Provoserende redsel?

[Gjest stuck]

Jeg må få det ut, jeg er redd for å bli frisk.

Jeg har vært psyk så lenge, jeg er redd hva det innebærer å være frisk.

Den ene delen av meg ønsker SÅ STERKT å være frisk, den andre ønsker det motsatte. Jeg synes det er trist og skamfullt, men sånn er det.

Noen vil sikkert si at dette er sånt som jeg kan ta opp med terapeuten min, men både hun og fastlegen er på ferie. Vet uansett ikke om jeg tør i RL...

Det er forståelig om du blir provosert av dette, men håpet mitt er at noen kjenner seg igjen også, så jeg ikke trenger å føler meg så alene med frykten

[cathlin]

Blir ingensteder provosert.

Skjønner deg ikke helt. Men det gjør sikkert noen andre:-)

[Gjest brz]

Det er ikke så rart at du er redd for det hvis du har vært syk lenge. Det er kjent og på en måte trygt, selv om det også er fælt. Å bli frisk innebærer å forlate dette og kunne ta tak i det man så lenge har ønsket. Dette kan være en kjempeutfordring og ganske tøft. Men du blir mer og mer vant til det også, og til slutt blir det den nye "vanen".

[Gjest stuck]

Det er ikke så rart at du er redd for det hvis du har vært syk lenge. Det er kjent og på en måte trygt, selv om det også er fælt. Å bli frisk innebærer å forlate dette og kunne ta tak i det man så lenge har ønsket. Dette kan være en kjempeutfordring og ganske tøft. Men du blir mer og mer vant til det også, og til slutt blir det den nye "vanen".

Skulle ønske jeg klarte å tro på det. De siste to månedene har jeg fungert veldig bra, men nå de siste dagene har denne dobbeltheten kommet inn som et forstyrrende element.

Noe av det som gnager er nok også en usikkerhet på om dette vil vare. Vanskelig å satse på at dette er det "nye livet" og samtidig være redd for en ny smell.

Og sekundæreffekten med å være såpass syk som jeg har vært er helt klart et savn, plutselig er det ingen her som hjelper meg med å ta valg, sier til meg at jeg er noe verdt osv. ALT skal plutselig komme fra meg selv, det er dritskummelt, jeg finner ikke knappen som liksom skal sette alt dette i gang.

[fasanen]

Jeg tror vi alle til tider kan kjenne på en redsel i forhold til det å bli kvitt en plage, for på mange måter blir plagen en del av identiteten vår. Hvis man går med en vond rygg over mange år, blir den vonde ryggen en del av identiteten. På samme måten med en psykisk lidelse. Det er vanskelig å se for seg livet uten, ikke sant?

Men jeg har egentlig bare en ting å si: du må bestemme deg for å helhjerta ville bli frisk, først da vil plagen slippe ordentlig taket, og du får tilbake din identitet som frisk.

[Orio]

Det er ikke det minste rart du er redd for å blir frisk/bedre. Det er en stor forandring. Som du selv sier skal alt komme fra deg selv da, du skal stå på egne ben. (Men venner, familie, dol osv vil du jo fortsatt ha også etter at du er frisk.) Og selv om det er forferdelig å slite psykisk, er det noe som er kjent og derfor trygt. Når vi ikke vet hva som venter oss eller ventes av oss er det lett å bli redd, det er helt naturlig.

Og husk at det er en gradvis prosess å bli frisk etter å ha vært syk i mange år. Det er ikke sånn at du den ene dagen får hjelp til alt og den neste dagen må klare deg helt selv. En del av behandlingen er vel at du skal lære deg å takle livets utfordringer alene/uten behandlere.

[Gjest stuck]

Jeg tror vi alle til tider kan kjenne på en redsel i forhold til det å bli kvitt en plage, for på mange måter blir plagen en del av identiteten vår. Hvis man går med en vond rygg over mange år, blir den vonde ryggen en del av identiteten. På samme måten med en psykisk lidelse. Det er vanskelig å se for seg livet uten, ikke sant?

Men jeg har egentlig bare en ting å si: du må bestemme deg for å helhjerta ville bli frisk, først da vil plagen slippe ordentlig taket, og du får tilbake din identitet som frisk.

Mange støttende tilbakemeldinger, tusen takk, det betyr mye

[tunglettlett]

Skulle ønske jeg klarte å tro på det. De siste to månedene har jeg fungert veldig bra, men nå de siste dagene har denne dobbeltheten kommet inn som et forstyrrende element.

Noe av det som gnager er nok også en usikkerhet på om dette vil vare. Vanskelig å satse på at dette er det "nye livet" og samtidig være redd for en ny smell.

Og sekundæreffekten med å være såpass syk som jeg har vært er helt klart et savn, plutselig er det ingen her som hjelper meg med å ta valg, sier til meg at jeg er noe verdt osv. ALT skal plutselig komme fra meg selv, det er dritskummelt, jeg finner ikke knappen som liksom skal sette alt dette i gang.

Det kommer ikke plutselig og med full kraft, men gradvis vil du kunne styrkes til å møte livet som frisk.

Jeg skjønner hva du mener med den angsten for å bli frisk - jeg har selv vært der, med årtier hvor jeg i det store og hele var mer eller bittelitt mindre syk. Mye av angsten min bestod av å være redd for hva en endring til det bedre ville innebære.

Det var ikke noe stort plutselig, men endringen hos meg kom da jeg endelig fikk rett diagnose og derav behandling som etterhvert gjorde at jeg greide å reise meg igjen og delta i "friske" aktiviteter,

Det har gått noen år siden jeg fikk diagnosen nå, og fremdeles kan jeg være syk i perioder. Forskjellen i dag er at jeg, selv når jeg er syk, vet at det lar seg gjøre å få et godt liv igjen. Og jeg identifiserer meg i tillegg med den friske meg.

Unner alle som sliter å få oppleve den forandringen. Den var skummel før jeg visste hva den innebar, men nå er jeg bare så utrolig glad for denne vissheten.

Lykke til.

[Gjest stuck]

Det kommer ikke plutselig og med full kraft, men gradvis vil du kunne styrkes til å møte livet som frisk.

Jeg skjønner hva du mener med den angsten for å bli frisk - jeg har selv vært der, med årtier hvor jeg i det store og hele var mer eller bittelitt mindre syk. Mye av angsten min bestod av å være redd for hva en endring til det bedre ville innebære.

Det var ikke noe stort plutselig, men endringen hos meg kom da jeg endelig fikk rett diagnose og derav behandling som etterhvert gjorde at jeg greide å reise meg igjen og delta i "friske" aktiviteter,

Det har gått noen år siden jeg fikk diagnosen nå, og fremdeles kan jeg være syk i perioder. Forskjellen i dag er at jeg, selv når jeg er syk, vet at det lar seg gjøre å få et godt liv igjen. Og jeg identifiserer meg i tillegg med den friske meg.

Unner alle som sliter å få oppleve den forandringen. Den var skummel før jeg visste hva den innebar, men nå er jeg bare så utrolig glad for denne vissheten.

Lykke til.

tusen takk for utfyllende og trøstende svar tunglettlett

[tjohei]

Jeg kjenner meg igjen. Er også redd for å bli frisk, men tror ikke det er fare for det. Jeg tror jeg er født slik. Har slitt så lenge nå og føler meg annerledes enn andre. Jeg er nok mer følsom enn gjennomsnittet, derfor sliter jeg i et kaldt og kynisk samfunn hvor man må kjempe for seg selv og bruke spisse albuer som jeg ikke har.