Ekspertsvar nhd - søvn og psykose

[Gjest Sover tungt]

Fastlegen min hevder at han ikke tror jeg har psykoseproblemer fordi jeg sover godt om natten og ikke har forvirrete drømmer. Jeg går på AP og blir jo ganske trøtt av disse. Er dette en gedigen misforståelse? Jeg har aldri sett noe her på dol om at det er en motsetning mellom og sove godt/tungt og ha psykoseproblemer. Er det det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har helt rett. God søvn kan ikke brukes som et diagnosekriterium når psykose skal vurderes.

[Gjest Sover tungt]

Takk for oppklaringen.

Jeg må si at det ikke er noen god følelse å bli mistrodd eller ikke møtt på de problemene som en har og som en sliter med i hverdagen.

Jeg føler ikke at fastlegen og jeg er på nett når det gjelder akkurat dette. Når jeg forteller om enkelte episoder som har hendt, som f.eks. at andre kan lese tankene mine, sier han at det er selvhenføring. Når jeg forteller om andre ting som jeg plages med så opplever jeg at han trekker litt på smilebåndet av det hele.

Han har store forventninger til meg. Det plager meg faktisk. Jeg tenker alltid på det når jeg er der. At han regner med at jeg skal nå langt. Jeg har tatt en høyere utdanning og han sier fra tid til annen at han tror jeg kommer til å gå videre (dr.grad). Herregud, slik situasjonen er nå så klarer jeg ikke selv de enkleste oppgaver, så som å ta imot en beskjed eller å skrive en fornuftig mail. Konsentrasjonen og hukommelsen er ikke til å stole på. Jeg kommer ikke til å klare en vanlig jobb. Aldri.

Jeg liker ikke at vi (fastlegen og jeg) ikke snakker samme språk. Jeg er redd for at dps'n skal trekke inn årene og overlate alt ansvaret til fastlegen som jeg ikke føler forstår problematikken som jeg sitter med. Du skriver jo en del på dol om at fastlegen egentlig skal overta ansvaret når diagnosen og medisineringen er på plass.

Jeg føler behov for å bli tatt på alvor. Jeg kan få en guffen følelse av at han synes jeg er nevrotisk. Jeg synes da det er vanskelig å dele symptomer og situasjoner jeg har opplevd med ham. Katastrofetankene og vrangforestillingene kan tidvis være så "far out" og da er det direkte vondt å bli mistrodd eller trukket litt på smilebåndet av.

Det vil være lett for de som leser dette nå å hevde at jeg sikkert overfortolker/leser situasjonen feil. Jeg føler imidlertid at jeg oppfatter situasjonen godt. Jeg har imidleritd håpet i det lengste at jeg tar feil. Det ville jo vært det beste. Jeg liker fastlegen min på mange måter, men når det kommer til det såreste punktet i livet mitt, nemlig den psykoselidelsen jeg har og de problemene det skaper for meg i hverdagen, så er det direkte vondt å ikke bli forstått.

[bibben]

Du har helt rett. God søvn kan ikke brukes som et diagnosekriterium når psykose skal vurderes.

Takk for oppklaringen.

Jeg må si at det ikke er noen god følelse å bli mistrodd eller ikke møtt på de problemene som en har og som en sliter med i hverdagen.

Jeg føler ikke at fastlegen og jeg er på nett når det gjelder akkurat dette. Når jeg forteller om enkelte episoder som har hendt, som f.eks. at andre kan lese tankene mine, sier han at det er selvhenføring. Når jeg forteller om andre ting som jeg plages med så opplever jeg at han trekker litt på smilebåndet av det hele.

Han har store forventninger til meg. Det plager meg faktisk. Jeg tenker alltid på det når jeg er der. At han regner med at jeg skal nå langt. Jeg har tatt en høyere utdanning og han sier fra tid til annen at han tror jeg kommer til å gå videre (dr.grad). Herregud, slik situasjonen er nå så klarer jeg ikke selv de enkleste oppgaver, så som å ta imot en beskjed eller å skrive en fornuftig mail. Konsentrasjonen og hukommelsen er ikke til å stole på. Jeg kommer ikke til å klare en vanlig jobb. Aldri.

Jeg liker ikke at vi (fastlegen og jeg) ikke snakker samme språk. Jeg er redd for at dps'n skal trekke inn årene og overlate alt ansvaret til fastlegen som jeg ikke føler forstår problematikken som jeg sitter med. Du skriver jo en del på dol om at fastlegen egentlig skal overta ansvaret når diagnosen og medisineringen er på plass.

Jeg føler behov for å bli tatt på alvor. Jeg kan få en guffen følelse av at han synes jeg er nevrotisk. Jeg synes da det er vanskelig å dele symptomer og situasjoner jeg har opplevd med ham. Katastrofetankene og vrangforestillingene kan tidvis være så "far out" og da er det direkte vondt å bli mistrodd eller trukket litt på smilebåndet av.

Det vil være lett for de som leser dette nå å hevde at jeg sikkert overfortolker/leser situasjonen feil. Jeg føler imidlertid at jeg oppfatter situasjonen godt. Jeg har imidleritd håpet i det lengste at jeg tar feil. Det ville jo vært det beste. Jeg liker fastlegen min på mange måter, men når det kommer til det såreste punktet i livet mitt, nemlig den psykoselidelsen jeg har og de problemene det skaper for meg i hverdagen, så er det direkte vondt å ikke bli forstått.