Personlighetsforstyrrelse?

[Gjest Anonym bruker]

Hei. Jeg lurer på om jeg muligens har en personlighetsforstyrrelse, da paranoid PF kler min situasjon best av hva jeg har lest. Vil ikke gå til lege før jeg vet litt mer sikkert om jeg faktisk lider av noe. Jeg har hatt en ganske så tung barndom fylt med psykisk og fysisk vold noe som har begynt å plage meg i ettertid. Søsknene mine har alle fått behandling enten på BUP(Barne- og ungdom psykiatri) eller psykiater, men aldri jeg, stort sett fordi jeg har klart meg ganske godt gjennom tøffe forhold. Jeg har likevel ikke kommet skadet vekk, og har nå slitt i noen år med litt av hvert. I dag sliter jeg EKSTREMT med å stole på folk eller tilgi noen for alt, til og med små filleting, noe som gjør at kun familien min kjenner til barndommen min. Kjæresten min vet litt, men jeg stoler ikke nok på ham til å fortelle ham alt. Føler at han, og alle andre bekjente, vil misbruke informasjonen senere hvis vi evt. havner i en krangel eller i en annen situasjon. Hvis noen gjør noe som jeg kan ta som krenkende, kan jeg begynne å grine og bli så skuffet at jeg kan bruke flere uker på å komme over det. Jeg har ganske god selvtillit, så det kan nok ikke skyldes det. Hvis jeg blir avslått eller en bekjent heller vil sette seg ved siden av en annen bekjent enn meg, kan jeg ta dette som ekstremt krenkende. Jeg føler også at alle rundt meg stirrer og vil meg vondt. Har derfor problemer med å bli kjent med nye, mye fordi jeg ikke vil at folk skal vite så mye om meg. Kan også føle meg brukt til tider hvis f.eks jeg og kjæresten har sex uten at jeg får orgasme. Er også redd hele tiden for at han er utro med en av jentevennene hans, i og med at han har ganske mange jentevenner. Jeg vet at han aldri kunne funnet på å vært utro, men kan ikke legge tanken fra meg. Jeg gråter gjennomsnittlig 5-6 ganger i uka fordi jeg har det vondt med mine egne tanker og fordi jeg føler et stort press hver gang jeg er blant mennesker. Jeg har ikke angst, har bare den konstante følelsen av at noen følger med meg og/eller vil meg vondt. Kan plutselig tenke på at kjæresten setter bestekompisen sin foran meg, og kan få ordentlig pusteanfall og gråte så hardt at naboene hører. Det hender jeg også graver frem en gammel diskusjon eller hendelse som skjedde for leeeenge siden, og følelsene bare følger med. Jeg har rett og slett store problemer med å tilgi folk. Nå ble det litt mye skriving... men ihvertfall, vil ikke gå til legen og få diagnostisert noe før jeg er mye mer sikker på at jeg har en grunn til å gå dit.

[Gjest Palettcikliden]

Det er ikke sikkert at du fyller kriteriene for personlighetsforstyrrelse fullt ut, men det er vel egentlig bare bra? Du kan likevel ha stort utbytte av å få hjelp til å lage deg nye og bedre måter å takle omverdenen på. Det føres ikke ut som om du har det bra nå.

Det er ingen skam å søke hjelp, det er tvert imot noe du sannsynligvis på sikt vil ha stort utbytte av.

Lykke til :-)

[Gjest heipådeisjokedorisei]

det er ikke paranoid personlighet