Forholdet til psykologen

[Gjest Flautja]

Det er litt flaut å si det men, noen ganger føler jeg meg så i nedoverbakke at jeg føler meg som noe som holder på å gå under vann og drukne, det fører til at jeg ikke greier å ta hensyn til andres følelser og behov.

Jeg prøvde å si til psykologen at jeg ikke kunne passe på han, men jeg vet ikke om han fikk det med seg hva jeg egentlig mente. Det er en viss fare for at det belaster omgivelsene når noen går under vann, siden omgivelsene kan bli revet med i draget nedover. Jeg føler meg som sagt dum siden jeg sa til han det, men vet ikke om slike som han virkelig skjønner hva jeg mente med det.

Jeg føler jeg har et ansvar for omgivelsene når jeg tryner, i den grad at de ikke skades av meg, men, jeg kan ikke passe på at psykologen ikke skades i det jeg rives ned.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal kategorisere denne ansvarsfølelsen. Jeg er redd for å være til bry.

[FGT]

Det at du føler det slik, betyr ikke at psykologen din føler det slik. Hadde han vært din mann eller den som sto deg nærmest i dagliglivet, så hadde det nok ha preget han, men snakk med han hvordan du føler det, slik at du ikke bærer mer ansvar en det som er nødvendig.

[Flimmer1365381250]

Psykologen har en utdannelse og en opplæring som fungerer som flytevest for ham. Du må ikke bekymre deg for psykologen din, han er der for å ta imot alt det man ikke tør eller vil legge bort på noen andre.