok. Det hjelper ikke å gjøre mot andre som du vil de skal gjøre mot deg! Jeg blir ikke sett og forstått. I tillegg er jeg så stygg at ingen mann vil ha meg, og nå er jeg snart for gammel til å få barn. Hva er livet verdt da?? Kanskje jeg bare sytes og klager? Jeg vil bare dø! Jeg vil bort fra dette livet! Jeg går til psykolog, men det hjelper ikke. Og jeg tra fluanxol og sarotex. Nå orker jeg ikke mer!

[Gjest Vil være din venn]

uff da, jeg føler med deg, kan ikke være godt å ha det sånn.

Men det verste en kan gjøre er å synes synd på seg selv.

I stedet for, se deg selv i speilet hver dag og si du er en herlig person!

Og tro det og.

For hvis du tror negativt om deg selv, vil andre også se det.

Selvtillit er noe som vises utenpå.

Jeg vokste også opp i alkoholisert hjem, ble mobbet på skolen,

i starten på jobb følte jeg meg også mobbet, eller i alle fall utelatt... men litt pga jeg hadde dårlig selvtillitt og ikke klarte å ta initiativ selv til å bli kjent.

Nå går det mye bedre, jeg jobbet masse med meg selv, uten hjelp av psykolog eller lege.

Jeg har sett på ting som terapi,

f.eks. oppsøke ting jeg egentlig ikke turte.

Nå har jeg mann, barn, hus, jobb, bil osv...

Selvsagt sliter jeg til tider,

men jeg har en indre moral i meg om å aldri gi opp.

BAK SKYENE ER HIMMELEN ALLTID BLÅ.

En ting er i alle fall sikkert,

det hjelper ikke å gi opp, om så ting ser aldri så svart ut.

Har et par venninner som også hadde det veldig vanskelig,

de trodde ikke det var noen vei opp...

men nå har det ordnet seg for de og.

Og DU er nok ikke så stygg at ingen mann vil ha deg,

tro meg, jeg vet om mange "stygge" damer,

tjukke, og stygge...

som faktisk er lykkelig gift og har det bare så bra!

Og hemmeligheten - det er nok at de har beholdt humøret

og ikke vist verden at de forakter seg selv.

Det er ikke noe som heter stygt.

Det er opptil det enkelte øye å bedømme.

Og du har jo det indre,

skjønnhet varer ikke evig, men det gjør det indre.

Stell godt med deg selv,

kjøp deg noe fint, gå til frisøren, litt sminke,

det gjør så mye med selvtilliten.

Men for all del, det viktigste

er å være deg selv,

være snill mot andre,

smile til verden og verden smiler til deg.

Kanskje har du møtt veggen på jobben.

Snakk med legen, kanskje du burde tatt deg en time out,

sykmelding...

finn ut hva du vil,

kanskje finner du at du burde jobbet med noe annet som kunne gi deg mer? Omskolering? Lærerjobben er et hardt yrke psykisk...

kanskje du skulle undervise mindre barn, mindre klasser?

Når du snakker om lærere, husker jeg tilbake en lærer vi hadde på barneskolen,

hun var helt psykisk nedbrutt, en skjev kommentar fra en elev og hun brast ut i gråt og løp ut av klasserommet!

Vet ikke om mine råd hjelper,

men jeg håper du hører på konklusjonen:

ALDRI GI OPP!

Det finnes alltid håp. Selv om det ser aldri så svart ut nå.

Bak skyene er himmelen alltid blå.

Men du må jobbe med deg selv og ikke overlate ansvaret til andre. Det er bare DU som kan ta ansvar for din egen lykke.

[Gjest Tullemor.-74-]

Jeg føler det også sånn. Er også vokst opp med en mor som drakk/drikker. Ingen far.

Nå er jeg voksen med samboer og barn. Jeg jobber men vi sliter økonomisk og det er det som tynger meg mest. Tenker på framtiden til barna når de ikke har oss til å støtte dem økonomisk.

Men det er dem som holder meg i livet.

[Gjest pessimistenja]

uff da, jeg føler med deg, kan ikke være godt å ha det sånn.

Men det verste en kan gjøre er å synes synd på seg selv.

I stedet for, se deg selv i speilet hver dag og si du er en herlig person!

Og tro det og.

For hvis du tror negativt om deg selv, vil andre også se det.

Selvtillit er noe som vises utenpå.

Jeg vokste også opp i alkoholisert hjem, ble mobbet på skolen,

i starten på jobb følte jeg meg også mobbet, eller i alle fall utelatt... men litt pga jeg hadde dårlig selvtillitt og ikke klarte å ta initiativ selv til å bli kjent.

Nå går det mye bedre, jeg jobbet masse med meg selv, uten hjelp av psykolog eller lege.

Jeg har sett på ting som terapi,

f.eks. oppsøke ting jeg egentlig ikke turte.

Nå har jeg mann, barn, hus, jobb, bil osv...

Selvsagt sliter jeg til tider,

men jeg har en indre moral i meg om å aldri gi opp.

BAK SKYENE ER HIMMELEN ALLTID BLÅ.

En ting er i alle fall sikkert,

det hjelper ikke å gi opp, om så ting ser aldri så svart ut.

Har et par venninner som også hadde det veldig vanskelig,

de trodde ikke det var noen vei opp...

men nå har det ordnet seg for de og.

Og DU er nok ikke så stygg at ingen mann vil ha deg,

tro meg, jeg vet om mange "stygge" damer,

tjukke, og stygge...

som faktisk er lykkelig gift og har det bare så bra!

Og hemmeligheten - det er nok at de har beholdt humøret

og ikke vist verden at de forakter seg selv.

Det er ikke noe som heter stygt.

Det er opptil det enkelte øye å bedømme.

Og du har jo det indre,

skjønnhet varer ikke evig, men det gjør det indre.

Stell godt med deg selv,

kjøp deg noe fint, gå til frisøren, litt sminke,

det gjør så mye med selvtilliten.

Men for all del, det viktigste

er å være deg selv,

være snill mot andre,

smile til verden og verden smiler til deg.

Kanskje har du møtt veggen på jobben.

Snakk med legen, kanskje du burde tatt deg en time out,

sykmelding...

finn ut hva du vil,

kanskje finner du at du burde jobbet med noe annet som kunne gi deg mer? Omskolering? Lærerjobben er et hardt yrke psykisk...

kanskje du skulle undervise mindre barn, mindre klasser?

Når du snakker om lærere, husker jeg tilbake en lærer vi hadde på barneskolen,

hun var helt psykisk nedbrutt, en skjev kommentar fra en elev og hun brast ut i gråt og løp ut av klasserommet!

Vet ikke om mine råd hjelper,

men jeg håper du hører på konklusjonen:

ALDRI GI OPP!

Det finnes alltid håp. Selv om det ser aldri så svart ut nå.

Bak skyene er himmelen alltid blå.

Men du må jobbe med deg selv og ikke overlate ansvaret til andre. Det er bare DU som kan ta ansvar for din egen lykke.

Å bak himmelen er det et svart uendelig mørke...

[Gjest Vil være din venn]

Å bak himmelen er det et svart uendelig mørke...

Sprøyt. Med den holdningen er det ikke rart man ikke kommer seg opp av gropa.

Man må bare ta tak i seg selv og tenke ut hva en kan gjøre for å komme seg opp.

Det nytter i alle fall ikke å synes synd på seg selv.

Det er roten til alt vondt.

Ta ansvar for din egen lykke.

[Gjest sjøstjerna]

Trist å høre du har det slik.

Men hvem sitt ansvar er det at du får et ok liv?

Det er nok ditt. Så det er du som må ta tak i det du vil ha endret. Ta dette opp med psykologen din. :-)

(P.S. Du er lærer. Du har mange små beundrere som ser opp til deg, hver eneste dag. :-) )