hvordan leve etter å ha gjort noe rart?

[Gjest Bipjente30]

hvis dere opplevde å bli (hypo)man og gjorde noe rart hvordan ville dere ha forholdt dere til det i ettertid? Må man bare fortelle at man er klin gærn eller finnes det andre forklaringer når man jobber på en arbeidsplass med 30 forskjellige mennesker å forholde seg til?

[EnolaGay]

Alt ettersom hvor rar oppførselen var, så ville jeg nok sagt at jeg har en diagnose som kan arte seg slik og sånn dersom jeg ikke hadde rett medisinering. Men at det ikke er farlig (for det er det vanligvis ikke)

At jeg forøvrig var helt fin og tok medisinen. Og så hadde jeg fleipa litt med at dersom de oppdager meg mens jeg synger julesanger baklengs, putter småstein i ørene og har glemt å kle på meg.. så fikk de heller si fra... Når man fleiper litt selv så slapper folk gjerne litt av og blir ikke så stive og rare. Og så går det seg til.

Om jeg hadde sagt noe avhenger selvfølgelig også litt av hvor mye kontakt jeg har med de andre i løpet av dagen. Hvilke oppgaver jeg har som muligens kan bli påvirket om jeg "råker ut". Eller om det vil påvirke de rundt meg på noen måte, for eksempel om de må ta ekstra hensyn eller om kontakten med kunder etc ble vanskelig. En helhetsvurdering med andre ord.

[Gjest det var flaut som juling]

Finn på hvite løgner, en levbar forklaring...

Jeg gikk i psykose på fjellet med en lysende engel en gang... En bratt fjellside uten sti og så ble det mørkt og engelen stakk av.... Ringte 1881 og spurte etter stien ned... Gråt hvor dårlig gjort det var å forlate meg. Det endte med hellekopter-utrykning, et helt politikorps, innleggelse på psykiatrisk og så oppslag i lokalavisen...

Herregud! kan le av det nå, men var lite kjekt og alle forsto det var meg. Bor i en liten bygd, jobbet på bygdas største arbeidsplass.... En politimann brakk foten i det ulendte terrenget også.

Jeg løy og sa jeg gikk meg vekk fra stien, gikk meg vill og fann ikke fram på grunn av mørket....

Har blitt kallet fjellgeita, du som er glad i å klatre... o.s.v... Men tar disse kommentarene med et smil...

[Gjest Wow!]

Finn på hvite løgner, en levbar forklaring...

Jeg gikk i psykose på fjellet med en lysende engel en gang... En bratt fjellside uten sti og så ble det mørkt og engelen stakk av.... Ringte 1881 og spurte etter stien ned... Gråt hvor dårlig gjort det var å forlate meg. Det endte med hellekopter-utrykning, et helt politikorps, innleggelse på psykiatrisk og så oppslag i lokalavisen...

Herregud! kan le av det nå, men var lite kjekt og alle forsto det var meg. Bor i en liten bygd, jobbet på bygdas største arbeidsplass.... En politimann brakk foten i det ulendte terrenget også.

Jeg løy og sa jeg gikk meg vekk fra stien, gikk meg vill og fann ikke fram på grunn av mørket....

Har blitt kallet fjellgeita, du som er glad i å klatre... o.s.v... Men tar disse kommentarene med et smil...

Wow for en historie! Er jo selvfølgelig alvorlig når man blir så syk men håper du kan ta det med godt humør i etterkant.

[Gjest flaut som juling]

Wow for en historie! Er jo selvfølgelig alvorlig når man blir så syk men håper du kan ta det med godt humør i etterkant.

Var verst de første ukene etter dramaet... Nå er det "glemt" både for min og andres sin del...

[Gjest Nerda]

Alt ettersom hvor rar oppførselen var, så ville jeg nok sagt at jeg har en diagnose som kan arte seg slik og sånn dersom jeg ikke hadde rett medisinering. Men at det ikke er farlig (for det er det vanligvis ikke)

At jeg forøvrig var helt fin og tok medisinen. Og så hadde jeg fleipa litt med at dersom de oppdager meg mens jeg synger julesanger baklengs, putter småstein i ørene og har glemt å kle på meg.. så fikk de heller si fra... Når man fleiper litt selv så slapper folk gjerne litt av og blir ikke så stive og rare. Og så går det seg til.

Om jeg hadde sagt noe avhenger selvfølgelig også litt av hvor mye kontakt jeg har med de andre i løpet av dagen. Hvilke oppgaver jeg har som muligens kan bli påvirket om jeg "råker ut". Eller om det vil påvirke de rundt meg på noen måte, for eksempel om de må ta ekstra hensyn eller om kontakten med kunder etc ble vanskelig. En helhetsvurdering med andre ord.

Ja, man kan gjøre temmelig sprø ting også under en hypomani (ikke bare under fulle manier...) Selv har jeg blitt sett av kjentfolk en gang jeg klatret på utsiden av en bro som krysser relativt lavt over en elv i kommunen. De visste ikke at jeg er bipolar, og ble vettaskremte. Heldigvis klatret jeg opp igjen på broa i stedet for å fortsette hele dens lengde, bare halvveis .

Det VAR flaut, siden flere også så meg. Var på kvelden midt i uka og rolige forhold. Om ikke det hadde vært slik, hadde vel politiet kommet og så lokalpressen....

Jeg sa simpelthen at jeg var syk, at jeg ar en bipolar lidelse. Hva ellers skulle jeg gjort? Det er sannhetenog forklaringen. Folk får dømme som de vil, men jeg har ikke opplevd at noen har behandlet meg på noen annerledes måte i etterkan. Så dette er en av flere rare ting jeg har gjort, og lever med.

[Gjest flaut som bare juling]

Ja, man kan gjøre temmelig sprø ting også under en hypomani (ikke bare under fulle manier...) Selv har jeg blitt sett av kjentfolk en gang jeg klatret på utsiden av en bro som krysser relativt lavt over en elv i kommunen. De visste ikke at jeg er bipolar, og ble vettaskremte. Heldigvis klatret jeg opp igjen på broa i stedet for å fortsette hele dens lengde, bare halvveis .

Det VAR flaut, siden flere også så meg. Var på kvelden midt i uka og rolige forhold. Om ikke det hadde vært slik, hadde vel politiet kommet og så lokalpressen....

Jeg sa simpelthen at jeg var syk, at jeg ar en bipolar lidelse. Hva ellers skulle jeg gjort? Det er sannhetenog forklaringen. Folk får dømme som de vil, men jeg har ikke opplevd at noen har behandlet meg på noen annerledes måte i etterkan. Så dette er en av flere rare ting jeg har gjort, og lever med.

Tøfft gjort, men jeg hadde ikke bare fått meg selv til å dra historien om at jeg så en engel som lyste opp en sti som skulle føre meg til paradis.