Lav selvfølelse - sliten nå

[Gjest Er ikke bra nok i noe]

Ble trakasert i barndomen.. av søsken som stadig kalte meg "bortskjemte drittunge", fortalte meg at jeg ikke var flink i noe, at jeg ikke snakket rent osv... Av en mor som sa "Se på venninnen din.. hun har hvitere tenner enn deg og ikke slikt valpefett på magen" (mens hun hørte på) og "Hold kjeften din.. det er din skyld at mamma og pappa krangler". Av besteforeldre som sa "Ho hyler som en stukken gris for alt.. For en vanskelig unge, og bred som en låvedør"..

I ungdomstida ble jeg snakket om av de andre jentene fordi "ho der prøver seg jo på alle gutta på skolen". _Jeg gjorde jo ikke det, men jeg snakket vel mer med guttene enn jentene.. fordi jeg stolte mer på gutter enn på jenter..

Av svigerfamilien og ektemann fikk jeg stadig høre at jeg var for feit.. (170 cm og 70 kg.)

Nå, på jobb.. Jeg mestrer ikke alle arbeidsoppgavene mine, sjefen vil ikke sende meg på kurs, fordi det er andre i bedriften som, de som "selger" bedriftsnavnet, som trenger å komme på kurs.Jeg sliter i forhold til å klare å skulle gjøre jobben min tilfredsstillende og riktig, for andre ansatte.

Sjefen henger over meg. Mobber utseendet mitt, at jeg er for tykk, at jeg må "se på nett" og på "lovdata.no", når det er noe jeg ikke vet i forhold til jobben min osv.. Han rakker ned på meg hvis jeg ikke kan noe i forhold til data, snakekr nedsettende og uffer seg til meg om andra kollegaer.. + + +

Jeg er så uendelig sliten. Mestringsfølelsen og vissheten om at jeg er "bra nok" finnes ikke..

Jeg er alene.. jeg har barn, men der får jeg også høre at jeg er "slem", når jeg setter grenser. Farens dems gjør ikke det i den grad.

Er bare lei meg. Har alltid bare vært lei meg. Hva skal jeg gjøre..??!!

[Mary Poppins]

Huff fikk helt vondt da jeg leste innlegget ditt:-( Du har ikke hatt det enkelt.

Er du sikker på at dette er virkerligheten og ikke noe du innbiller deg pga av dine lave selvfølelse og usikkerhet? Sjefen din høres ut som den idioten dersom det du tror du oppfatter er realiteten.

Har ikke så mange råd å komme med, annet enn at du nok bør oppsøke en psykolog for å få hjelp til å komme deg videre.

*klem til deg*

[Gjest Er ikke bra nok i noe]

Huff fikk helt vondt da jeg leste innlegget ditt:-( Du har ikke hatt det enkelt.

Er du sikker på at dette er virkerligheten og ikke noe du innbiller deg pga av dine lave selvfølelse og usikkerhet? Sjefen din høres ut som den idioten dersom det du tror du oppfatter er realiteten.

Har ikke så mange råd å komme med, annet enn at du nok bør oppsøke en psykolog for å få hjelp til å komme deg videre.

*klem til deg*

Det er nok realiteten jeg oppfatter.. Et par av kollegaene mine her ser -og hører hvordan sjefen holder på.

Venninner har sett og hørt moren- og søstrene mine i voksen alder.. osv..

Jeg klarer bare ikke å være glad. Er usikker på andre mennesker. Tør ikke bevege meg ute omtrent, i redsel for å bli misforstått, eller snakket om.. Vil bare gråte. Vil bare at noen er glad i meg, backer meg og ser meg...

Trist i dag.. ufattelig trist.. det som utløste det i dag, var at en kollega ikke var enig i lønnsutbet. sin og gikk til andre kollegaer, som selvfølgelig bel VELDIG engasjerte.. isteden for å snakke med meg.. Jeg hadde jo såklart prøvd å rette det opp..

-Så fikk noen noe å utsette på meg isteden..

[Gjest mokix]

Jeg føler med deg, jeg har opplevd noe av det samme, men ikke i så stor grad som deg. Ett par ting:

- Sjefen din bedriver trakasering, det kan du melde. Snakk med verneombudet på arbeidsplassen din, eller gå tjenestevei og snakk med sjefen til sjefen din. Trakassering skal ikke aksepteres!

- Jeg vet det er lett å ta til seg all kritikk når man har opplevd det du har opplevd. Heretter må du prøve å skille mellom kritikk av deg som person og kritikk av sak. Det kan være at du blir kritisert for å ha tatt upopulære avgjørelser, f.eks når det gjelder oppdragelse av barna dine, eller ovenfor kollegaer. I disse tilfellene er det saken, altså avgjørelsen de er imot, ikke nødvendigvis deg som person.

Det jeg har lært meg er at jeg må sile ut hva jeg skal bry meg om og ikke. Skru på et "drittfilter" og la ubetydelige ting prelle av. So what om noen syns du er feit? (Jeg var også det, men har klart å gå ned i vekt, -uavhengig av hva de andre syns om meg, men pga helsen min.) So what om tennene dine ikke er hvite "nok". Det er ikke de viktigste tingene i livet, så hvorfor tillegge det så stor vekt? Jeg kan ikke bli likt av alle, på samme måte som jeg ikke liker alle.

Ta kontakt med helsevesenet for hjelp til å takle problemet, og ta kontakt med de på arbeidsplassen din som kan hjelpe deg der. Du skal ikke ha en hverdag der mobbing er en godtatt ting.

[Olav Femte]

Ja, mange drittsekker her i verden. De skulle hatt ETC 3 ganger daglig + meget store doser Nozinan også daglig. Så de satt der med ett tomt blikk - passe straff.

Jeg blir så forbanna når jeg leser sånne innlegg, at jeg har nesten ikke godt av det.

Fy faen for noen jævler...

[Olav Femte]

Ja, mange drittsekker her i verden. De skulle hatt ETC 3 ganger daglig + meget store doser Nozinan også daglig. Så de satt der med ett tomt blikk - passe straff.

Jeg blir så forbanna når jeg leser sånne innlegg, at jeg har nesten ikke godt av det.

Fy faen for noen jævler...

Det skulle ECT.

[Gjest Er ikke bra nok i noe]

Jeg føler med deg, jeg har opplevd noe av det samme, men ikke i så stor grad som deg. Ett par ting:

- Sjefen din bedriver trakasering, det kan du melde. Snakk med verneombudet på arbeidsplassen din, eller gå tjenestevei og snakk med sjefen til sjefen din. Trakassering skal ikke aksepteres!

- Jeg vet det er lett å ta til seg all kritikk når man har opplevd det du har opplevd. Heretter må du prøve å skille mellom kritikk av deg som person og kritikk av sak. Det kan være at du blir kritisert for å ha tatt upopulære avgjørelser, f.eks når det gjelder oppdragelse av barna dine, eller ovenfor kollegaer. I disse tilfellene er det saken, altså avgjørelsen de er imot, ikke nødvendigvis deg som person.

Det jeg har lært meg er at jeg må sile ut hva jeg skal bry meg om og ikke. Skru på et "drittfilter" og la ubetydelige ting prelle av. So what om noen syns du er feit? (Jeg var også det, men har klart å gå ned i vekt, -uavhengig av hva de andre syns om meg, men pga helsen min.) So what om tennene dine ikke er hvite "nok". Det er ikke de viktigste tingene i livet, så hvorfor tillegge det så stor vekt? Jeg kan ikke bli likt av alle, på samme måte som jeg ikke liker alle.

Ta kontakt med helsevesenet for hjelp til å takle problemet, og ta kontakt med de på arbeidsplassen din som kan hjelpe deg der. Du skal ikke ha en hverdag der mobbing er en godtatt ting.

Jeg har vært til samtale gjennom et par år, etter et brudd.. det er bare det, at når jeg føler ting går lettere, kommer det opp andre ting.. At jeg beregner feil lønn på en kollega, og denne snakker med andre kollegaer og de "hauser" dette opp bak min rygg, isteden for å snakke med meg.. Da er det vel meg og at jeg ikke kan jobben min som er greia..? - Arbeidstilsynet og en annen utenforstående er også koblet inn.. Jeg blir trist av sånt.. Snakk til meg, og jeg skal gjøre mitt beste..

Sjefen bryr seg ikke om mitt arbeidsområde. -Men ja, da får han jo noe å utsette på meg.. Uffe seg på..

Har vært i kontakt med verneombudet her tidligere, og det hjalp da. -Men nå har det starta igjen.. Henger over meg og rett og slett stresser meg.. Er spydig osv.

Når jeg snakker med søsteren min, kan jeg ikke spørre om noe, for da maser jeg. Lager jeg en "smattelyd" med munnen eller et eller annet får jeg høre.. ; "Nå har du gjort det der to ganger. Hvorfor gjør du det?! Det er grådig irriterende for oss andre å høre på, altså..!"..

Det er ingen som respekterer meg.. De sier at det ikke er mobberne det er noe galt med men at de som blir mobbet, lar seg mobbe.. Ja, så er jeg vel et mobbeoffer da?

Jeg er en blid, hyggelig, ganske normalt utseende menneske.. men.. hjelper lite det. Blir for lei meg til å klare å skru på drittsekk-holdningen.. Jeg er ikke sånn og forstår ikke hvorfor andre sier og gjør dette mot meg..

Husker jeg tenkte at jeg ville bli tatt på alvor og at ting ville forandre seg da jeg fikk barn. Dette er 13 år siden, men alt er som før.. I ungenes øyne er jeg bare ei "sur kjærring".. for det sier pappa..

[Olav Femte]

Det skulle ECT.

Det skulle være ECT jeg mente (fælt å vanskelig dette skulle være da...).

[eccoLise]

Jeg slet også med veldig lav selvfølelse tidligere.

En episode jeg husker godt var da vi skulle på skoleball(dette var på videregående) En i klassen inviterte hele klassen til vorspiel, utenom meg. Jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke var velkommen. Jeg tok dette svært tungt, og følte at jeg hadde hele klassen i mot meg.

Jeg mistet lysten på å gå på skoleballet, og lurte på hvordan jeg skulle kunne orke å gå på skolen etter dette.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle gi mine klassekamerater sjangsen til å ombestemme seg om hva de tenkte om meg.

Jeg var hyggelig og positiv ovenfor mine klassekamerater, og ga dem sjangsen til å bli kjent med meg på nytt.

Ettervært følte jeg at ting gikk bedre, og jeg fikk gode venner blandt de i klassen, som jeg fortsatt har kontakt med i dag 20 år etter.

Jeg har jobbet mye med meg selv for å få bedre selvfølelse. Hvis noen oppfører seg dårlig ovenfor meg, prøver jeg å ikke ta meg nær av det, men tenke at det er den andre personen som oppfører seg dårlig. "Det er han som er idiot, ikke meg."

En dag sa en på jobben til meg "du må ikke spise sjokolade, for da blir du feit!" Da svarte jeg "og hva så?" Han sa igjen "du blir feit", hvorpå jeg svarte "og hva så?" Da ble han taus, og har aldri siden kommentert vekten min. For spiller det egentlig noen rolle? Det spiller ingen rolle for han om jeg er feit eller ikke, han er bare en type som liker å slenge drit, og da gidder jeg ikke å ta meg nær av det.

Jeg jobber på en stor arbeidsplass, og har brukt litt tid på å observere andre. Jeg ser at de som lett tar til seg kritikk også oftest blir kritisert.

Ei venninne på jobben har som du, ikke blitt respektert av sin far i oppveksten. På jobben blir hun heller ikke respektert av sjefen sin. Han har til tider oppført seg ganske ufyselig mot henne. Vi andre som kjenner sjefen fra før er ganske overrasket over hvordan han kunne oppføre seg mot henne, han har da alltid vært grei før. Hun har jobbet med seg selv og sin selvfølelse, og forstår nå at det ikke er noe galt med henne, det er faren som har oppført seg galt. Hun har ettervært godtatt at faren er som han er, og tar seg ikke lenger nær av hva han sier. Hun sier bare, "jeg hører du sier det, du får mene hva du vil" Han virker overrasket, men har begynt å få mer respekt for henne. På jobben går det bedre også.

Du forstår at du har lav selvfølelse, og at det igjen fører til at ting blir vanskelig for deg. Jeg tror at hvis du får opp selvfølelsen, så vil de andre problemene blekne og ting vil bli bedre.

Du er god nok!!!!!! Du er ikke noe dårligere menneske enn de som rakker ned på deg!

Det å gjøre feil på jobben, kan skje den beste. Du blir ikke noe dårligere menneske av den grunn. Mitt råd der er å innrømme når du gjør feil, og beklage.

Du har noe å lære. Du må kjempe for å få opp selvfølelsen, og dette er en kamp du skal klare! Dette greier du! Bruk de hjelpemidler du kan. Psykolog, selvhjelpsbøker, positiv tenkning, ha kontakt med dyr, gå i naturen, og alt annet som kan hjelpe.

Lykke til!

Klem :-)

[Gjest Dalmeny]

Dårlig selvtillitt og selvbilde har som regel en tendens til å utarte seg. Får man negative kommentarer fra tidlig alder så vil det gjøre noe med hvordan man ser på seg selv,og alle andre negative tilbakemeldinger vil man fort ta til seg og være med på å definere hvordan man ser på seg selv. Har man liten ustrålig og dårlig selvtillitt så er også veien svært kort til å bli utstøtt og mobbet. Det er selvfølgelig ikke personens skyld men et faktum.

Hadde du kommet fra et hjem preget med kjærlighet og omtanke så hadde du nok reagert kraftig når du kom i situasjoner hvor du følte deg urettferdig behandlet. Men når en er vant til sånt hjemmefra så føler man ofte at det er slik det skal være. Man gir andre lov til å tråkke en ned, og gir folk tillatelse til det så vil de gjøre det. Absolutt. Problemet er også at når man opplever så mye negativt så tar en heller ikke til noe positivt om en selv, fordi en føler at det ikke stemmer. Alt negativt blir bare forsterket.

Så hvorfor lar du dem gjøre dette? Blir du ikke sint fordi folk oppfører seg slik mot deg?

Jeg synes du skal si at «nok er nok». Nå har jeg latt alle andre hersje med meg og kritisere meg i alle år, nå holder det. Nå er det slutt på offerrollen, nå skal jeg overta kontrollen. Dette er ikke gjort i en helomvendig. Det er en tøff prosess og det vil kreve mye av deg. Jeg ville ha sjekket om det var noen spesielle kurs eller terapigrupper hvor du fikk øvd deg på dette. Å lese bøker om kognitiv terapi og tankemønstre vil nok også hjelpe. Hvordan vi tenker om oss selv har enormt mye å si. Og det er ikke nødvendigvis slik at den som har de beste prestasjonene har det beste selvbilde. Et godt selvbilde må du skape selv. Det hjelper å ha hatt gode foreldre i oppveksten, men ellers får en fikse det sjølv på en måte.

Personene du konfronterer vil nok aldri beklage det de sier eller har sagt til deg, men du må demonstrere at dette ikke er noe du vil forholde deg til lenger. Det er de som stadig kritiserer andre som har problemene, men desverre er det de de lar det går utover som får slite pga dette.

[cathlin]

Merker at jeg blir utrolig forbanna på dine vegne.

[Angustia]

Dårlig selvtillitt og selvbilde har som regel en tendens til å utarte seg. Får man negative kommentarer fra tidlig alder så vil det gjøre noe med hvordan man ser på seg selv,og alle andre negative tilbakemeldinger vil man fort ta til seg og være med på å definere hvordan man ser på seg selv. Har man liten ustrålig og dårlig selvtillitt så er også veien svært kort til å bli utstøtt og mobbet. Det er selvfølgelig ikke personens skyld men et faktum.

Hadde du kommet fra et hjem preget med kjærlighet og omtanke så hadde du nok reagert kraftig når du kom i situasjoner hvor du følte deg urettferdig behandlet. Men når en er vant til sånt hjemmefra så føler man ofte at det er slik det skal være. Man gir andre lov til å tråkke en ned, og gir folk tillatelse til det så vil de gjøre det. Absolutt. Problemet er også at når man opplever så mye negativt så tar en heller ikke til noe positivt om en selv, fordi en føler at det ikke stemmer. Alt negativt blir bare forsterket.

Så hvorfor lar du dem gjøre dette? Blir du ikke sint fordi folk oppfører seg slik mot deg?

Jeg synes du skal si at «nok er nok». Nå har jeg latt alle andre hersje med meg og kritisere meg i alle år, nå holder det. Nå er det slutt på offerrollen, nå skal jeg overta kontrollen. Dette er ikke gjort i en helomvendig. Det er en tøff prosess og det vil kreve mye av deg. Jeg ville ha sjekket om det var noen spesielle kurs eller terapigrupper hvor du fikk øvd deg på dette. Å lese bøker om kognitiv terapi og tankemønstre vil nok også hjelpe. Hvordan vi tenker om oss selv har enormt mye å si. Og det er ikke nødvendigvis slik at den som har de beste prestasjonene har det beste selvbilde. Et godt selvbilde må du skape selv. Det hjelper å ha hatt gode foreldre i oppveksten, men ellers får en fikse det sjølv på en måte.

Personene du konfronterer vil nok aldri beklage det de sier eller har sagt til deg, men du må demonstrere at dette ikke er noe du vil forholde deg til lenger. Det er de som stadig kritiserer andre som har problemene, men desverre er det de de lar det går utover som får slite pga dette.

Kjempegodt innlegg, Dalmeny - en tankevekker for noen og enhver :-)

[Gjest Varme tanker fra dame på 45]

Det er nok realiteten jeg oppfatter.. Et par av kollegaene mine her ser -og hører hvordan sjefen holder på.

Venninner har sett og hørt moren- og søstrene mine i voksen alder.. osv..

Jeg klarer bare ikke å være glad. Er usikker på andre mennesker. Tør ikke bevege meg ute omtrent, i redsel for å bli misforstått, eller snakket om.. Vil bare gråte. Vil bare at noen er glad i meg, backer meg og ser meg...

Trist i dag.. ufattelig trist.. det som utløste det i dag, var at en kollega ikke var enig i lønnsutbet. sin og gikk til andre kollegaer, som selvfølgelig bel VELDIG engasjerte.. isteden for å snakke med meg.. Jeg hadde jo såklart prøvd å rette det opp..

-Så fikk noen noe å utsette på meg isteden..

Føler sånn med deg at nå gråt jeg en liten svett. Jeg blir så sinna på sånne som sjefen din, og samboeren din.....

Jeg hadde også en samboer. Heldigvis slutt for mange år siden. Han klagde på absolutt alt ved kroppen min. Kan du skjønne hvorfor han ville flytte sammen med meg:)

Som barn og ungdom var det foreldrene mine som hakket på meg. Mobbing vil jeg kalle det. De kritiserte absolutt ALT ved kroppen min. Jeg forstod ikke hvor ille dette var, før jeg selv fikk barn. Og jeg har i hvertfall lært. Man oppmuntrer og bygger opp selvtillitten til barna!

Jeg jobber i barnehage. Nå er det noen av diagnosebarna i barnehagen som stadig kommenterer utseende mitt. Litt rynker osv.Så det er visst ikke meningen at selvfølelsen min noen gang skal bli bedre.

Har mange gleder i livet. Men jeg vet at jeg for alltid vil bli boende alene. Selvtillitten min er ødelagt når det gjelder menn.

Og så er det jo ille at det skulle bli sånn som dette, for jeg er både slank og ser egentlig alldeles ordinær ut.

Ønsker deg all mulig godt. Og husk at du helt sikker er helt unik!!!

[Gjest Dalmeny]

Kjempegodt innlegg, Dalmeny - en tankevekker for noen og enhver :-)

Jeg mener at det er helt essensielt å forstå noen av de kogntive tankenemønstrene som skjer med en når en skal skal begynne å jobbe med seg selv. Ellers vil fortiden som regel gjenta seg. Man må forstå hvordan det begynte og hvor man skal legge ansvaret.

Leste tilfeldigvis om Buzz Aldrin .Han astronauten som var med på den første månelandingen. Han ble nummer to som satte sine ben på månen og etter dette utviklet han store alkoholproblemer. Man kan jo lure på hva i all verden det var med den fyren som var misfornøyd med å være nr to! De fleste vil jo ikke oppleve det en gang .Men det gjorde tydeligvis mye med hans selvfølelse. Etter å ha gått i seg selv så forsto han etterhvert at det som skapte problemene for han var at han hadde vokst opp med en enormt kritisk far som ikke verdsatte han. Da ble det umulig for han å sette pris på seg selv heller. Han klarte å ta tak i problemene sine og lever som foreleser i dag.

Det vi opplever tidlig i barndommen har enormt mye å si for vår selvfølelse. Har vi selvkritiske foreldre så vil vi som regel også bli selvkritiske. Jeg kjenner en dame/jente som hele tiden har fått høre av sin mor ( som nok er psykopat) at hun er/var et eneste stort null. Hun er en nydelig jente, med store ressurser. Likevel har en psyk person klart å psyke henne så mye ned at hun har blitt ufør. Det er ikke hennes skyld , men hun må leve med konsekvensene av dette her. Det er utrolig hvor mye makt folk kan ha over andre. Hadde hun hatt andre foreldre kunne jo fremtiden vært helt anderledes.

Dette er også selvopplevd. Jeg har en utrolig kritiserende far som aldri har vært fornøyd med meg. Jeg har alltid blitt sammenliknet med andre, ikke med meg selv. Hver gang jeg tilbringer tid med min far så må jeg minne meg på om at jeg selv bestemmer over mitt eget liv. Og at hva han mener ikke skal ha betydning for meg. Kanskje jeg rett og slett bør ha noen øreplugger? En person som selv er selvkritisk vil høyst sannsynlig overføre dette til sine barn.

Dette med selvfølelse er også litt komplisert. Jeg har en venninne, og mellom oss så er jeg den som er mest skoleflink. Jeg er også den som får mest oppmerksomhet fra gutta. Min venninne har også store ører som ser litt rare ut. Men hun har faktisk den beste selvfølelsen. Min selvfølelse er basert på prestasjoner, hennes er basert på egenkjærlighet. Det er ingen naturlig sammenheng mellom gode prestasjoner og god selvfølelse.

[Angustia]

Jeg mener at det er helt essensielt å forstå noen av de kogntive tankenemønstrene som skjer med en når en skal skal begynne å jobbe med seg selv. Ellers vil fortiden som regel gjenta seg. Man må forstå hvordan det begynte og hvor man skal legge ansvaret.

Leste tilfeldigvis om Buzz Aldrin .Han astronauten som var med på den første månelandingen. Han ble nummer to som satte sine ben på månen og etter dette utviklet han store alkoholproblemer. Man kan jo lure på hva i all verden det var med den fyren som var misfornøyd med å være nr to! De fleste vil jo ikke oppleve det en gang .Men det gjorde tydeligvis mye med hans selvfølelse. Etter å ha gått i seg selv så forsto han etterhvert at det som skapte problemene for han var at han hadde vokst opp med en enormt kritisk far som ikke verdsatte han. Da ble det umulig for han å sette pris på seg selv heller. Han klarte å ta tak i problemene sine og lever som foreleser i dag.

Det vi opplever tidlig i barndommen har enormt mye å si for vår selvfølelse. Har vi selvkritiske foreldre så vil vi som regel også bli selvkritiske. Jeg kjenner en dame/jente som hele tiden har fått høre av sin mor ( som nok er psykopat) at hun er/var et eneste stort null. Hun er en nydelig jente, med store ressurser. Likevel har en psyk person klart å psyke henne så mye ned at hun har blitt ufør. Det er ikke hennes skyld , men hun må leve med konsekvensene av dette her. Det er utrolig hvor mye makt folk kan ha over andre. Hadde hun hatt andre foreldre kunne jo fremtiden vært helt anderledes.

Dette er også selvopplevd. Jeg har en utrolig kritiserende far som aldri har vært fornøyd med meg. Jeg har alltid blitt sammenliknet med andre, ikke med meg selv. Hver gang jeg tilbringer tid med min far så må jeg minne meg på om at jeg selv bestemmer over mitt eget liv. Og at hva han mener ikke skal ha betydning for meg. Kanskje jeg rett og slett bør ha noen øreplugger? En person som selv er selvkritisk vil høyst sannsynlig overføre dette til sine barn.

Dette med selvfølelse er også litt komplisert. Jeg har en venninne, og mellom oss så er jeg den som er mest skoleflink. Jeg er også den som får mest oppmerksomhet fra gutta. Min venninne har også store ører som ser litt rare ut. Men hun har faktisk den beste selvfølelsen. Min selvfølelse er basert på prestasjoner, hennes er basert på egenkjærlighet. Det er ingen naturlig sammenheng mellom gode prestasjoner og god selvfølelse.

Nok et klokt, reflektert og tankevekkende innlegg; Dalmeny :-)

Kjenner meg delvis igjen, og håper trådstarter leser det!

[Gjest Dalmeny]

Nok et klokt, reflektert og tankevekkende innlegg; Dalmeny :-)

Kjenner meg delvis igjen, og håper trådstarter leser det!

ja det er merkelig det, at selv ikke en månelanding er nok i seg selv for å bøte på dårlig selvfølelse;) Det er vel bare et eksempel på at hvis man ikke er fornøyd med seg selv i utgangspunktet så hjelper det ikke hvor høye mål man setter seg.

Det er viktig å ha noen sånne historier i bakhodet.

[Angustia]

ja det er merkelig det, at selv ikke en månelanding er nok i seg selv for å bøte på dårlig selvfølelse;) Det er vel bare et eksempel på at hvis man ikke er fornøyd med seg selv i utgangspunktet så hjelper det ikke hvor høye mål man setter seg.

Det er viktig å ha noen sånne historier i bakhodet.

Det er sant - applaus til deg!

[Gjest Dalmeny]

Det er sant - applaus til deg!

da jeg var yngre tenkte jeg veldig på å bli astronaut. Den tanken slo meg fra meg etter noen år. Så jeg vet en del om månelandinger Jeg vet ikke hvordan det hadde blitt hvis det var alt jeg ønsket meg i hele verden og likevel ikke kvalfiserte for noen romfartsorganisasjoner? Bra jeg hadde en plan B, C og D også..

En venninne av meg som også ville bli astronaut ble ingeniør istedenfor. Det ble folk av oss likevel kan man si;-)

[Angustia]

da jeg var yngre tenkte jeg veldig på å bli astronaut. Den tanken slo meg fra meg etter noen år. Så jeg vet en del om månelandinger Jeg vet ikke hvordan det hadde blitt hvis det var alt jeg ønsket meg i hele verden og likevel ikke kvalfiserte for noen romfartsorganisasjoner? Bra jeg hadde en plan B, C og D også..

En venninne av meg som også ville bli astronaut ble ingeniør istedenfor. Det ble folk av oss likevel kan man si;-)

Herlig :-)

[Gjest Varme tanker fra dame på 45]

Jeg mener at det er helt essensielt å forstå noen av de kogntive tankenemønstrene som skjer med en når en skal skal begynne å jobbe med seg selv. Ellers vil fortiden som regel gjenta seg. Man må forstå hvordan det begynte og hvor man skal legge ansvaret.

Leste tilfeldigvis om Buzz Aldrin .Han astronauten som var med på den første månelandingen. Han ble nummer to som satte sine ben på månen og etter dette utviklet han store alkoholproblemer. Man kan jo lure på hva i all verden det var med den fyren som var misfornøyd med å være nr to! De fleste vil jo ikke oppleve det en gang .Men det gjorde tydeligvis mye med hans selvfølelse. Etter å ha gått i seg selv så forsto han etterhvert at det som skapte problemene for han var at han hadde vokst opp med en enormt kritisk far som ikke verdsatte han. Da ble det umulig for han å sette pris på seg selv heller. Han klarte å ta tak i problemene sine og lever som foreleser i dag.

Det vi opplever tidlig i barndommen har enormt mye å si for vår selvfølelse. Har vi selvkritiske foreldre så vil vi som regel også bli selvkritiske. Jeg kjenner en dame/jente som hele tiden har fått høre av sin mor ( som nok er psykopat) at hun er/var et eneste stort null. Hun er en nydelig jente, med store ressurser. Likevel har en psyk person klart å psyke henne så mye ned at hun har blitt ufør. Det er ikke hennes skyld , men hun må leve med konsekvensene av dette her. Det er utrolig hvor mye makt folk kan ha over andre. Hadde hun hatt andre foreldre kunne jo fremtiden vært helt anderledes.

Dette er også selvopplevd. Jeg har en utrolig kritiserende far som aldri har vært fornøyd med meg. Jeg har alltid blitt sammenliknet med andre, ikke med meg selv. Hver gang jeg tilbringer tid med min far så må jeg minne meg på om at jeg selv bestemmer over mitt eget liv. Og at hva han mener ikke skal ha betydning for meg. Kanskje jeg rett og slett bør ha noen øreplugger? En person som selv er selvkritisk vil høyst sannsynlig overføre dette til sine barn.

Dette med selvfølelse er også litt komplisert. Jeg har en venninne, og mellom oss så er jeg den som er mest skoleflink. Jeg er også den som får mest oppmerksomhet fra gutta. Min venninne har også store ører som ser litt rare ut. Men hun har faktisk den beste selvfølelsen. Min selvfølelse er basert på prestasjoner, hennes er basert på egenkjærlighet. Det er ingen naturlig sammenheng mellom gode prestasjoner og god selvfølelse.

Veldig fint innlegg. Ja, store ører osv gjør ingenting dersom man får et godt selvbilde inn med "morsmelka".