Deprimert?

[Gjest Grete39]

Jeg er virkelig langt nede etter at det ble slutt med kjæresten min for snart 3 mnd. siden. Han gjorde det slutt via sms og jeg har knapt hørt fra han siden. Vi er begge 39 år, og jeg synest det er forferdelig umodent gjort å gjøre det slutt via sms etter et forhold på 2 år (ikke samboere). Dette har gjort ting enda værre for meg. Det er såvidt jeg kommer meg ut av senga om morgenen - aller helst vil jeg være hjemme. På jobb klarer jeg ikke å konsentrere meg - er ca 60 prosent effektiv. Jeg er på jobb hver dag nå, men i løpet av de to første mnd. så hadde jeg en del sporadiske fraværsdager. Jeg venter hele uken på at det skal bli helg slik at jeg slipper å gå på jobb. Jeg drar stort sett hjem hver dag etter jobb, sitter kun å tenker på det som var og hvorfor han har handlet som han har gjort. Jeg analyserer en del episoder og ellers snakker mye i tlf. Det er kun en person som gidder å høre på meg, men nå er begeret fullt der også. De andre jeg kjenner har ikke orket å høre så mye på dette og jeg føler meg sviktet. Ganske enkelt fordi de mener jeg skal glemme hele fyren etter 2-3 telefonsamtaler. De skjønner ikke hvorfor jeg tar det så tungt, og mener fyren har oppført seg dårlig ovenfor meg. Skjønner de ikke at jeg ikke har ingen "av og på knapp"? Det er ikke mye jeg ser på tv eller får gjort hjemme i leilighten. Jeg gikk noen timer på shopping i forrige uke, men ellers er det kun å sitte inne i leiligheten jeg gjør. Før dette skjedde trente jeg 3-4 ganger i uken, mens nå er det max 2 ganger i mnd. Alt har falt sammens i livet mitt.Det er ingenting som betyr noe lenger. Jeg trodde at det skulle bli meg og han, og jeg satset virkelig på dette forholdet. Jeg var svært glad i mannen, men nå er alt svart for meg. Min familie bor langt herifra, de fleste venninene min er samboer/gifte med unger og det er bare en 1-2 som bor i samme by som meg. De andre bor langt herifra. Flere sier at jeg synes synd på meg selv, og jeg blir både overrasket og forbannet over uttalelsene... Det er vel ikke snakk om å synes synd på seg selv? De skjønner omfanget av problemet. Det er så ille at mine tanker kretser rundt at det finnes ingenting å leve for...........Det gjør at jeg trekker meg unna disse personene, og jeg blir lett irritert om jeg snakker med de. De første ukene sov jeg ikke om nettene heller. Det gjør jeg stor sett nå, men jeg våkner tidlig om morgenen og han er den første jeg tenker på. Tenkte kanskje å fortelle han hvordan jeg har det, men det ser ikke ut som om han bryr seg om det. Jeg gjorde det i starten og han mente jeg hadde en dårlig psyke! Jeg snakket såvidt med han på tlf. etter dette og han lovet meg at han skulle komme til meg for å prate ut. Det gjorde han aldri, selv om jeg har spurt flere ganger.Jeg føler på en måte at om han ville ha snakket litt med meg og ikke visst meg kun en kald skulder, så hadde det gjort hverdagen litt bedre, selv om det ikke ble noe mer.Det er ikke bare at han har gjort det slutt, men det er måten han gjør det på også som gjør at jeg ikke "eksisterer" lenger. Jeg er ingen person med psykiske problemer eller lidelser, men jeg er nok en følsom person. Kan man virkelig ikke forvente at en slik mann kan være litt behjelpelig å får deg opp på føttene igjen? At han viser litt medfølelse og spør om hvordan det står til, selv om han ikke ønsker noe forhold? Å sende en sms og knapt ville snakke med meg gjør det bare værre for meg.Jeg føler bare at livet blir bare svartere og svartere...

[Gjest Nerda]

Jeg tror du har en depressiv reaksjon på det som har skjedd. Det er reelt for deg uansett om psyken din er "dårlig" eller ikke. Jeg liker ikke slike begreper. Det er helt vanlig at man reagerer når det blir slutt i forhold. For deg ville nok samtaler være beste terapien. Kanskje noe antidepressiva i påvente av behandling. Råder deg til å kontakte fastlegen eller vedkommendes stedfortreder om hn har ferie. Fastlegen kan selv tilby støttesamtaler, skrive ut medisiner, henvise videre til psykolog.

Det er viktig at du ikke trekker deg helt inn i ditt eget skall. Da trekker du deg selv ned, prøv å få noen inntrykk utenifra hver dag. Jeg vet at det er kjempevanskelig, men det gjør deg godt. Om ikke annet, så prøv å få trent litt oftere selv om det er et kjempetiltak. Trening er svært god medisin. Om du ikke kommer deg på helsestudioet, prøv å gå en tur hver dag. Ikke ei mil, men nok til at du får en bra dose frisk luft og lys. Du er nødt til å presse deg litt, men du vinner på det på sikt. Regelmessige måltider hjelper også. Om du har dårlig matlyst, så forsøk å få i deg lettspist mat. Jeg synes f.eks. youghurt naturell eller cottage cheese sammen med bær er lett å få ned. Havregrøt, gjerne med litt honning på. Suppe - Fjordland sine er bra. Prøv å hold deg unna junkfood selv om det kan være fristende.

Jeg gir deg ikke disse rådene fordi jeg vil kritisere deg. Reaksjonsmønsteret ditt er svært vanlig, det å miste tiltaket er et klassisk depresjonssymptom. Og... Det er et skikkelig tiltak å gjøre noe for å få det tilbake. Jeg synes derfor du skal søke hjelp så du kan få støtte på veien.

Og til slutt... Også lett for meg å si, men prøv å gi deg selv noen inntrykk i løpet av dagen - slik at du ikke bare kretser rundt bruddet kjæresten din gjorde. Å gå i spinn i slikt tankekjør trekker deg bare ned. Å komme t av dette vil koste, men det er verdt prisen.