Hvordan klare å glemme noe som har skjedd?

[frosken]

Takk for svar, jeg forsøker virkelig å følge rådet. problemet var jo også at jeg etter å ha blitt krenket ble så forferdelig sint at det var vanskelig å bli kvitt saken. Jeg var rett og slett ikke klar over at jeg kom til å bli så sint. Jeg har hørt om andre som har stått i slike konflikter over år, og jeg har undret meg over hvorfor de ikke bare sluttet. Nå forstår jeg litt mer.

Jeg har gjort det jeg kan. jeg har konfrontert vedkommende, jeg har forsøkt å komme til bunns i problemene, men har ikke lykkes. Jeg må bare forsøke å bli ferdig med dette her. Men det har gjort noe med mitt menneskesyn. Jeg tror jeg aldri har opplevd så usympatiske mennesker før. Men nå har jeg opplevd det også. Det er jo også en erfaring å ta med seg.

Jeg hadde en litt sjokkartet opplevelse i en praksisperiode i studiet. Uten at jeg oppfattet at noe var galt, hadde veileder fått meg helt i vrangstrupen og det førte til at jeg måtte skifte praksissted. Den nye praksisveilederen kompenserte veldig for den forrige episoden, likeledes støttet lærestedet meg, men det var vanskelig å ikke bli sittende igjen med en rest av forvirring og usikkerhet. Lenge siden jeg har tenkt på episoden nå, men det du forteller minner meg litt om den. For meg ble løsningen å tenke at den første praksisveilederen hadde ødelagt nok for meg, om jeg ikke skulle ta episoden med meg videre også. Så stor makt ville jeg ikke gi henne, særlig fordi jeg var dypt kritisk til hvordan hun hadde oppført seg.

[Gjest klarer ikke å glemme]

Jeg hadde en litt sjokkartet opplevelse i en praksisperiode i studiet. Uten at jeg oppfattet at noe var galt, hadde veileder fått meg helt i vrangstrupen og det førte til at jeg måtte skifte praksissted. Den nye praksisveilederen kompenserte veldig for den forrige episoden, likeledes støttet lærestedet meg, men det var vanskelig å ikke bli sittende igjen med en rest av forvirring og usikkerhet. Lenge siden jeg har tenkt på episoden nå, men det du forteller minner meg litt om den. For meg ble løsningen å tenke at den første praksisveilederen hadde ødelagt nok for meg, om jeg ikke skulle ta episoden med meg videre også. Så stor makt ville jeg ikke gi henne, særlig fordi jeg var dypt kritisk til hvordan hun hadde oppført seg.

Det som også gjorde meg veldig forbannet var at jeg også jobbet med mennesker uten språk. Hvis jeg gjør noe feil, og spesielt over tid så er det faktisk de som får lide for det.Jeg må si at jeg blir bekymret over at vedkommende kan lede en slik bolig og likevel ha en slik ræva personalpolitikk. Vi som har språk må jo kommunisere. Spesielt når det er over 30 ulike personer som skal jobbe med disse menneskene. Men som sagt det er ikke mitt ansvar lenger, men slike ting gjør meg forbannet. Det hadde vært noe annet om jeg jobbet administrativt.

[Gjest kan ikke tilgi]

Jeg kan ikke glemme eller tilgi en traumatisk hendelse for 7 år siden. En person skadet meg med hensikt sånn at jeg mistet et lenge etterlengtet barn bare ca. 1 måned før barnet var ventet. Jeg kan heller ikke få flere barn som følge av hendelsen.

Jeg har lært meg å leve uten barnet. Men jeg klarer ikke å tilgi. Dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på til daglig nå lenger, men bitterheten er der, og den ødelegger meg.

Jeg vil så gjerne bli ferdig med dette, for min egen skyld, men jeg klarer ikke. Når jeg tenker på det som skjedde blir jeg like fortvilet som den gang, og jeg har vonde tanker og følelser i forhold til personen som forårsaket det. Jeg har prøvd å bli kvitt bitterhet og hevntanker på alle mulige måter, uten å lykkes.

Så jeg skjønner hva du mener, det er ikke lett å kvitte seg med traumatiske hendelser. Men jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest klarer ikke glemme]

Jeg kan ikke glemme eller tilgi en traumatisk hendelse for 7 år siden. En person skadet meg med hensikt sånn at jeg mistet et lenge etterlengtet barn bare ca. 1 måned før barnet var ventet. Jeg kan heller ikke få flere barn som følge av hendelsen.

Jeg har lært meg å leve uten barnet. Men jeg klarer ikke å tilgi. Dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på til daglig nå lenger, men bitterheten er der, og den ødelegger meg.

Jeg vil så gjerne bli ferdig med dette, for min egen skyld, men jeg klarer ikke. Når jeg tenker på det som skjedde blir jeg like fortvilet som den gang, og jeg har vonde tanker og følelser i forhold til personen som forårsaket det. Jeg har prøvd å bli kvitt bitterhet og hevntanker på alle mulige måter, uten å lykkes.

Så jeg skjønner hva du mener, det er ikke lett å kvitte seg med traumatiske hendelser. Men jeg ønsker deg lykke til!

Det som har vært litt provoserende for meg er å høre " du må tilgi og gå videre". For meg blir det å tilgi helt feil hvis personen ikke forstår rekkevidene av det h*n har gjort. Noe annet hadde det vært om personen kom til meg og spurte om jeg kunne tilgi. Om det var en person som feks hadde voldtatt meg så hadde det vært utenkelig å tilgi denne personen hvis vedkommende fortsatte å voldta. Da blir dette tilgivelsesbegrepet litt feil for meg. Men noen andre tolker det kanskje anderledes.

Jeg prøver heller å bruke ordet "forsoning". For meg handler ikke det om å kunne tilgi personen men heller for en egen del akseptere at det har skjedd å gå videre. Veldig lett i grunnen kan man si, men det er noe jeg tenker om det.

Kanskje må man gå gradvis gjennom en sånn prosess?. Jeg tror ikke at man bare kan bestemme seg for å glemme det eller tilgi. Det tror jeg ville fungert mot sin hensikt og man blir jo bare mer provosert av å høre det fra andre.

For deg vil jo opplevelsen aldri bli borte. Det kan bli vanskelig å skulle akseptere det som har skjedd. Men forhåpentligvis vil det jo skje nye positive ting i livet ditt som gjør at du ikke vil tenke på dette hele tiden. Jeg tror ikke at tiden leger alle sår, men at sårene blir lettere å bære etterhvert som tiden går.

[Gjest klarer ikke glemme]

Jeg kan ikke glemme eller tilgi en traumatisk hendelse for 7 år siden. En person skadet meg med hensikt sånn at jeg mistet et lenge etterlengtet barn bare ca. 1 måned før barnet var ventet. Jeg kan heller ikke få flere barn som følge av hendelsen.

Jeg har lært meg å leve uten barnet. Men jeg klarer ikke å tilgi. Dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på til daglig nå lenger, men bitterheten er der, og den ødelegger meg.

Jeg vil så gjerne bli ferdig med dette, for min egen skyld, men jeg klarer ikke. Når jeg tenker på det som skjedde blir jeg like fortvilet som den gang, og jeg har vonde tanker og følelser i forhold til personen som forårsaket det. Jeg har prøvd å bli kvitt bitterhet og hevntanker på alle mulige måter, uten å lykkes.

Så jeg skjønner hva du mener, det er ikke lett å kvitte seg med traumatiske hendelser. Men jeg ønsker deg lykke til!

Ok nå følte jeg at det ble litt klisjefullt men håper du tok budskapet

[rose23]

Du skal ikke glemme det som er umulig å glemme. Men jobbe med å legge det bak deg og leve med traumet slik at du blir i stand til å se framover :-)

[Gjest klarer ikke glemme]

Du skal ikke glemme det som er umulig å glemme. Men jobbe med å legge det bak deg og leve med traumet slik at du blir i stand til å se framover :-)

ja det er nok det riktige:) Håper det ikke tar alt for lang tid.

[Tonette]

Du skal ikke glemme det, men akseptere at det som har skjedd har skjedd.

Du har fått nye erfaringer, og vet nå hvordan det føles å erfare dette.

Så får du tenke gjennom om du har lært noe av det som har skjedd, som du kan ta med deg videre i livet.

[cathlin]

Du skal ikke glemme det, men akseptere at det som har skjedd har skjedd.

Du har fått nye erfaringer, og vet nå hvordan det føles å erfare dette.

Så får du tenke gjennom om du har lært noe av det som har skjedd, som du kan ta med deg videre i livet.

Fint svar.

[Gjest klarer ikke glemme]

Du skal ikke glemme det, men akseptere at det som har skjedd har skjedd.

Du har fått nye erfaringer, og vet nå hvordan det føles å erfare dette.

Så får du tenke gjennom om du har lært noe av det som har skjedd, som du kan ta med deg videre i livet.

Jeg har i hvertfall lært det at hvis jeg misliker sjefen så bør jeg styre unna jobben. En usympatisk sjef er som regel heller ikke opptatt av godt arbeidsmiljø og personalpotikk. Når en har en kronisk sykdom i tillegg som jeg har , er man mere avhengig av at andre at folk kommuniserer med en.

Det som sitter mest igjennom hos meg er å bli innkalt til et møte, hvor man blir helt satt it pga alt det man får høre der, uten at man er forberedt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg ante ikke hvor denne samtalen tok veien. Jeg var rett og slett helt i sjokktilstand.

I ettertid kommer jo alt det jeg ville ha sagt om jeg ikke hadde blitt så fullstendig satt ut. Det er jo følelsen av å ikke få forsvart seg som er den verste.

[frosken]

Det som også gjorde meg veldig forbannet var at jeg også jobbet med mennesker uten språk. Hvis jeg gjør noe feil, og spesielt over tid så er det faktisk de som får lide for det.Jeg må si at jeg blir bekymret over at vedkommende kan lede en slik bolig og likevel ha en slik ræva personalpolitikk. Vi som har språk må jo kommunisere. Spesielt når det er over 30 ulike personer som skal jobbe med disse menneskene. Men som sagt det er ikke mitt ansvar lenger, men slike ting gjør meg forbannet. Det hadde vært noe annet om jeg jobbet administrativt.

Jeg tror du kanskje ødelegger for deg selv ved å bli så opphengt i krenkelsen du ble utsatt for. Synes Tonette skrev et svært klokt svar høyere opp i tråden.

[Gjest klarer ikke glemme]

Jeg tror du kanskje ødelegger for deg selv ved å bli så opphengt i krenkelsen du ble utsatt for. Synes Tonette skrev et svært klokt svar høyere opp i tråden.

ja jeg skal virkelig forsøke å skjerpe meg.