Ekspertsvar Ekstreme livssituasjoner

[Gondor]

Er det slik at mennesker som opplever dramatiske livssituasjoner, slik som feks krig, ikke samtidig er deprimerte? Kan det være at ,mennesker som levde under depresjonen i USA i 20-30 årene selv ikke ble deprimerte fordi de hadde mer enn nok med å overleve?

Og hvis det er slik; hva kan vi lære av det?

[Sør]

Hei,

Hvem sier de ikke er/var deprimerte, eller drakk, eller tok narkotika?

Men du må huske at historien skrives av de som overlever. Alle som tok selvmord, eller gikk til grunne, hører vi ikke noe fra.

Samtidig, ja, man kan selvsagt lære av historier om hva mennesker kan tåle og overleve. Man vet dog ikke på forhånd nødvendigvis hvem som vil overleve i ekstreme situasjoner.

Med vennlig hilsen

[Gjest gjjfkp]

Du er virkelig en grublende person....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er korrekt at selvmord avtar i vanskelige tider. Det er viktig å ha noe å kjempe for - en mening med livet. Krig gir også større samhold innad.

[EnolaGay]

Jeg tror det kan være slik der og da. Jeg vokste opp under ekstreme forhold og opplevde aldri meg selv som deprimert. Heller sterk og flink. Men kroppen er i alarmberedskap hele tida, og man kan bare ha så mye stresshormoner i seg til enhver tid før systemet klapper sammen.

Når forholdene normaliseres så blir adferden som tidligere funket helt feil. Det er ikke noe å være redd for mer. Og da kommer reaksjonen.

Folk som får det fra tidlig alder får preget hjernen på det og tror jeg. Og kan ikke fungere på andre måter. De som får hjelp og innsikt er de heldige. Resten lever livet som om de var i krig hele tida. og oppfatter alt annet som kjedelig (!) eller unormalt.

[EnolaGay]

Det er korrekt at selvmord avtar i vanskelige tider. Det er viktig å ha noe å kjempe for - en mening med livet. Krig gir også større samhold innad.

Du glemte å si at det like mye er fordi man ikke trenger/kan fokusere på seg selv og hva man føler.

[Gjest profile]

Ikke det du spurte om men uttrykket "The great depression" henspeiler på en lavkonjunktur i markedet ikke at folk ble deprimerte.

Selv om i ettertid er liksom bildet jeg har på det en forteningsmann som står på kanten av en skyskraper og skal til å hoppe...

[Gjest kanskje noe av det samme]

Jeg tror det kan være slik der og da. Jeg vokste opp under ekstreme forhold og opplevde aldri meg selv som deprimert. Heller sterk og flink. Men kroppen er i alarmberedskap hele tida, og man kan bare ha så mye stresshormoner i seg til enhver tid før systemet klapper sammen.

Når forholdene normaliseres så blir adferden som tidligere funket helt feil. Det er ikke noe å være redd for mer. Og da kommer reaksjonen.

Folk som får det fra tidlig alder får preget hjernen på det og tror jeg. Og kan ikke fungere på andre måter. De som får hjelp og innsikt er de heldige. Resten lever livet som om de var i krig hele tida. og oppfatter alt annet som kjedelig (!) eller unormalt.

Jeg var helt siden ung alder fast bestemt på hvordan jeg skulle bo, hva jeg skulle bli og lyktes med det etter beinhard jobbing. Siden dette har jeg ikke funnet noen nye mål eller drømmer. Har fått det jeg ville, men likevel føles det tomt og meningsløst.

Utad er jeg velykket, men ikke innad.

[Olav Femte]

Det er korrekt at selvmord avtar i vanskelige tider. Det er viktig å ha noe å kjempe for - en mening med livet. Krig gir også større samhold innad.

Var det derfor ca. 100 000 innbyggere tok selvmord i Berlin under den Sovjetiske innvasjonen av byen fra 16 april til 2 mai 1945.

Javel.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Var det derfor ca. 100 000 innbyggere tok selvmord i Berlin under den Sovjetiske innvasjonen av byen fra 16 april til 2 mai 1945.

Javel.

Da var alt håp ute. De tok livet sitt for å slippe unna kommunistenes voldtekter og massakre. Det var en fornuftig handling i valget mellom to onder.

[Spenol(1)]

Jeg har selv opplevd en barne og ungdomstid preget med mobbing. Jeg var i et overlevelsesmodus og var ikke så deprimert, men hadde mye angst.Det var på en måte slik livet mitt var.

Men etter at denne skoletiden var over så kom depresjonen snikende. Selv om jeg ikke blir mobbet i dag, så kan jeg ha helt grusomme mareritt om det. Jeg våknet og har ikke lyst til å leve mer. Marerittene er på en måte ti ganger verre enn minnene jeg har.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har selv opplevd en barne og ungdomstid preget med mobbing. Jeg var i et overlevelsesmodus og var ikke så deprimert, men hadde mye angst.Det var på en måte slik livet mitt var.

Men etter at denne skoletiden var over så kom depresjonen snikende. Selv om jeg ikke blir mobbet i dag, så kan jeg ha helt grusomme mareritt om det. Jeg våknet og har ikke lyst til å leve mer. Marerittene er på en måte ti ganger verre enn minnene jeg har.

Dette illustrerer godt dette med at en er deprimert for det som var (fortid), mens en er engstelig for det som skal komme.

[Olav Femte]

Da var alt håp ute. De tok livet sitt for å slippe unna kommunistenes voldtekter og massakre. Det var en fornuftig handling i valget mellom to onder.

Joda, kan være enig NHD. Alt håp var ute på den tid i Berlin. Sovjetrusserne drev med omfattende voltekter og plyndring av befolkningen i denne tiden...

[EnolaGay]

Jeg var helt siden ung alder fast bestemt på hvordan jeg skulle bo, hva jeg skulle bli og lyktes med det etter beinhard jobbing. Siden dette har jeg ikke funnet noen nye mål eller drømmer. Har fått det jeg ville, men likevel føles det tomt og meningsløst.

Utad er jeg velykket, men ikke innad.

Men hadde du det bra ellers? Noen ganger jager man disse målene med alle krefter for å komme seg unna den situasjonen man er i der og da. Jeg gjorde det. Og "oppdro" alle mennesker på min vei, fordi jeg "så at de hadde jo fått alt og så bare kastet de det bort på tull...med de konsekvenser det ville få i fremtiden..." Fordi jeg selv manglet ALT. Og istedet for å skaffe meg det JEG trengte, så kastet jeg bort energien min på disse andre. Tsk tsk.

Målet der fremme blir hele livet. Og så kommer man dit, og oppdager at man er fortsatt den samme... noe slikt. Spørsmålet er vel om du fikk det du ville ha eller det du trodde du ville ha.

Og det er neppe for sent å gjøre noe med det enda vel..?