Voksne barn av alkoholikere/intimitet

[Gjest nrt]

Hei!

Det er en ting jeg grubler på, og jeg ønsker innspill.

Mannen i mitt liv har hatt en oppvekst preget av alkoholiserte foreldre, mobbing og flytting. Han har måttet ta seg av yngre søsken og greie seg selv. Han er fortsatt skeptisk til andre og holder seg mye for seg selv, men fortviler over at han ikke har så mange venner. Han har omsider tatt høyere utdanning og fått seg en god jobb, så sånn sett fungerer han godt. Han er smart, tålmodig og veldig snill. Og følsom, på godt og vondt.

På meg virker det som om problemene oppstår i forbindelse med nærhet. Jeg vet ikke hvor mange ganger det har vært slutt mellom oss nå. Det virker som om han avviser meg så fort han tror jeg skal avvise han. Jeg merker det særlig godt når vi møtes igjen etter å ha vært borte fra hverandre, selv om vi dagen før har hatt det kjempegodt sammen.

Jeg føler jeg blir testet, hvor solid er jeg og hva skal til før jeg forlater han. Bestått test fører til nye, umulige tester. Det har utviklet seg et mønster hvor jeg er den tålmodige og han tester grenser. Jeg skjønner hvor han kommer fra, men det sliter på meg og på forholdet. Det er vanskelig å få til en konstruktiv dialog rundt det, fordi han er så veldig stolt. Han vil heller spise gråstein enn å si han er redd eller sjalu.

Enten jeg vil eller ikke, elsker jeg denne mannen. Jeg er selv et løvetannbarn, og jeg innrømmer gjerne at det traff noe dypt i meg å møte en som han. Selv om jeg nok har kommet lengre enn han, er det noe med den ensomheten jeg føler sammen med andre som sannsynligvis aldri slipper taket. Sammen med han føler jeg meg ikke ensom. Dette er noe jeg har lengtet etter hele livet og jeg vil helst ikke gi slipp på det hvis det kan ordne seg.

Jeg ønsker derfor å vite hvordan jeg kan gå frem/være for å legge til rette for en positiv utvikling hos han, og oss som par, uten å ende opp i en terapeut-rolle. Tips og erfaringer mottas med stor takknemlighet.

[frosken]

Har du sjekket ut om det finnes tilbud til voksne barn av alkoholikere der dere bor? Jeg forestiller meg at en del av det du beskriver vil kunne være gjenkjennelig for andre med tilsvarende bakgrunn, og kanskje finnes det tilbud om familierådgivning/parterapi rettet mot par med deres bakgrunn.

Forøvrig tror jeg at du må snakke åpent med mannen din om dine tanker rundt dette. Ikke hele tiden - men ta det opp fra tid til annen og forlange at han hører på hva du ønsker å formidle. Etterhvert så synes jeg også du skal være noe mindre villig til å være tålmodig og overbærende; siden han er en ok fyr så ønsker han neppe dypest sett å såre deg, og da bør han etterhvert også sørge for i størst mulig grad å oppføre seg slik at han ikke gjør det.

Jeg synes det er bra å være i stand til å forstå hvorfor partneren viser sære eller umodne trekk - men jeg tror også det er viktig å sette grenser slik at ting ikke repeteres i det uendelige.

Lykke til:-)