Lyd- og lysømfintlig som barn

[Gjest psykisk eller fysisk?]

Da jeg var barn, spesielt i 9-10 års alderen var jeg plaget med at jeg ikke tålte høye lyder eller sterkt lys. Ble lett blendet. Husker det var et mareritt å sitte i tannlegestolen, ikke pga boringen, jeg hadde svært høy smerteterskel og gjorde dette oftest uten bedøvelse.. men lyset fra lampen tannlegen brukte var veldig sjenerende, jeg ble så blendet at jeg tåret og kjente det vibrerte bak øyenlokkene. Ren tortur var det.

Dette har blitt bedre med årene, om lyset de bruker er svakere, eller at tilstanden har bedret seg vet jeg ikke.

Også var det det med overfølsomheten for lyder.

Jeg tålte ikke høye lyder, det være seg "skriking" og synging i dusjen av mine medelever, lyden ble forvengt i ørene på samme måte som når man gnir et kritt mot en tavle og lager skrapelyd, helt forferdelig, husker en gang jeg satte meg på huk og holdt meg for ørene og gråt.

Jeg tålte ikke helikopterlyd (om det var nært) eller lyden av store anleggsmaskiner og lastebiler, det var som om lyden vrengte seg i ørene.

Jeg var ikke redd selve lyden, men det at lyden vrengte seg i ørene, dette førte til at jeg fikk angst for høye lyder og kunne gå omveier for å unngå dem.

Moren min mente dette bare var psykisk, men gjorde ikke noe med det.

Det er jo for sent nå, men jeg har i ettertid lurt på hva dette skyldes.

Var det noe fysisk i veien med ørene og øynene mine, eller var det psykisk?

Hadde jeg vært min mor hadde jeg bedt en lege om vurdering, men jeg kan jo ikke klandre henne nå i ettertid.

Nå har jeg det helt fint og reagerer ikke lenger på sterkt lys eller sterke lyder.

Har kanskje litt redusert hørsel, må ha på lyden litt ekstra på tvn, men hører greit ellers, og hørselstester har vært fine.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg kan fortelle deg at vi med autismespekterforstyrrelser plages med dette du nevner, og det er tortur til tider.

Derfor forundrer det meg at man ikke legger mere vekt på å utrede, forstå, legge til rette mere aktivt for forbedringer på disse områdene for mennesker som lider av dette.

Min psykiater sier man ikke helt vet hva dette skyldes, jeg har stort sett dette med lydømfindlighet og jeg må ofte bruke sov i ro i ørene, da hører jeg hva mennesker sier, men alle lyder blir dempet ned på et mer behagelig nivå, man tar smertetoppen, kanskje man kan si det sånn.

Jeg tror de fleste med asperger syndrom har dette med lyd, nesten ingen vokser det av seg. I klassen til min sønn har de tilrettelagt på flere måter, man har en lampe som lyser når støynivået blir for høyt (til fordel for alle) man kan ha filtknotter på stolben og min sønn har også støpte ørepropper som han kan bruke ved behov.

Han har få problemer med andre ting, men lydesnsitivitetetn er forferdelig for han. Vi har vurdert om vi skal bytte ut servise vi bruker til daglig med noe pent i plastikk eller tre pga av vår lydsensitivitet, det var et tips fra habiliteringene vi går på.

Du er heldig hvis du har vokst det av deg, for jeg plages mest med dette. Det fratar meg til en viss grad friheten til å slappe av i mange sammenhenger fordi jeg feks får smerter i ørene av applaus. Også er det det faktum at sov i ro eller andre propper jo bare tar den ytre støyen vekk, men forsterker den indre, man hører seg selv veldig godt, men det er en avveining man må gjøre.

Vi syns det er lettere å dempe de skarpe lydene som kommer utenfra og må da leve med at indre lyder forsterkes.

Jeg tror det er en feilkobling i nervesystemet for jeg ser at vi også føler ting vi ikke burde føle feks at nerveimpulser som ikke skal nå cortex, gjør akkurat det og gir en smertefølelse feks i indre organer der man normalt ikke skal få smertefølelse.

Dette er noe jeg hører flere mennesker på spekteret sier, men spesielt barn, slik at noe vokser man faktisk av seg har jeg hørt.

Andre har også svært høy smerteterskel som du beskriver, jeg tror jeg er litt motsatt, men jeg vet ikke helt.

[Gjest psykisk eller fysisk?]

Hei!

Jeg kan fortelle deg at vi med autismespekterforstyrrelser plages med dette du nevner, og det er tortur til tider.

Derfor forundrer det meg at man ikke legger mere vekt på å utrede, forstå, legge til rette mere aktivt for forbedringer på disse områdene for mennesker som lider av dette.

Min psykiater sier man ikke helt vet hva dette skyldes, jeg har stort sett dette med lydømfindlighet og jeg må ofte bruke sov i ro i ørene, da hører jeg hva mennesker sier, men alle lyder blir dempet ned på et mer behagelig nivå, man tar smertetoppen, kanskje man kan si det sånn.

Jeg tror de fleste med asperger syndrom har dette med lyd, nesten ingen vokser det av seg. I klassen til min sønn har de tilrettelagt på flere måter, man har en lampe som lyser når støynivået blir for høyt (til fordel for alle) man kan ha filtknotter på stolben og min sønn har også støpte ørepropper som han kan bruke ved behov.

Han har få problemer med andre ting, men lydesnsitivitetetn er forferdelig for han. Vi har vurdert om vi skal bytte ut servise vi bruker til daglig med noe pent i plastikk eller tre pga av vår lydsensitivitet, det var et tips fra habiliteringene vi går på.

Du er heldig hvis du har vokst det av deg, for jeg plages mest med dette. Det fratar meg til en viss grad friheten til å slappe av i mange sammenhenger fordi jeg feks får smerter i ørene av applaus. Også er det det faktum at sov i ro eller andre propper jo bare tar den ytre støyen vekk, men forsterker den indre, man hører seg selv veldig godt, men det er en avveining man må gjøre.

Vi syns det er lettere å dempe de skarpe lydene som kommer utenfra og må da leve med at indre lyder forsterkes.

Jeg tror det er en feilkobling i nervesystemet for jeg ser at vi også føler ting vi ikke burde føle feks at nerveimpulser som ikke skal nå cortex, gjør akkurat det og gir en smertefølelse feks i indre organer der man normalt ikke skal få smertefølelse.

Dette er noe jeg hører flere mennesker på spekteret sier, men spesielt barn, slik at noe vokser man faktisk av seg har jeg hørt.

Andre har også svært høy smerteterskel som du beskriver, jeg tror jeg er litt motsatt, men jeg vet ikke helt.

Vet du, jeg har faktisk vært innom tanken på at jeg kan ha hatt en viss form for Asperger, jeg har siden barndommen slitt sosialt, det å ta kontakt med andre barn, kommunisere med andre barn. Men vet ikke om det bare var sjenanse, jeg var veldig forsiktig av meg.

Kan ikke si jeg har hatt spesielle begavelser, men var generelt skoleflink.

Har følt at jeg har blitt bedre med årene sosialt sett, men føler fortsatt at jeg er litt annerledes, de andre er så flinke til å prate, si de rette tingene, jeg føler jeg sier dumme ting og blir deppa og føler meg misforstått... mens jeg jo er verdens snilleste person, syns jeg da

Men ellers fungerer jeg bra sosialt, på jobb og privat.

[Madelenemie]

Vet du, jeg har faktisk vært innom tanken på at jeg kan ha hatt en viss form for Asperger, jeg har siden barndommen slitt sosialt, det å ta kontakt med andre barn, kommunisere med andre barn. Men vet ikke om det bare var sjenanse, jeg var veldig forsiktig av meg.

Kan ikke si jeg har hatt spesielle begavelser, men var generelt skoleflink.

Har følt at jeg har blitt bedre med årene sosialt sett, men føler fortsatt at jeg er litt annerledes, de andre er så flinke til å prate, si de rette tingene, jeg føler jeg sier dumme ting og blir deppa og føler meg misforstått... mens jeg jo er verdens snilleste person, syns jeg da

Men ellers fungerer jeg bra sosialt, på jobb og privat.

Hei!

Jeg tenkte faktisk litt på det da jeg svarte deg, fikk en rar fornemmelse av noe gjenkjennelig i det du skrev...eller måten du skrev på...

Mange med asperger syndrom blir nettopp flinkere med årene sosialt, det har jeg blitt også, men fryktelig mye misforståelser.

Jeg er også snill for det sier de menneskene som kjenner meg og min psykiater og min mann.

Det var derfor en befrielse for meg og min mann å få beskjeden at jeg bare hadde samme diagnose som sønnene våre. Det var 2 forskjellige steder som utredet så de viste ikke om hverandre.

(men noe som er veldig rart er at min psykiater hadde sagt til en annen pasient som ikke fikk diagnosen asperger syndrom at "du skal bare være glad jeg ikke gir deg diagnosen asperger", dette syns jeg var veldig rart for min psykiater er jo så positiv føler jeg mot denne diagnosen og alle fordelene. den andre personen møtte jeg tilfeldig senere og denne personen hadde grått fordi den ikke fikk diagnosen, ja det blir ikke rarere enn det) Noen gråter og vil ha den andre vil ikke ha den. Og plutselig er det bare bra med asperger, men så skal man være glad man ikke oppfyller kriteriene) Jeg skal spørre min psykiater hvordan det henger sammen.

Jeg levde jeg med alle misforståelser som oppstod, men nå som jeg vet er livet blitt mye bedre, dessuten vet jeg nå at denne lydømfindligheten er så vanlig at den muligens skal inn i kriteriene for å få diagnosen, altså sanseforstyrrelser.

Jeg er heller ikke noen spesiell begavelse tror jeg, men min psykiater og min mann tror jeg er veldig smart, men jeg har ikke merket så mye til det selv.

Mine sønner har imidlertid begavelser innenfor mattematikk, den ene og musikk og tegning den andre. De fleste med asperger syndrom som jeg kjenner er ikke genier eller det man tenker som begavelser, de fleste har en intens hobby, ikke alle, men strever litt med å klare arbeidsliv og skole, hvis de gjør det.

Men jeg tror man har en hjerne som gjør at man er detaljorientert og dermed kan tenke nokså anderledes og orginalt, dermed kan det jo komme mye spennende ut hvis man klarer å kanalisere disse evnene i en god retning.

I Danmark har de 8 egne institutter under unisveritetene lagt til rette for aspergere, fordi man har ofte god hukkomelse, lett for å lære, men man trenger altså ikke være geni. Det er noen sånne genier, men jeg tror de fleste har mere ekstrem autisme og ikke fungerer særlig bra på andre måter,