Det er vanskelig å ikke bry seg.

[Gjest midtisahara]

Jeg har noen små tantebarn som jeg er utrolig glad i. Selv er jeg under studier og har ingen barn.

Far til barna (min bror) er under 30, og oppfører seg svært umodent. Det er slutt mellom han og moren til barna, så han pendler mye frem og tilbake fra forskjellige lokaliteter hvor han utfører noen prosjekter han nesten ikke tjener en krone på. Når han så er hos barna og moren (gjerne i forbindelse med en jobb, for å tjene penger) gjør han ikke annet enn å sitte på pc`en. Han har ingen interesse av dem nærmest, men stråler opp i blant og tuller litt med dem. Det som jo er værst er at han i det siste er begynt å kjefte mye på moren til barna foran ungene (om hva de får og spise, om leggerutiner osv.) Og det som er så ille er jo at han ikke involverer seg i barneoppdragelsen (han er jo så sjeldent hjemme), og bare kritiserer og lager ti høns av en fjer.

Jeg hater å se på dette. Jeg har så lyst til å gi ham en skikkelig lekse og si akkuratt hva jeg mener, men det er blitt prøvd før....han gidder ikke å høre på noen andre, sånn har det alltid vært.

Heldigvis er moren flink med barna, men det er jo vondt å se at barna nesten ikke tar kontakt med far mer (det var annerledes før). Det virker som om han bare blir værre og værre, istedet for modne- slik vi hadde håpet. Det kan nesten virke som om han har en psykisk lidelse som blir værre, eller i alle fall at hans personlig problem blir værre og værre.

Ingen vet hva de skal gjøre, og alle føler seg maktesløse.

Hva hadde du gjort?

[EnolaGay]

Jeg hadde holdt kjeft ovenfor ham, og gitt ALL min støtte og omsorg til henne! Og sagt til henne at jeg skjønner hva du sliter med, men det er lite vi kan gjøre med en voksen mann.. Så hadde hun i alle fall ikke følt at familien bare holdt med ham og dullet med ham. Slik det ofte er.

Og så hadde jeg passet på å få god kontakt med barna selv, for skulle det være noe en gang, og de trengte noen. Så kanskje de følte at de hadde meg i alle fall.

[Gjest midtisahara]

Jeg hadde holdt kjeft ovenfor ham, og gitt ALL min støtte og omsorg til henne! Og sagt til henne at jeg skjønner hva du sliter med, men det er lite vi kan gjøre med en voksen mann.. Så hadde hun i alle fall ikke følt at familien bare holdt med ham og dullet med ham. Slik det ofte er.

Og så hadde jeg passet på å få god kontakt med barna selv, for skulle det være noe en gang, og de trengte noen. Så kanskje de følte at de hadde meg i alle fall.

Takk! Godt svar:)

hilsen