Hvorfor er jeg svært glad når andre er sure?

[Gjest madelenemie2]

Hei! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi holdt på å omkomme for ca en uke siden, da vi reiste til Danmark, det holdt på å bli front mot front i ca 120 km i timen. Da dette ikke skjedde og bilen like før den traff vår føk ut i grøften, snurret rundt en en fantastisk "filmsalto", havnet på alle fire hjul i en jordgrøft og med en levende, litt blødende mann liggende i baksetet i sin bil, ble jeg svært fornøyd. Min mann snakket etter hvert med politi og ambulanse, etter at de knyttet den blødende mannen fast til båren, jeg fortalte den blødende mannen i detaljer om den fantastiske skruen, om hvordan han kom kjørende mot oss for så plutselig å snu bilen å havne i grøften. Slike sekunder blir svært lange når man er i dem. Mannen var glad for alle detaljer for han husket ingenting, jeg var glad fordi alt hadde gått bra, men alle andre inkli\udert min mann var slitne/sure/irriterte og IKKE lettet/glade som meg?? Hvordan mannen i den gamle bilen havnet i baksetet på sin egen bil er fortsatt et mysterium for meg, jeg ville spørre politimannen, men min mann gir gode forklaringer, så jeg snakket heller med den blødende mannen, som faktisk gikk rundt sin egen bil for å se på den før han tok seg en røyk. Jeg ble lattermild, men jeg lo ikke, jeg så han blødde fra ansiktet og jeg tenkte kanskje jeg burde bedt han sette seg ned, men jeg viste ambulansen var på vei. Fortsatt blir min mann lettere irritert på meg hvis jeg spør, "Hvorfor er ikke du glad ", derfor vil jeg ikke spøøre han mer, men jeg syns det er rart at jeg reagerer så forskjellig fra andre? Hvorfor skal være være annet enn glad som slapp fra dette med livet, vi hadde alle barna i bilen også. Våre venner sa nemmelig at både min mann og jeg tross vår landcruiser ville omkommet i en sånn hastighet i en front mot front, de kom bak og så det hele. Mannen i den andre bilen hadde en gammel bil og vår venn trodde han ikke hadde på sikkerhetssele. Det var vist forklaringen på at han lå i baksetet, jeg får det ikke til å stemme. Men hvorfor er ikke min mann så glad som meg?? Jeg kan ikke spørre han da ser han på meg med sinte øyne og sier, "Jeg orker ikke snakke om det ?". Til tross for dette er jeg gift med en svært snill mann, men han er mer lik min psykiater enn meg, de tenker likt, jeg tenker motsatt, 4 august vil nok min psykiater gjøre dette mysteriumet mer klart hvis ikke du forklarer det for meg nå, men jeg hadde vært glad for om du hadde en forklaring før det, for jeg syns min manns reaksjon er høyst merkelig. Jeg spør han ikke mer for jeg føler meg som et romvesen med blikket han sender meg.

[Elis31]

Kanskje du følte at du var heldig og vant livet. Mens din mann følte at han holdt på å miste livet, og det gav han angst.

[Orio]

Det var et sjokk for dere alle sammen. Og alle reagerer forskjellig på sjokk. Du er kanskje raskere med å bearbeide det som hendte, du ser hva som kunne ha skjedd, og er glad for at det gikk så bra som det gjorde. Mannen din er kanskje mer skremt av at det skjedde, at det kunne gått veldig galt, og at når det har hendt en gang kan det skje igjen.

[Madelenemie]

Kanskje du følte at du var heldig og vant livet. Mens din mann følte at han holdt på å miste livet, og det gav han angst.

Hei!

Ja det kan være noe sånt, jeg tenkte litt på det, men så er jeg aldri sikker. Men min mann er så stabil og trygg og jeg trodde ikke han kunne få angst? Han er litt sånt et overmenneske, min psykiater sier også noe som kan antyde det, at han er svært spesiell, utholdende osv.... Jeg er likevel ofte uenig med han og min psykiater, men dessverre ser jeg litt for ofte at de har rett i ting, men det forandrer ikke min tankemåte, jeg tror likevel alltid jeg har rett til motsatt er blitt ganske tydelig demonstrert, men da ser jeg det ikke bare, jeg forstår det og endrer da oppfatning.

[frosken]

Hei!

Ja det kan være noe sånt, jeg tenkte litt på det, men så er jeg aldri sikker. Men min mann er så stabil og trygg og jeg trodde ikke han kunne få angst? Han er litt sånt et overmenneske, min psykiater sier også noe som kan antyde det, at han er svært spesiell, utholdende osv.... Jeg er likevel ofte uenig med han og min psykiater, men dessverre ser jeg litt for ofte at de har rett i ting, men det forandrer ikke min tankemåte, jeg tror likevel alltid jeg har rett til motsatt er blitt ganske tydelig demonstrert, men da ser jeg det ikke bare, jeg forstår det og endrer da oppfatning.

Hvorfor kan det ikke bare være slik at du kan føle det du føler og så kan din mann få ha sine følelser?

Jeg tror jeg kunne blitt noe irritert over at noen nærmest ble litt oppstemte rett etter en ulykke slik du ble. Ikke fordi jeg ikke forstår at man kan reagere på mange ulike måter i kriser, men jeg ville nok ha oppfattet din reaksjon som ganske spesiell og litt slitsom.

[Gjest prust]

Det dere opplevde var en fryktelig opplevelse, selv om det endte godt.

Mennesker reagerer forskjellig på slike sjokkartede opplevelser, og ingen reaksjoner er mer riktige enn andre - men det kan jo være vanskelig for et ektepar når de reagerer ulikt.

Vi var med i en kollisjon for to år siden. Vi reagerte begge to ekstremt snusfornuftig der og da, men vi ble ganske skjelven i ettertid (etter at vi hadde vært på sykehus og fått konstantert at alt gikk bra og vi var tilbake der vi bodde). Jeg fikk en redselsreaksjon med kvalme da jeg så bilen vi hadde sittet i, ca en uke etter kollisjonen. Tenkte da med gru på hvordan det KUNNE ha gått dersom vi hadde kjørt LITT fortere, eller dersom jeg hadde sittet LITT annerledes med beina....

Tror ikke du skal spekulere så veldig i hvorfor mannen din reagerte som han gjorde. Han ble nok veldig veldig redd, og trenger tid til å fordøye det som skjedde.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg har opplevd noe av det samme som deg. Mannen min kjoerte rett inn i en fjellvegg for flere aar siden. Den foerste bilen som kom, et eldre ektepar kunne ikke tro det de saa da det kom en levende hel mann gaaende ut av bilen.

Mannen min irriterte seg over ulykken i flere uker etterpaa, mens jeg ikke kunne skjoenne hvorfor han ikke var lykkelig. Det var nemlig jeg.

[Madelenemie]

Jeg har opplevd noe av det samme som deg. Mannen min kjoerte rett inn i en fjellvegg for flere aar siden. Den foerste bilen som kom, et eldre ektepar kunne ikke tro det de saa da det kom en levende hel mann gaaende ut av bilen.

Mannen min irriterte seg over ulykken i flere uker etterpaa, mens jeg ikke kunne skjoenne hvorfor han ikke var lykkelig. Det var nemlig jeg.

Hei!

Tusen takk for svar. Jeg ser at det er flere som har opplevd noe lignende og at også ens reaksjonsmønster tydeligvis bare er forskjellig. Rart er det, men det er jo mye i livet. Det er forunderlig at mennesker tåler så mye, jeg tenkte det lå en helt dø person i bilen, men det kom altså også i dette tilfellet en levende mann ut av vraket. Jeg tenkte straks på maur og på at vi mennesker kanskje ligner mer på maur enn vi selv tror, dessverre.

[Gjest Nickløsheletia]

Hei!

Tusen takk for svar. Jeg ser at det er flere som har opplevd noe lignende og at også ens reaksjonsmønster tydeligvis bare er forskjellig. Rart er det, men det er jo mye i livet. Det er forunderlig at mennesker tåler så mye, jeg tenkte det lå en helt dø person i bilen, men det kom altså også i dette tilfellet en levende mann ut av vraket. Jeg tenkte straks på maur og på at vi mennesker kanskje ligner mer på maur enn vi selv tror, dessverre.

Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha reagert i din situasjon. Sannsynligvis med sjokk til aa begynne med.

Det 17 aar siden ulykken skjedde med han og han var vel i sjokk en god stund etterpaa. Jeg var jo ikke med. Jeg har heller ikke sett bilen.

[Gjest Nickløsheletia]

Hei!

Tusen takk for svar. Jeg ser at det er flere som har opplevd noe lignende og at også ens reaksjonsmønster tydeligvis bare er forskjellig. Rart er det, men det er jo mye i livet. Det er forunderlig at mennesker tåler så mye, jeg tenkte det lå en helt dø person i bilen, men det kom altså også i dette tilfellet en levende mann ut av vraket. Jeg tenkte straks på maur og på at vi mennesker kanskje ligner mer på maur enn vi selv tror, dessverre.

Jeg kom paa en annen opplevelse som forteller bedre hvordan jeg nok ville ha regaert i en slik situasjon.

Jeg vet at jeg nok ville reagert med sjokk og ikke vaert blid og fornoeyd like etterpaa. Vi grunnstoette med baaten ganske kraftig og jeg satte i gang aa hyle. De andre regaerte roligere enn meg. Naa var det ogsaa meg det gikk verst utover, men ikke saa ille som jeg foerst trodde. Vi hadde med oss en annen familien hvor den ene er sykepleier. Hun imponerte meg. Hun satte straks i gang med aa gi ordrer, mens hun fant frem foerstehjelpsutstyr og lappet meg sammen. Jammen, reagerer man forskjellig i slike situasjoner og jeg har vel laert at jeg mister hodet fullstendig, men saa trodde jeg ogsaa at hele panna mi var most til aa begynne med og akkurat der og da var jeg mer opptatt av at jeg trodde jeg maatte ha plastisk kirurgi enn a glede meg over at alle levde, he he. Kan ikke annet enn aa flire av det naa:)