Ekspertsvar S.O.S.

[Gjest LevendeDød]

Sitter her med depresjon(symptomer) tyngende over meg. Alene. Ingen vet, å ingen skal heller vite. Redd for hva folk vil tenke, og at de skal tro jeg er ute etter oppmerksomhet. Tenker bare på å hive i meg tabletter, i håp om å bli borte fra denne verden. Smerten er så intens. Så vond å bære på. Men jeg er redd for konsekvensene det vil medføre om jeg ikke skulle lyktes. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen å snakke med. Ingen å ta kontakt med. Tips til hva jeg burde gjøre? Ønsker ikke å ringe sånn krise-telefon (mental helse, kirkens nødhjelp).

[Gjest Så hvorfor ikke prøve å ringe lell?]

Hvorfor vil du ikke ringe Mental Helse eller noen annen nødtelefon?

De er på tråden og vil lytte til deg uansett tid på døgnet?

Jeg ringte de ofte når jeg hadde det som verst...

De var en fabelaktig god støtte som gjorde til at jeg kom meg videre på en go` måte...

Så hvorfor ikke prøve å ringe lell?

[Gjest ...hvordan du tar det, osv]

En gang jeg hadde det slik som du beskriver, sa en til meg: Hva er det du egentlig klager over? Du har det fantastisk bra! Du har hus, mat, klær, famile som er glad i deg. Tenk på alle de som ikke får dekket de basale behovene sine som det en gang! _De_ har grunn til å klage, men ikke du. Ta deg sammen og slutt å være så navlebeskuende og selvsentrert!

Det såret meg selvsagt der og da, men innerst inne visste jeg at vedkommende hadde rett.... Jeg har gradvis lært meg å vende fokuset mer og mer utover og bort fra meg selv. Håper du også en dag vil greie det!

Noe annet er det selvsagt hvis du har en alvorlig sinnslidelse som krever medisinsk behandling. Da hjelper det ikke å tenke på "de sultne barna i Afrika", hvis du skjønner hva jeg mener. Da må du søke hjelp hos fastlegen. Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du bør gå til fastlegen.

[Gjest Nerda]

Hvorfor vil du ikke ringe Mental Helse eller noen annen nødtelefon?

De er på tråden og vil lytte til deg uansett tid på døgnet?

Jeg ringte de ofte når jeg hadde det som verst...

De var en fabelaktig god støtte som gjorde til at jeg kom meg videre på en go` måte...

Så hvorfor ikke prøve å ringe lell?

Her er jeg enig. Lenge hadde jeg skikkelig motstand mot å ringe krisetelefoner, men da jeg ble despreat nok og alternativet var svært destruktiv var det ett eller annet som fikk meg til å ringe. Jeg har best erfaring med Kirkens S.O.S, men det har ingen ting med religion å gjøre i det hele tatt. Føler bare at det a: er lettere å komme igjnnom der b: Jeg føler de tar seg bedre tid.

Både Kirkens S.O.S og Mental helse har også internett-tjenester hvor man kan skrive inn. Svar må man vente på, men det er kanskje lettere å skrive ut all den mentale gørra. Du finner tjenester på hjemmesiden til kirkens S.O.S - husker dessverre ikke adressen, men jeg lurer på om det har noe med nettsamaritanerne å gjøre. Ellers har du mental helse sin http://www.sidetmedord.no

Uansett støtter jeg NHD på at du bør ta deg en tur til legen din. Ring allerede imorgen tidlig, og be om time raskt.

[Gjest spenol1]

En gang jeg hadde det slik som du beskriver, sa en til meg: Hva er det du egentlig klager over? Du har det fantastisk bra! Du har hus, mat, klær, famile som er glad i deg. Tenk på alle de som ikke får dekket de basale behovene sine som det en gang! _De_ har grunn til å klage, men ikke du. Ta deg sammen og slutt å være så navlebeskuende og selvsentrert!

Det såret meg selvsagt der og da, men innerst inne visste jeg at vedkommende hadde rett.... Jeg har gradvis lært meg å vende fokuset mer og mer utover og bort fra meg selv. Håper du også en dag vil greie det!

Noe annet er det selvsagt hvis du har en alvorlig sinnslidelse som krever medisinsk behandling. Da hjelper det ikke å tenke på "de sultne barna i Afrika", hvis du skjønner hva jeg mener. Da må du søke hjelp hos fastlegen. Lykke til!

Jeg synes det blir veldig feil å degradere menneskers opplevelse av verden og psyken. Er det sånn at fordi man ikke bor i Afrika eller sulter så skal man ikke få lov til å ha det ille? Hvis det bare er å ta seg sammen så trenger man kanskje ikke noen psykatriske instanser heller? Jeg synes vi bør gi mennesker den tiden det tar å stable seg på bena igjen. Alle kriser er jo individuelle.

[Gjest Spenol1]

Her er jeg enig. Lenge hadde jeg skikkelig motstand mot å ringe krisetelefoner, men da jeg ble despreat nok og alternativet var svært destruktiv var det ett eller annet som fikk meg til å ringe. Jeg har best erfaring med Kirkens S.O.S, men det har ingen ting med religion å gjøre i det hele tatt. Føler bare at det a: er lettere å komme igjnnom der b: Jeg føler de tar seg bedre tid.

Både Kirkens S.O.S og Mental helse har også internett-tjenester hvor man kan skrive inn. Svar må man vente på, men det er kanskje lettere å skrive ut all den mentale gørra. Du finner tjenester på hjemmesiden til kirkens S.O.S - husker dessverre ikke adressen, men jeg lurer på om det har noe med nettsamaritanerne å gjøre. Ellers har du mental helse sin http://www.sidetmedord.no

Uansett støtter jeg NHD på at du bør ta deg en tur til legen din. Ring allerede imorgen tidlig, og be om time raskt.

Men hvordan er dette opplegget til kirkens nødhjelp? Skriver man et epost og får en epost tilbake,eller det snakk om en direkte chatfunksjon hvor man har en samtale over nettet?

[Gjest ...hvordan du tar det, osv]

Jeg synes det blir veldig feil å degradere menneskers opplevelse av verden og psyken. Er det sånn at fordi man ikke bor i Afrika eller sulter så skal man ikke få lov til å ha det ille? Hvis det bare er å ta seg sammen så trenger man kanskje ikke noen psykatriske instanser heller? Jeg synes vi bør gi mennesker den tiden det tar å stable seg på bena igjen. Alle kriser er jo individuelle.

Ja, alle kriser oppleves individuelt. Men det skader ikke å tenke litt over hvor godt man faktisk har det, og hvor heldig man faktisk er som bor i et land som Norge.

Det å løfte blikket oppover og utover en selv kan hjelpe en til å komme et steg videre ut av sitt tungsinn.

Men som jeg sa; er det en psykiatrisk lidelse og ikke bare vanlig deppetanker og deppefølelser, trenger en hjelp.

[Gjest spenol1]

Ja, alle kriser oppleves individuelt. Men det skader ikke å tenke litt over hvor godt man faktisk har det, og hvor heldig man faktisk er som bor i et land som Norge.

Det å løfte blikket oppover og utover en selv kan hjelpe en til å komme et steg videre ut av sitt tungsinn.

Men som jeg sa; er det en psykiatrisk lidelse og ikke bare vanlig deppetanker og deppefølelser, trenger en hjelp.

Jeg skriver omtrent aldri sånt i svarene mine på DOL. jeg gjør de vel kanskje i blant til noen jeg kjenner godt. Når man selv ikke kjenner personen så blir det ofte oppfattet som en bagatellisering av den som sliter, akkurat som en ikke har lyst til å høre på hva personen vil si man orker eller gidder ikke å sette seg inn i det. Jeg føler meg ikke møtt eller forstått hvis jeg skulle skrive et slikt innlegg og. det første jeg første får høre fra en annen er at jeg må ta meg sammen og tenke på at det ikke er verre, da er det vel ikke noe poeng å skrive et slikt innlegg i det hele tatt?l

[Gjest ...hvordan du tar det, osv]

Jeg skriver omtrent aldri sånt i svarene mine på DOL. jeg gjør de vel kanskje i blant til noen jeg kjenner godt. Når man selv ikke kjenner personen så blir det ofte oppfattet som en bagatellisering av den som sliter, akkurat som en ikke har lyst til å høre på hva personen vil si man orker eller gidder ikke å sette seg inn i det. Jeg føler meg ikke møtt eller forstått hvis jeg skulle skrive et slikt innlegg og. det første jeg første får høre fra en annen er at jeg må ta meg sammen og tenke på at det ikke er verre, da er det vel ikke noe poeng å skrive et slikt innlegg i det hele tatt?l

Du har nok rett. Det _er_ faktisk tåpelig å komme med sånne svar til en som er nede, fordi den som er nede evner ikke å se nyansert uansett.

*skjerper meg*

[Gjest spenol1]

Du har nok rett. Det _er_ faktisk tåpelig å komme med sånne svar til en som er nede, fordi den som er nede evner ikke å se nyansert uansett.

*skjerper meg*

Vi kan alle gjøre feil, og jeg tror ikke du hadde onde hensikter med det:) Jeg forsto det som om du forsøke å hjelpe

Men det noe med at vi er på et nettforum, det stiller seg litt anderledes i forhold til folk vi prater med jevnlig og som vi vet hvem er. Når man kjenner en person og vet litt om reaksjonsmønsteret til den personen så kan det være på sin plass å ta en slik samtale når man føler at nå er tiden inne for det.

Men hvis man starter med den "ta deg sammen-samtalen" med en gang så har man egentlig ikke bidratt til en dialog. Da kan personen lett føle seg avfeid, og føle at ingen er interessert i høre på hva h*n eller han har å fortelle. Og det må vi som mennesker. Man kan på en måte ikke evaluere menneskers opplevelse av noe fordi vi tror vi ikke hadde reagert på samme måte. Vi er komplekse vesener med hver vår historie og det påvirker selvfølgelig mye av det vi opplever. Vi har våre innebygde "script" kan vi si.

Så jeg føler vel egentlig at vi som mennesker og meddolere må kunne tåle å "stå i det" når noen har det vanskelig, selv om det er svært fristende å gi mange råd. Det er viktigste er nok å lytte i begynnelsen å gi personen aksept for det h*n sliter med før man forsøker å gå videre med en realitetsorientering.

Mvh