Valg av etternamn

[Gjest Ulvinnen]

  AV skrev (På 30.6.2010 den 21.26):

For ikke å snakke om når de betaler korpsturen og glemmer å skrive på betalingen hvilket barn det gjelder for.

Har opplevd det også, ja :-)

[Orio]

  Ulvinnen skrev (På 30.6.2010 den 21.25):

Jeg også :-) Men det finnes sikkert flere av arten, så vi er neppe naboer.

Neppe, her jeg bor nå er det bare gammeldagse familier hvor de har samme etternavn hele gjengen. Nesten litt kjedelig.

[Gjest fra bergen]

  Sør skrev (På 30.6.2010 den 20.32):

Ja, det er relativt uvanlig at han er husets kvinne, men det skjer nok.

Husets leder, sjef, eller konge, om du vil.

[Humatus]

Selv har jeg alltid ønsket at jeg hadde flere navn. Jeg har bare et fornavn og et etternavn. Etternavnet mitt er jeg glad i, er ikke så mange som heter akkurat det i Norge, og navnet er etter gården som jeg vokste opp på, det er endel av identiteten min.

Men har alltid ønsket et mellomnavn, men kunne aldri tenke meg å sette til et til.

[Gjest med litt skråblikk]

Øystein Sunde har laget en vise eller dikt om den type navneforviklinger. Noen som husker den?

En strofe skal visst være "nå er jeg min egen bestefar!"

[laban]

  Ulvinnen skrev (På 30.6.2010 den 21.07):

Et eksempel: Når man er korpsmor, og skal sette opp liste med arbeidsfordeling, er det utrolig puslearbeid å finne ut hvem som er foreldrene til hven, når foreldre og barn har ulike etternavn.

Det er godt mulig at ikke det betyr noe for dere, men det gjør det enklere for andre. Selv syns jeg også at det er veldig greit når jeg skal henvende meg til skole, lege osv, at når jeg sier navnet mitt, så vet de med en gang hvem jeg er moren til. Og skolen som skal ha tak i meg kjapt, bare kan ringe til jobben min og spørre etter "fru etternavnet_til_barnet". Jeg liker faktisk også å ha samme etternavn som min mann, vi er familien XXXX, ikke familien XXXX, YYYY, XXXX-YYYY og YYYY-XXXX.

Jeg tenkte faktisk også på de listene, jeg administrerer en hel haug sånne selv.

Men det er så mange varianter med hensyn til navn at de aldri er sortert "vilt". De tar alltid utgangspunkt i barnet, og så får de foresatte ha de navn (og ikke minst adresser) de måtte ha.

Men altså, dette er ingen stor sak for meg. Jeg har bare lurt på hvilke problemer det er med oss og andre familier der bare 75% har nøyaktig samme navn, uten at vi merker det selv.

[laban]

  AV skrev (På 30.6.2010 den 21.26):

For ikke å snakke om når de betaler korpsturen og glemmer å skrive på betalingen hvilket barn det gjelder for.

Det problemet oppstår også hvis du har to stk. Johansen eller Berg i korpset, som ikke er søsken.

Men jeg skjønner hva du mener. Mine barn heter heldigvis det samme som regningskontoen.

[Gjest togli]

Skjønner hva du mener, men hvorfor akkurat fars etternavn? Mors etternavn er vel like mye verdt, eller?

Mine barn har mitt opprinnelige etternavn som mellomnavn og fars etternavn som etternavn. Grunnen til at det ble slik er at etternavnene klinger best sammen i den rekkefølgen. Idag hadde vi nok gjort det annerledes siden mitt etternavn er mye mer spesielt enn pappaens etternavn.

La oss si at et av barna heter Ida Strømstad Johansen (mor: Strømstad, far: Lars Johansen). Da ville jeg idag kalt henne Ida Larsdatter Strømstad. Flott navn og begge foreldres navn er godt ivaretatt slik at man slipper krangel ;-)

[Gjest Elextra]

  laban skrev (På 30.6.2010 den 20.59):

Når er det mest _praktisk_ at begge foreldrene har samme etternavn som barna?

Jeg bare lurer, fordi du absolutt ikke er alene om å mene dette. Men jeg har hatt et annet etternavn enn mannen og de to barna (som har bare hans) i over 20 år, og jeg har ennå ikke møtt noen situasjon hvor dette har skapt praktiske vanskeligheter.

Det symbolske og følelsesmessige kan jeg forstå at noen legger vekt på (det gjør altså ikke jeg, annet enn når det gjelder meg selv og mitt navn), men upraktisk?

Kanskje noen som ikke kjenner oss særlig godt, har trodd at vi "bare" er samboere. Men det er ikke det minste upraktisk, de spør nok før de dør av nysgjerrighet. De gangene sivilstanden vår har noen reell betydning, må man jo alltid krysse av (på skjemaer o.l.) allikevel, uansett navn.

Jeg har heller aldri sett de store praktiske problemene ved å ha ulike navn.

Jeg ser jo at det i enkelte tilfeller (nevnte korpskontoer etc.) kan være greiere, og noen ganger kunne det være kjekt at det var helt innlysende hvilket barn som var mitt. Men alt i alt betyr dette svært lite og kan ikke kalles praktiske problemer. Det betyr langt mer for meg å ha mitt eget navn som jeg alltid har hatt :-).

[Mirabell]

  laban skrev (På 30.6.2010 den 20.59):

Når er det mest _praktisk_ at begge foreldrene har samme etternavn som barna?

Jeg bare lurer, fordi du absolutt ikke er alene om å mene dette. Men jeg har hatt et annet etternavn enn mannen og de to barna (som har bare hans) i over 20 år, og jeg har ennå ikke møtt noen situasjon hvor dette har skapt praktiske vanskeligheter.

Det symbolske og følelsesmessige kan jeg forstå at noen legger vekt på (det gjør altså ikke jeg, annet enn når det gjelder meg selv og mitt navn), men upraktisk?

Kanskje noen som ikke kjenner oss særlig godt, har trodd at vi "bare" er samboere. Men det er ikke det minste upraktisk, de spør nok før de dør av nysgjerrighet. De gangene sivilstanden vår har noen reell betydning, må man jo alltid krysse av (på skjemaer o.l.) allikevel, uansett navn.

''Når er det mest _praktisk_ at begge foreldrene har samme etternavn som barna?''

Jeg har i hvert fall aldri hatt noen praktiske problemer med å ha et annet etternavn enn min mann. Jeg kan se for meg flere praktiske problemer med å BYTTE etternavn enn å beholde sitt eget.

[Bookworm]

  mariaflyfly skrev (På 30.6.2010 den 20.35):

Mine unger har bare mitt mellomnavn og etternavn av den enkle grunn at det er 4 stk som heter dette. Pappaen til ungene heter et av de vanlige -sen navnene.

Folk må da få velge de løsningene som passer dem best.

''Folk må da få velge de løsningene som passer dem best.''

Det var egentlig det eneste svaret som trengtes i denne tråden:-)

[Angustia]

Jeg har "tokullsbarn". Alle har mitt etternavn, og de respektive to fedrenes mellomnavn. Praktisk!

[jubalong70]

Både ungene og jeg har begges etternavn, det er fordi mitt etternavn finnes kun i min familie. Vi er nå 10 stk i Norge som heter det. Vi valgte å ta min manns etternavn i tillegg, fordi vi synes det er godt med et navn som dekker hele familien vår.

Hva barna gjør når de blir eldre må de få bestemme selv. Det kan godt tenkes at de velger bort navnene de har fått fra oss, og det må de gjerne gjøre.

Jeg tenker som så at når ungene våre skal gifte seg, så er de så voksne at de kan ta egne valg

[filiokus81]

''Hva er vitsen med å ha morens etternavn? Hvorfor holder det ikke bare med farens?''

Hvorfor i all verden må det være farens?? Her har hele familien mitt navn, og vi er riktig fornøyde med det.

[Gjest Elextra]

  med litt skråblikk skrev (På 1.7.2010 den 2.28):

Øystein Sunde har laget en vise eller dikt om den type navneforviklinger. Noen som husker den?

En strofe skal visst være "nå er jeg min egen bestefar!"

Eller:

Jeg ble forelsket i en enke som hadde en voksen datter.

Jeg giftet meg med enka, og en stund senere giftet min far seg med min stedatter. Derfor ble min kone og jeg svigerforeldre til min far.

Etter en stund fikk min stemor, altså min kones datter, en sønn. Og den gutten ble naturligvis min bror, ettersom han er min fars sønn. Men, han er også sønn til min kones datter, og derfor ble min kone guttens bestemor og jeg ble bestefar til min bror.

Så fikk min kone og jeg en gutt, og han ble min fars svoger. Min sønns stesøster er jo da også hans farmor - ettersom min far en hans farfar. Min far er altså mitt barns svoger, ettersom hans søster er fars kone. Jeg er altså bror til min egen sønn. Sønnen min er min farmors nevø og jeg er farfar til meg selv. Jeg er bror til min far og samtidig både sønn og far til ham. Min kone er min stemor, mor, svigerinne og stedatter.

Jeg er far og sønn til meg selv!

[Mrs D]

  fra bergen skrev (På 30.6.2010 den 22.30):

Husets leder, sjef, eller konge, om du vil.

Haha, og i 99% av tilfellene er det mor som bestemmer hjemme, og far later som om han er sjefen og flagger dette i alle tenkelige og utenkelige situasjoner.

[Axcia]

  Elextra skrev (På 1.7.2010 den 10.22):

Eller:

Jeg ble forelsket i en enke som hadde en voksen datter.

Jeg giftet meg med enka, og en stund senere giftet min far seg med min stedatter. Derfor ble min kone og jeg svigerforeldre til min far.

Etter en stund fikk min stemor, altså min kones datter, en sønn. Og den gutten ble naturligvis min bror, ettersom han er min fars sønn. Men, han er også sønn til min kones datter, og derfor ble min kone guttens bestemor og jeg ble bestefar til min bror.

Så fikk min kone og jeg en gutt, og han ble min fars svoger. Min sønns stesøster er jo da også hans farmor - ettersom min far en hans farfar. Min far er altså mitt barns svoger, ettersom hans søster er fars kone. Jeg er altså bror til min egen sønn. Sønnen min er min farmors nevø og jeg er farfar til meg selv. Jeg er bror til min far og samtidig både sønn og far til ham. Min kone er min stemor, mor, svigerinne og stedatter.

Jeg er far og sønn til meg selv!

*hehe* Forviklingar.

[trollemor;o)]

Mine barn har også bare farens navn, men om jeg hadde hatt et spennende etternavn ville jeg gitt de mitt etternavn. Mitt etternavn er i Olsen/Hansen kategorien mens min manns navn er itt mer spennende og unikt. Enig i at det er tungvint med alle desse navna.

[Gjest fra bergen]

  Mrs Doolittle skrev (På 1.7.2010 den 11.06):

Haha, og i 99% av tilfellene er det mor som bestemmer hjemme, og far later som om han er sjefen og flagger dette i alle tenkelige og utenkelige situasjoner.

Han er nå ihvertfall grillsjef.

[Gjest kan en lure :))))]

Det er litt pga det er få i min familie som har mitt etternavn,

min far kom fra en familie med han og en søster, søsteren tok sin manns navn,

så da var det kun pappa som hadde sitt navn.

Det var mest jenter i slekta, så må langt ut i slekta før jeg finner folk jeg er i slekt med som heter det samme, og de kjenner jeg ikke.

Så litt derfor ville jeg beholde pikenavnet,

samtidig syntes jeg det var litt praktisk å ha navnet til mannen min og.

Nå er både for- og etternavnet mitt kort, men angrer litt på at jeg beholdt mellomnavnet mitt, for det ble så langt... men beholdt jo det pga jeg hadde arvet det fra min farmor så var litt trist å gi slipp på.

Men pga at jeg har valgt å la ungene mine ha både mitt og min manns etternavn,

så har jeg bevisst gitt ungene mine korte navn - og ikke dobbeltnavn.

Eks: Ida Olsen Rønningen (oppdiktet, så håper ingen heter det hehe)

Om hun gifter seg kanskje hun

vil hete: Ida Olsen Rønningen Kroken....

det kan jo etterhvert bli veldig langt,

men jeg vet om flere som da fjerner f.eks. pikenmavnet til moren

og kun heter faren sitt etternavn og så sin mann,

f.eks. Ida Rønningen Kroken.

Men skjønner dilemmaet med mange navn - og ikke minst lange.

Johanne Emilie Gustavsdottir Olsen Røbek

Høres jo veldig flott ut, men er det plass til navnet på visakortet?