Familiens sorte får

[Gjest ubetydelige meg]

Når jeg ikke klarer å gjennomføre det foreldrene mine tar som en selvfølge får jeg ofte høre hvor håpløs jeg er, hvor skuffet de er over hva jeg har oppnådd med livet mitt. Synes dette er ekstra tungt å høre fordi jeg er ingen sterk person og jeg er jo også klar over at det er sant det de sier. Mine foreldre har gang på gang blitt skuffet fordi jeg ikke lever det livet de hadde sett for seg, jeg skulle vært ferdig med å studere, fått meg en "ordentlig jobb", hus, mann og barn. Har 3 ganger begynt og slutta på studier, fordi jeg vet at de vil at jeg skal studere, men jeg klarer det ikke... Kan ikke å prate med dem heller, for det er jo bare å "ta seg sammen" som gjelder, men det klarer jeg bare ikke. De vet ingen ting om hvordan jeg har det, at jeg har holdt på å gi opp dette livet. Deres forventningspress til meg er med på å trykke meg ned, hvordan skal jeg bedre kunne takle dette?

[hidi, the scorpion]

Ta vare på deg selv, er en god begynnelse;)

Du er deg, du er ikke bare et produkt av foreldrene dine, du _er_ deg!

''Deres forventningspress til meg er med på å trykke meg ned, hvordan skal jeg bedre kunne takle dette''

Ta studielån og flytt langt vekk fra presset! Vis dem at du klarer deg selv;) Tro meg, livet ditt begynner først da;))

[Gjest har du det]

du har bare et valg å snakke med foreldrene hvordan du har det

[Gjest 50cents]

Du ville kanskje bare lufte tankene dine om hvor vondt dette er? Føler uansett med deg og klarer ikke dy meg for å komme med noen "råd", selv om det kanskje ikke var det du var ute etter?

Hvis foreldrene dine behandler deg dårlig og du får det verre av å ha kontakt med dem så er det kanskje bedre å ha mindre kontakt med dem. Og prøv å legge mindre vekt på hva de sier og mener om livet ditt?

Lettere sagt enn gjort kanskje, man vil jo ha et godt forhold til sine foreldre og at de skal respektere en...

Håper du har andre betydningsfulle folk rundt deg for å oppveie litt for det med foreldrene dine.

Er du deprimert så er du kanskje sårbar og tar ting i verste mening også? I så fall må du jo også jobbe litt med deg selv i forhold til å bli sterkere, si i fra når du blir behandlet urimelig og tro på at dine egne vurderinger av hva som er realistiske og hensiktsmessige planer er riktige.

[tjohei]

Ta kontakt med fastlege, få henvisning til psykolog eller psykiater eller DPS. Hvis du ikke orker å snakke med dem, kan du kanskje skrive et brev til foreldrene dine hvor du er ærlig om hvordan du har det og skriver at du synes det er belastende for deg hvordan de møter deg og at trenger å bli møtt med mer empati og forståelse.

[tjohei]

Ta vare på deg selv, er en god begynnelse;)

Du er deg, du er ikke bare et produkt av foreldrene dine, du _er_ deg!

''Deres forventningspress til meg er med på å trykke meg ned, hvordan skal jeg bedre kunne takle dette''

Ta studielån og flytt langt vekk fra presset! Vis dem at du klarer deg selv;) Tro meg, livet ditt begynner først da;))

Det kan jo hende at vedkommende har en psykis lidelse som kanskje gjør dette vanskelig. Å be om støte er nok et bedre alterntativ og skaffe seg mennesker som kan støtte en. Å skifte miljø og plutselig å stå på egne bein er en belastning i seg selv, men hvis vedkommende er frisk nok til det er jo det det beste hvis h*n greier det.

[Gjest ubetydelige meg]

Ta kontakt med fastlege, få henvisning til psykolog eller psykiater eller DPS. Hvis du ikke orker å snakke med dem, kan du kanskje skrive et brev til foreldrene dine hvor du er ærlig om hvordan du har det og skriver at du synes det er belastende for deg hvordan de møter deg og at trenger å bli møtt med mer empati og forståelse.

Takk for svar. Tror ikke jeg er klar for å fortelle dem noe enda, ikke skriftelig heller. Er til behandling på DPS fra før, men takk for tipset.

[Gjest ubetydelige meg]

Du ville kanskje bare lufte tankene dine om hvor vondt dette er? Føler uansett med deg og klarer ikke dy meg for å komme med noen "råd", selv om det kanskje ikke var det du var ute etter?

Hvis foreldrene dine behandler deg dårlig og du får det verre av å ha kontakt med dem så er det kanskje bedre å ha mindre kontakt med dem. Og prøv å legge mindre vekt på hva de sier og mener om livet ditt?

Lettere sagt enn gjort kanskje, man vil jo ha et godt forhold til sine foreldre og at de skal respektere en...

Håper du har andre betydningsfulle folk rundt deg for å oppveie litt for det med foreldrene dine.

Er du deprimert så er du kanskje sårbar og tar ting i verste mening også? I så fall må du jo også jobbe litt med deg selv i forhold til å bli sterkere, si i fra når du blir behandlet urimelig og tro på at dine egne vurderinger av hva som er realistiske og hensiktsmessige planer er riktige.

Har dessverre ikke så mange andre å forholde meg til, det er ingen jeg føler jeg kan snakke med om personlige problemer, så måtte bare lufte ut litt frusterasjon her inne...

[Gjest ubetydelige meg]

Ta vare på deg selv, er en god begynnelse;)

Du er deg, du er ikke bare et produkt av foreldrene dine, du _er_ deg!

''Deres forventningspress til meg er med på å trykke meg ned, hvordan skal jeg bedre kunne takle dette''

Ta studielån og flytt langt vekk fra presset! Vis dem at du klarer deg selv;) Tro meg, livet ditt begynner først da;))

Høres fristende ut, men jeg tror ikke jeg klarer det. =( Det er dessverre så mye jeg ikke klarer, tror ikke jeg passer inn i samfunnet jeg...

[tjohei]

Takk for svar. Tror ikke jeg er klar for å fortelle dem noe enda, ikke skriftelig heller. Er til behandling på DPS fra før, men takk for tipset.

Det høres ut som om de ikke forstå alvoret og at noen trenger å fortelle dem det. Kanskje din behandler på DPSen kan snakke med dem evt. med deg tilstede?

[tjohei]

Har dessverre ikke så mange andre å forholde meg til, det er ingen jeg føler jeg kan snakke med om personlige problemer, så måtte bare lufte ut litt frusterasjon her inne...

Det finnes hjelp å få. Du kan søke om helsearbeider i bydelen eller snakke med en psykiatrisk sykepleier i bydelen. Det er sikkert et dagsenter for de med psykiske lidelser også. Hvis du bor i Oslo kan du søke deg inn på fontenehuset. Der er det folk du kan snakke med, men mest om praktiske ting.

[hidi, the scorpion]

Det kan jo hende at vedkommende har en psykis lidelse som kanskje gjør dette vanskelig. Å be om støte er nok et bedre alterntativ og skaffe seg mennesker som kan støtte en. Å skifte miljø og plutselig å stå på egne bein er en belastning i seg selv, men hvis vedkommende er frisk nok til det er jo det det beste hvis h*n greier det.

Hva?

[Gjest 50cents]

Har dessverre ikke så mange andre å forholde meg til, det er ingen jeg føler jeg kan snakke med om personlige problemer, så måtte bare lufte ut litt frusterasjon her inne...

Hvis du tenker som så at det var en venn som fortalte deg at foreldrene hans snakket til han på den måten, hvordan ville du reagert da? Kan du se dette utenfra og se at du blir urimelig behandlet? Kan din verdi som menneske være der uavhengig av prestasjoner? Kan du ta opp disse tinga på DPS slik at du får jobbet med det der, høres ut som det er veldig sårt og det er forståelig.

[Gjest ubetydelige meg]

Det høres ut som om de ikke forstå alvoret og at noen trenger å fortelle dem det. Kanskje din behandler på DPSen kan snakke med dem evt. med deg tilstede?

Tror ikke at jeg ønsker at de skal få vite om at jeg går der, for da vil de se på meg som enda svakere enn det de gjør i dag. De er dessverre ikke veldig forståelsesfulle... De vil ikke klare å forstå at f.eks. det å ta en telefon er en stor utfordring for meg, de har ikke problemer selv og vet ikke hvordan angsten kan påvirke livet i stor grad.

[Gjest ubetydelige meg]

Hvis du tenker som så at det var en venn som fortalte deg at foreldrene hans snakket til han på den måten, hvordan ville du reagert da? Kan du se dette utenfra og se at du blir urimelig behandlet? Kan din verdi som menneske være der uavhengig av prestasjoner? Kan du ta opp disse tinga på DPS slik at du får jobbet med det der, høres ut som det er veldig sårt og det er forståelig.

Det er sårt for meg, og kanskje spessiellt de gangene de "sammenligner" mitt liv opp mot mine yngre søsken eller barn av vennepar som tydligvis lever et "bedre liv". Det trykker meg ned psykisk og jeg sliter med en veldig dårlig selvtillit og et dårlig selvbilde. Jeg er også veldig "lukket" om hva jeg sliter med, tror vel jeg bare skal få mer kritikk om jeg forteller det. Det er vel dessverre slik at når en hører noe sagt om seg selv gjentatte ganger så tror en til slutt på det selv også, klarer på en måte ikke å se det fra en annen vinkel, jeg er og blir en skuffelse...

[Gjest han ødela mye for meg]

Jeg syns det er dårlig gjort av foreldre å oppføre seg sånn, de skal godta ungene sine uansett. Greit nok å oppmuntre ungene til å gjøre noe bra, men de skal jo ikke ta fra ungen selvtilliten heller og rakke ned på dem pga valgene de tar.

Jeg hadde selv en far- samme hva jeg gjorde var det ikke bra nok. Nå er han død,

men flere ganger går jeg rundt og gremmes over hans kommentarer,

har litt mindreverdighetskompleks pga han. Følelsen av å ikke være bra nok, jeg har ikke fin nok utdannelse, fin nok jobb osv...

Men han skulle sett meg nå,

greit nok , jeg har ikke studert høyere, litt pga han faktisk, angsten for å ikke lykkes...

men jeg har i det minste fast jobb, klarer meg bra på inntekta,

en mann med fast jobb, vi har stort hus, bil, barn, ja jeg har til og med tatt lappen, noe han nok aldri trodde...

men fortsatt sliter jeg pga hans kommentarer

[Gjest ubetydelige meg]

Jeg syns det er dårlig gjort av foreldre å oppføre seg sånn, de skal godta ungene sine uansett. Greit nok å oppmuntre ungene til å gjøre noe bra, men de skal jo ikke ta fra ungen selvtilliten heller og rakke ned på dem pga valgene de tar.

Jeg hadde selv en far- samme hva jeg gjorde var det ikke bra nok. Nå er han død,

men flere ganger går jeg rundt og gremmes over hans kommentarer,

har litt mindreverdighetskompleks pga han. Følelsen av å ikke være bra nok, jeg har ikke fin nok utdannelse, fin nok jobb osv...

Men han skulle sett meg nå,

greit nok , jeg har ikke studert høyere, litt pga han faktisk, angsten for å ikke lykkes...

men jeg har i det minste fast jobb, klarer meg bra på inntekta,

en mann med fast jobb, vi har stort hus, bil, barn, ja jeg har til og med tatt lappen, noe han nok aldri trodde...

men fortsatt sliter jeg pga hans kommentarer

Leit å høre at du også har hatt et slitsomt forhold til foreldrene dine, er veldig synd når de faktisk ødelegger selvtiliten til barna sine. Høres ut som det har gått bra med deg i livet for det da =)

Jeg også opplever det å føle at jeg ikke duger til noe og er bra nok for dem, vi har nok heller ikke helt det samme "verdi prinsippet" heller, jeg ønsker bare å klare meg selv og ha et liv jeg trives i, mens de verdsetter høyere utdannelse, god økonomi og materielle goder, som stort hus, fin bil m.m. Dette ødelegger dessverre mye for meg, liker ikke å stadig få kritikk og føler jeg ikke strekker til...

[tjohei]

Tror ikke at jeg ønsker at de skal få vite om at jeg går der, for da vil de se på meg som enda svakere enn det de gjør i dag. De er dessverre ikke veldig forståelsesfulle... De vil ikke klare å forstå at f.eks. det å ta en telefon er en stor utfordring for meg, de har ikke problemer selv og vet ikke hvordan angsten kan påvirke livet i stor grad.

Det er deres problem. Ikke la deres problem bli ditt problem. Det er de som har problemer, ikke bare deg. Å ikke ha toleranse, respekt og empati med sine barn, er omsorgssvikt.