hvordan takle foreldre som bare kritiserer?

[Gjest Dalmeny]

Jeg er ganske så frustrert nå. forsøker en gang i blant å holde kontakten med miine foreldre. Ser dem ikkje så ofte. Eneste grunn til at jeg drar hjem av og til er for å kose med bikkja.

Jeg har en far som alltid kritiserer meg. kritikken er ganske så indirekte, men intenting av det jeg gjør er bra nok. Alt skal være fornuftig , praktisk og økonomisk. At jeg nå skeiet ut og kostet på meg en mobil til 5000 var det glade vanvidd. Det var bare tull, og det finnes jo bedre ting å bruke pengene mine på også. Det er det sikkert, men dette var mitt valg. For en gangs skyld ville jeg også være litt uøkonomisk og ha det kuleste utstyret.

Han skal ha en finger med i alt det jeg gjør. Han kan på en måte ikke akseptere at jeg lever et annet liv en han?.Han klarer også å gi meg veldig mye skyldfølelse. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg gjør noe som enten er uøkonomisk, upraktisk eller impulsivt. Min far er også realfaglærer så det er nok noe som ligger til hos han. At min søster ville ta et år på folkehøgskole var ikke overraskende noe stort tull. Hun burde heller startet rett på Exhil eller ta opp fag.

Jeg lurer veldig på om jeg bare skal kutte kontakten her. Jeg blir så usikker på meg selv etter alle denne kritikken og får skyldfølelse for det meste. Jeg må psyke meg opp både før og etter jeg drar dit.

Nå er jeg ikke ute etter " the quick answer" her. Men hva gjør dere andre? Klarer dere å la kritikken prelle av? Kutter dere kontakten, eller tar dere igjen på en måte? Merker nå at jeg er veldig sliten psykisk og det gjør det enda verre å bli kritisert.

[hidi, the scorpion]

Si dem i mot! Mitt beste råd! Ikke la foreldre overkjøre deg eller noen andre i familien, si i fra!

Min mor er blitt lettere egosentrisk på sine gamle dager, men jeg gir klar beskjed, også når jeg synes hun herser med andre i familien, og det hjelper!

Jeg har stor respekt for eldre mennesker, men ikke når de forsøker å manipulere på negativ måte!

[Gjest fafafafafafa]

Si dem i mot! Mitt beste råd! Ikke la foreldre overkjøre deg eller noen andre i familien, si i fra!

Min mor er blitt lettere egosentrisk på sine gamle dager, men jeg gir klar beskjed, også når jeg synes hun herser med andre i familien, og det hjelper!

Jeg har stor respekt for eldre mennesker, men ikke når de forsøker å manipulere på negativ måte!

enig, han må skaffe seg eget liv

[Gjest Dalmeny]

Si dem i mot! Mitt beste råd! Ikke la foreldre overkjøre deg eller noen andre i familien, si i fra!

Min mor er blitt lettere egosentrisk på sine gamle dager, men jeg gir klar beskjed, også når jeg synes hun herser med andre i familien, og det hjelper!

Jeg har stor respekt for eldre mennesker, men ikke når de forsøker å manipulere på negativ måte!

Hvordan sier du ifra da? Hvordan bør jeg uttrykke meg? Jeg vil jo ikke komme helt i forsvar heller. Jeg skulle da heller ikke behøve å forsvare meg.

[Gjest Dalmeny]

enig, han må skaffe seg eget liv

Hvordan få han til å skaffe seg et eget liv? Det lurer jeg på. Minner meg litt om disse paparazziene som aldri kan la de kongelige være i fred. De finner alltid på noe å kritisere dem for.

[Colette]

Du må prøve og frigjøre deg fra at deres kritikk har en slik innvirkning på deg. Altså kutte de følelsesmessige båndene som egentlig hører barndommen til. For å si det helt enkelt og litt brutalt.. Du er en voksen person som vet selv hva du er, og står for.

[Gjest Dalmeny]

Du må prøve og frigjøre deg fra at deres kritikk har en slik innvirkning på deg. Altså kutte de følelsesmessige båndene som egentlig hører barndommen til. For å si det helt enkelt og litt brutalt.. Du er en voksen person som vet selv hva du er, og står for.

Det er på en måte fasitsvaret du kommer med nå. Kan du si noe litt mer om hvordan man gjør dette i praksis? Har du selv erfaring med dette?

[hidi, the scorpion]

Hvordan sier du ifra da? Hvordan bør jeg uttrykke meg? Jeg vil jo ikke komme helt i forsvar heller. Jeg skulle da heller ikke behøve å forsvare meg.

Si rett ut hva du mener om deres uttalelser! Du er voksen og trenger ikke lenger deres "velsignelse" for det du gjør...

Min mor forlangte utrolig mye av ett familienedlem, da sa jeg til henne:" At vedkommende har fulldagsjobb og familie, og derfor ikke kan være der "døgnet rundt". Det hjalp en stund, men må stadig minne henne på det.

Vær klar på hva du sier, og bli for all del _ikke_ defensiv!

[Gjest Dalmeny]

Si rett ut hva du mener om deres uttalelser! Du er voksen og trenger ikke lenger deres "velsignelse" for det du gjør...

Min mor forlangte utrolig mye av ett familienedlem, da sa jeg til henne:" At vedkommende har fulldagsjobb og familie, og derfor ikke kan være der "døgnet rundt". Det hjalp en stund, men må stadig minne henne på det.

Vær klar på hva du sier, og bli for all del _ikke_ defensiv!

Jeg lurer veldig på om jeg skal si at jeg har tenkt til å begynne på fotokurs til høsten som koster en del penger. Jeg må også betale for et dyrt speilreflekskamera. Dette har jeg lyst til , hvorfor i himmelens navn skal jeg få dårlig samvittighet for det?

Bør jeg la være å fortelle sånne ting? . Er det det enkleste?

[Colette]

Det er på en måte fasitsvaret du kommer med nå. Kan du si noe litt mer om hvordan man gjør dette i praksis? Har du selv erfaring med dette?

Ja, det har jeg faktisk. Det er selvfølgellig ikke en prosess som er fort gjort. Og det er noe man hele tiden må være bevisst på- og kjenne igjen. Jeg har faktisk gått i terapi pga av dette, og ble da introdusert til noe psykiateren kalte " the golden opportunity". Og det gikk ut på at når jeg fikk kraftige reaksjoner fra andre mennesker enn mindre foreldre, på tilsynelatende bagateller, så skulle jeg stoppe opp og tenke meg om: "Minner dette om noe som har vært leit og sårt før, da jeg var liten og sårbar - og ikke voksen?"

Han sa at hvis jeg klarte å gjenkjenne det der og da, og kjenne på at det "ikke gjorde noe" lenger, så ville den kraftige reaksjonen forsvinne overfor mine kritiske foreldre også Og det stemte:-)

[hidi, the scorpion]

Jeg lurer veldig på om jeg skal si at jeg har tenkt til å begynne på fotokurs til høsten som koster en del penger. Jeg må også betale for et dyrt speilreflekskamera. Dette har jeg lyst til , hvorfor i himmelens navn skal jeg få dårlig samvittighet for det?

Bør jeg la være å fortelle sånne ting? . Er det det enkleste?

Du velger selv hva du vil fortelle.

At foreldre ikke klarer å glede seg på barnas vegne, er totalt uakseptabelt i mine øyne, og det ville jeg fortalt dem!

[Colette]

Jeg lurer veldig på om jeg skal si at jeg har tenkt til å begynne på fotokurs til høsten som koster en del penger. Jeg må også betale for et dyrt speilreflekskamera. Dette har jeg lyst til , hvorfor i himmelens navn skal jeg få dårlig samvittighet for det?

Bør jeg la være å fortelle sånne ting? . Er det det enkleste?

Unnskyld at jeg spør. Men hvor gammel er du?

[Gjest Dalmeny]

Ja, det har jeg faktisk. Det er selvfølgellig ikke en prosess som er fort gjort. Og det er noe man hele tiden må være bevisst på- og kjenne igjen. Jeg har faktisk gått i terapi pga av dette, og ble da introdusert til noe psykiateren kalte " the golden opportunity". Og det gikk ut på at når jeg fikk kraftige reaksjoner fra andre mennesker enn mindre foreldre, på tilsynelatende bagateller, så skulle jeg stoppe opp og tenke meg om: "Minner dette om noe som har vært leit og sårt før, da jeg var liten og sårbar - og ikke voksen?"

Han sa at hvis jeg klarte å gjenkjenne det der og da, og kjenne på at det "ikke gjorde noe" lenger, så ville den kraftige reaksjonen forsvinne overfor mine kritiske foreldre også Og det stemte:-)

Hvor lang tid brukte du på den prosessen? Jeg forsøker alt jeg kan å ikke komme i forsvar, men det er vanskelig. Det ender ofte med at jeg blir helt taus.

[Gjest Dalmeny]

Unnskyld at jeg spør. Men hvor gammel er du?

Nå ble jeg usikker på hvordan jeg skal tolke spørsmålet. Mener du å antyde du synes jeg virker umoden? Eller var det bare et generelt interessespørsmål?

[Colette]

Hvor lang tid brukte du på den prosessen? Jeg forsøker alt jeg kan å ikke komme i forsvar, men det er vanskelig. Det ender ofte med at jeg blir helt taus.

Det kommer selvfølgelig gradvis. Alle slike ting tar tid. Du må bare være obs på at det ikke er så viktig hva dine foreldre synes og mener om deg når du nå er en voksen person. Det er ikke like viktig (farlig) som det var da du var et lite barn, og deres godkjenning av deg faktisk hadde med liv og død og gjøre, for ditt vedkommende.

Dette er god, gammeldags psykoterapi, og inegnting annet. Og jeg gikk hos en psykiater som behandlet pasientene som om han skulle ha vært psykolog.

[Angustia]

Ikke kutt kontakten!

Jeg kjenner meg så godt igjen i innlegget ditt.

For min far gjelder 1): arbeid. Min jobb er ikke godkjent, men så lenge jeg jobber 115% er det OK.

Bil er nr 2): Den er gammel, skitten osv, men når han peiler olja os ser at den er OK, innbiller jeg meg at jeg ser kjærlighet i blikket..

Økonomi er nr 3): Nå sist kjøpte jeg trampoline til barna, det var feil..

Men uansett ser jeg at han elsker oss - han er bare en sta *****.

Dette var min erfaring, håper du kan forsones med faren din :-)

[Colette]

Nå ble jeg usikker på hvordan jeg skal tolke spørsmålet. Mener du å antyde du synes jeg virker umoden? Eller var det bare et generelt interessespørsmål?

Jeg var redd du oppfattet det som en "spydighet":-) Nei, det er ut i fra allmenn interesse i forhold til det du spør om, og problemstillingen du legger fram.

[Gjest Dalmeny]

Det kommer selvfølgelig gradvis. Alle slike ting tar tid. Du må bare være obs på at det ikke er så viktig hva dine foreldre synes og mener om deg når du nå er en voksen person. Det er ikke like viktig (farlig) som det var da du var et lite barn, og deres godkjenning av deg faktisk hadde med liv og død og gjøre, for ditt vedkommende.

Dette er god, gammeldags psykoterapi, og inegnting annet. Og jeg gikk hos en psykiater som behandlet pasientene som om han skulle ha vært psykolog.

Noe av det som gjør det ekstra vanskelig er at jeg selv har angst for å bruke for mye penger på ting. Jeg har alltid masse penger liggende, i tilfelle en eller annen katastrofe. Å skulle ut med nesten fem tusen for noe jeg i prinsippet ikke trenger er et nytt steg for meg. Når jeg da får kritikk for det også, så jeg blir jeg enda mere sårbar.

[Gjest Dalmeny]

Jeg var redd du oppfattet det som en "spydighet":-) Nei, det er ut i fra allmenn interesse i forhold til det du spør om, og problemstillingen du legger fram.

ok, ja spørsmålet kunne tolkes på flere måter. Det er noe med skriftlig kommunikasjon, den blir litt mere tvetydig enn å skulle bruke stemmen hvor en har tonefall og nyanser-)

Jeg er i slutten av tyveårene. Pga at jeg går på avklaringspenger, og masse rot og styr fra Nav så har jeg i en periode stått på stedet hvil. Foto har ingenting med min egentlig utdannelse å gjøre. Men jeg elsker å fotografere og vil utvikle meg på det området.

[Gjest Dalmeny]

Ikke kutt kontakten!

Jeg kjenner meg så godt igjen i innlegget ditt.

For min far gjelder 1): arbeid. Min jobb er ikke godkjent, men så lenge jeg jobber 115% er det OK.

Bil er nr 2): Den er gammel, skitten osv, men når han peiler olja os ser at den er OK, innbiller jeg meg at jeg ser kjærlighet i blikket..

Økonomi er nr 3): Nå sist kjøpte jeg trampoline til barna, det var feil..

Men uansett ser jeg at han elsker oss - han er bare en sta *****.

Dette var min erfaring, håper du kan forsones med faren din :-)

jeg skulle bare ønske at jeg merket noe til den kjærligheten i praksis. Greit jeg får jo økonomisk støtte fra foreldrene mine. men jeg skulle ønske min far kunne støtte meg i det jeg gjorde, selv om han ikke ville gjort det samme selv.