Ekspertsvar Er denne psykiatrisk-kulturen vanlig?

[Gjest betenkt ja]

Jeg lar meg provosere av det.... At de ansatte sitter å strikker i stresslessen, og mye skravling om hvor fin genseren blir. Fire-fem ansatte og kanskje to pasienter som spiller kort i timesvis. Når det er fotballkamp, benker alle ansatte seg opp og enser ikke hva som skjer rundt seg.

Hver eneste time forsvinner halve personalet ut på verandaen for å røyke og skravle.

En gang jeg ba om å få gå ut på trappen å røyke, fordi jeg hater å røyke i gasskammeret. Hadde utgang med følge, men pleieren som kjente meg godt ga meg nøkkelen sin og sa "Jeg gidder ikke bli med ut".

De leser aviser, alltids et TV-program de må se. Å personalet prater mr med hverandre enn med pasientene. Jeg ble drittlei av å høre om et oppussingsprosjekt en ansatt skravlet om hele tiden, å julemiddagene de skulle ha.

Ikke alle som var slik, men det store flertallet. Har ikke vært på andre avdelinger, men er dette vanlig?

[Gjest Veldig vanlig!]

Det er veldig vanlig der jeg var innlagt,ble dritlei jeg også og de andre pasientene. Ei reiste hjem for det var ikke hjelp å få,hun var veldig syk. Da hun kommenterte oppførselen til de ansatte til en pleier sa han "Vi kan godt flytte deg over til den andre avdeligen,den er lukket og du får ikke gå ut".

[Gjest betnkt ja]

Det er veldig vanlig der jeg var innlagt,ble dritlei jeg også og de andre pasientene. Ei reiste hjem for det var ikke hjelp å få,hun var veldig syk. Da hun kommenterte oppførselen til de ansatte til en pleier sa han "Vi kan godt flytte deg over til den andre avdeligen,den er lukket og du får ikke gå ut".

Hørte en pasient klaget på at nattevaktene satt rundt bordet og hadde laget et stormåltid med elgkjøtt. Hun klaget på ta hun ikke fikk sove, og spurte om de kunne "ringe vakthavende å spørre om hun kunne få noe beroligende". Fikk til svar at de var opptatt, og da hun hisset seg opp svarte en pleier : Du er nå frivillig innlagt, så du kan bare skrive deg ut om du vil".

Tror disse folkene glemmer hvorfor de jobber på psykiatrisk. De skulle hatt seg en måned på en fabrikk, eller Burger King. Tenk hadde de sagt "Nei, jeg skal se Grazy anotomy" først, så skal jeg lage en burger til deg...

[hidi, the scorpion]

Hørte en pasient klaget på at nattevaktene satt rundt bordet og hadde laget et stormåltid med elgkjøtt. Hun klaget på ta hun ikke fikk sove, og spurte om de kunne "ringe vakthavende å spørre om hun kunne få noe beroligende". Fikk til svar at de var opptatt, og da hun hisset seg opp svarte en pleier : Du er nå frivillig innlagt, så du kan bare skrive deg ut om du vil".

Tror disse folkene glemmer hvorfor de jobber på psykiatrisk. De skulle hatt seg en måned på en fabrikk, eller Burger King. Tenk hadde de sagt "Nei, jeg skal se Grazy anotomy" først, så skal jeg lage en burger til deg...

Det går "all slags historier", om mennesker på medisin...

Så må man velge det som er vettig å tro på eller man anmelder dem....!

Mange psykiske syke, kan fortelle deg de villeste historier...

[Gjest Veldig vanlig!]

Hørte en pasient klaget på at nattevaktene satt rundt bordet og hadde laget et stormåltid med elgkjøtt. Hun klaget på ta hun ikke fikk sove, og spurte om de kunne "ringe vakthavende å spørre om hun kunne få noe beroligende". Fikk til svar at de var opptatt, og da hun hisset seg opp svarte en pleier : Du er nå frivillig innlagt, så du kan bare skrive deg ut om du vil".

Tror disse folkene glemmer hvorfor de jobber på psykiatrisk. De skulle hatt seg en måned på en fabrikk, eller Burger King. Tenk hadde de sagt "Nei, jeg skal se Grazy anotomy" først, så skal jeg lage en burger til deg...

Det er sprøtt! Miljøkontakten min var snill men litt på jordet,hun sa "Vi har fått beskjed om å blande oss med pasientene,vi må bli flinkere til det. Vi må jo huske på at dere er her av en grunn". Da fikk jeg bakoversveis og ble målløs.

[Gjest Veldig vanlig!]

Det går "all slags historier", om mennesker på medisin...

Så må man velge det som er vettig å tro på eller man anmelder dem....!

Mange psykiske syke, kan fortelle deg de villeste historier...

Så psykisk syke prater tull,dem skal man ikke ta alvorlig?

Det er alvorlig svikt mange plasser,det bør tas på alvor!

[wizdom]

En gang snakket jeg med en dame som var sykepleier. Hun hadde tidligere jobbet på somatisk avdelig, men da hun bikket 30 ble det visst for slitsomt. Da begynte hun i psykiatrien. Er det mindre slitsomt der? Jeg vil anta det er like slitsomt, men på en annen måte? Hvis de stort sett sitter og strikker og skravler og spiller kort kan jeg jo forstå at det er mer behagelig å jobbe på psyk avd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Strikking og intern skravling er dessverre alt for vanlig.

[Gjest betenkt ja]

Det går "all slags historier", om mennesker på medisin...

Så må man velge det som er vettig å tro på eller man anmelder dem....!

Mange psykiske syke, kan fortelle deg de villeste historier...

Kan godt forstå de ikke gidder å konversjere med psykotiske eller bipolare NON-stpp tullpratere... Det er heller ikke rett behandling.

Jeg har stort sett blitt behandlet med respekt, men blitt ganske sjokkert over noen kjeftesalver enkelte har servert til mindre ressurssterke og sykere mennesker. Lite respektfullt...

Husker en dame som var tvangsinnlagt uten å ha fått med seg den ting. Hun satt der nesten blind for hun hadde ikke brillene sine, hun var storrøyker men hadde ikke penger til røyk for lommeboken lå hjemme. Ingen kunne kjøre henne de fire milene hjem for å hente noen bagasje, for det var helg og for lite folk på jobb. Jeg snek meg inn på rommet hennes, ga henne et par linser og 200 kr. Da gråt hun av takknemlighet....

[Gjest TheVisitor]

Strikking og intern skravling er dessverre alt for vanlig.

Som er miljøterapi mener noen.

[Gjest Ladytron]

Det var slik der jeg var innlagt også. Et par pleiere var veldig ok, men mange brydde seg mest om seg og sitt. Noen virket direkte uempatiske...

[Maximia]

Strikking og intern skravling er dessverre alt for vanlig.

Hvordan drives en god psykiatrisk avdeling?

[Gjest Mien]

Ja, dette er veldig vanlig.

Har vært innlagt en rekke ganger og på forskjellige avdelinger. Og hver gang er det slik.

[Gjest benteenkt ja]

Det var slik der jeg var innlagt også. Et par pleiere var veldig ok, men mange brydde seg mest om seg og sitt. Noen virket direkte uempatiske...

Husker første gang jeg var innlagt i nesten to måneder. Jeg hadde da føllsene utenpå kroppen og ble alt for engasjert i de andre pasientene. Jeg drev rett og slett terapi, kunne sitte oppe halve natten å høre på andres livshistorier. Når noen gråt var det jeg som trøstet dem. Jeg satte med ned og pratet med de som satt der tause alene og ikke turde å spørre om hjelp til noe. Det var mange som takket meg og det ga meg også mye å være til hjelp. En pleier ba meg også om å passe på en annen pasient, som hadde fastvakt, mens han gikk ut å tok sen en røyk. Til slutt var jeg så utkjørt, at jeg fikk kraftig migrene og lå på gulvet å skrek. Orket ikke stå på beina for jeg ble så sliten. Da grep en psykolog inn og ba hele avdeling beskjed om å skjerpe seg. Jeg fikk også klar beskjed om å si fra til perosnalet når jeg så at andree hadde det vanskelig og trengte hjelp.

Å jeg synes det er helt utrolig at en eldre mann gikk fram og tilbake i korridorene og gråt i minst ti minutter, mens ingen i personalet gadd å bry seg. Til slutt gikk jeg bort til en av dem og gråt selv: Kan dere være så snill å snakke med den gamle mannen som gråter? Og da løp hun omtrent bort til han.

[AAA]

Jeg er godt over gjennomsnittet ofte på besøk på sykehjem for tiden, 2 stk, vanlig avdeling og rehab avdeling, og det er akkurat det samme der dessverre.

Jeg har enda til gode å se at noen har det travelt. De sitter på rompa og prater med hverandre nesten uansett når jeg kommer på dagen.

[Gjest innlagt]

Kjenner meg utrolig godt igjen! Har vært innlagt flere ganger, og på ulike sykehus men det er det samme overalt. Ofte har jeg følt meg til bry og i veien når jeg har spurt om noe. De er mer opptatt av å snakke med hverandre enn pasientene.

Det jeg reagerer mest på er at de foran pasienter sier at de gleder seg til helgen, klager over at de har helgevakt nå som det er så fint vær, de teller ned dagene til ferie osv. Og jeg er der på tvang uten utgang.

Og når man har fotfølging så setter de seg ned i stolen (gjerne stresslessen de flytter på, stakkars personal som må sitte vakt) med en bok eller ukeblad. Jeg har noen ganger forsøkt å sette i gang en samtale, men forstått at boken er viktigere. Det har også hendt flere ganger at jeg har ligget og strigrått i sengen i flere timer av fortvilelse og "vakten" ser ikke engang opp fra boken.

[Gjest innlagt]

Husker første gang jeg var innlagt i nesten to måneder. Jeg hadde da føllsene utenpå kroppen og ble alt for engasjert i de andre pasientene. Jeg drev rett og slett terapi, kunne sitte oppe halve natten å høre på andres livshistorier. Når noen gråt var det jeg som trøstet dem. Jeg satte med ned og pratet med de som satt der tause alene og ikke turde å spørre om hjelp til noe. Det var mange som takket meg og det ga meg også mye å være til hjelp. En pleier ba meg også om å passe på en annen pasient, som hadde fastvakt, mens han gikk ut å tok sen en røyk. Til slutt var jeg så utkjørt, at jeg fikk kraftig migrene og lå på gulvet å skrek. Orket ikke stå på beina for jeg ble så sliten. Da grep en psykolog inn og ba hele avdeling beskjed om å skjerpe seg. Jeg fikk også klar beskjed om å si fra til perosnalet når jeg så at andree hadde det vanskelig og trengte hjelp.

Å jeg synes det er helt utrolig at en eldre mann gikk fram og tilbake i korridorene og gråt i minst ti minutter, mens ingen i personalet gadd å bry seg. Til slutt gikk jeg bort til en av dem og gråt selv: Kan dere være så snill å snakke med den gamle mannen som gråter? Og da løp hun omtrent bort til han.

Jeg fikk også den hjelperollen, personalet brydde seg ikke. jeg klarte ikke sitte å se på at noen helt åpenbart hadde det vondt uten å gjøre noe. Når man er innlagt har man ikke så stort overskudd til å både forholde seg til, og prøve å løse andres problemer. Det er mange sterke historier/skjebner.

En gang ble jeg innkalt til avdelingsleder uten å ane hvorfor. Jeg fikk kjeft for å ha blandet meg inn i en annen pasient sin behandling. Det stemte delvis, men jeg satt i stuen med aktuell pasient og flere av miljøpersonalet. Pasienten skulle overføres til et annet sted. Kontrollkommisjonen kom en gang i uken. Pasienten sa ja til overføring da kontrollkommisjonen var der, og trakk dette tilbake dagen etter. KK kom en gang i uken, så da fikk pasienten utsatt overføringen. Pasienten sa også dette rett ut. Jeg foreslo da at pasienten gikk med på overføring, og etter en liten stund kunne han si at "dette steder passer ikke for meg. Jeg føler ikke at jeg får riktig hjelp her." Jeg visste selvfølgelig at pasienten ikke kom til å bli skrevet ut fra neste sted, men det var åpenbart for meg at han trengte en langvarig innleggelse. Han laget mye bråk og uro og både pasienter og personal begynte å bli rimelig lei. Så jeg hadde en egeninteresse i at han ble overført, men mente også at overføring var det eneste forsvarlige. Personalet i stuen backet meg opp og brukte mine argumenter, dagen etter reiste pasienten frivillig. De i stuen takket meg for kreativiteten. Jeg syntes den argumentasjonen var ganske åpenbar og ikke spesielt kreativ men det er en annen sak.

Påfølgende dag fikk jeg en skyllebøtte av avdelingsleder for å ha blandet meg. Jeg ville ikke påpeke at det hadde vært personal til stede som både fulgte opp argumentasjonen og takket meg - da hadde vel de også fått kjeft og det ville jeg jo ikke.

[Gjest been there too.]

Vel jeg var på en avlastningsenhet, hvor de ansatte virket mer interessert i strikketøyet sitt enn pasientene som satt der. Nå forventer jeg jo ikke at de skal drive samtaleterapi med de som sitter rundt der, men det går jo ann å vise litt interesser for folk, eller ha en uformell småprat. Eller kan man ikke forvente det?

jeg opplevde at hun jeg hadde som kontakt den dagen ikke hadde tid til å prate med meg da hun heller ville se på nyhetene. Hun er da ikke der for å se på nyhetene. det var det også andre pasienter som reagerte på.

Jeg er glad jeg ikke lenger føler et behov for å være der, og håper jeg slipper det fremover.